Festen for Jesusbarnet - Sto Niño (fra Arkivet)

Når en ser gjennom sin blog. Finner en fra kladd-arkivet et innlegg fra januar 2010(!), og min første Sto Niño fiesta. Deler det nå, og minner om messen og festen vi fikk holdt, da. 

(video ikke HD-kvalitet...sånn er det med minner.)

Gode minner. 

Viva pit Senor.

---

Det er ikke lenge siden jul, og vi har vel en tendens til å "gjøre oss ferdig med julen". 

Som katolikk, er det nok av høytider, merkedager og festdager. 

En slik tros arv. Har gitt martyrer, teologer, helgener , prester, biskoper, kardinaler og paver. 

En blir "stum". Så mange som har "båret sitt kors". 

Uansett et rikt persongalleri. Er det ikke noe i kirken, en Gud selv. Legemliggjøringen av Gud. Født, som resten av menneskeslekten, som et barn. 

Da er vi inne på julefeiringen og juleevangelium. Som kirke er det også mye knyttet til Jesus skikkelsen som barn . Vil trekke frem to, Infant Jesus of Praha og Santo Niño de Cebú. 

Begge er representert som "Ecce homo" , se det menneske. Her virkelig symbolsk kledd i den kongelighet. -Pilatus ikke så foran seg.

Det er to forskjellige statuer, men også like. Befinner seg på to forskjellige kontinenter, men har overlevd under mye dramatikk, og det knyttes mirakler til dem. Dukkene er vakre, og i kirken (St Laurentius) er det en kopi av statuen.

Selve festen, var jo messen. Med besøk fra en Filippinsk prest, og nonne. Etter messen var det kirkekaffe, eller det det ble "Festen for Jesusbarnet". Noen tradisjonell "kirkekaffe" var, og ble det ikke. Det var kokt deilig ris og grillet kylling. Sang, og "dansende nonner". Det er den Filippinske foreningen som virkelig er flinke. Flinke til å organisere og engasjere. Det er det berikende med den katolske kirke i Norge. Det er et rikt spenn av kulturer, under samme tak. 

De Filippinske fremhever seg, med sin  glede i sin tilbedelse. noe en ser, og hører. Det er latter og smil. Er godt å kunne bryte den Norske, litt trauste tradisjonen. 

Konferansier Mang tok mikrofonen, men han brukt også mikrofonen for å synge første sang. Til stor applaus, i det han ga mikrofonen til presten. Vår bror fra Filippinene, om han nå virker i Norge. Det ble sunget på Tagalog, et språk ikke undertegnede kjenner, men våre Filippinske søsken, kunne teksten og sang med. Da det er deres morsmål. Det var nok ingen salme, men en kjærlighets salme. Hans kraftige stemme runget i menighetssalen. 

Av en eller annen grunn, sang de fleste kvinner med. Fra stemmene og tyde, var det en følsom sang.

Share|

Tidens krav og messen

Lørdag (23.1.21) i St. Olav domkirke, Oslo, ble en «strømmet» messe, den hellige messe. En årlig Filippinsk festmesse til Sto Niño avbrutt, bedt, krevd om å avslutte. 

Da den ikke oppfylte krav til nye hastekrav til arrangement/messe fra Regjeringen. Eller det var forbud med alle «arrangement» fra kl 12. 

Messen på lørdag kl 13, oppfylte alle krav som gjalt før kl 12, men var nå «ulovlig» kl 13. 

(De få tilstedeværende, var i hovedsak familier/samme kohort, og var det i egenskap og del av kor, pianist og lektor. Disse var igjen, de aller fleste helsearbeider, som lege, sykepleier, hjelpepleier, helsefagarbeider o.l. Som er vant til smittevern og jobber med dette daglig.)

Presten som holdt messen, hadde ikke lyst til å avbryte og sognepresten var veldig usikker, og merket (nok) presset om av å be messen avbrutt.

Da ordets liturgi, prestens preken, og en prosesjondans, Sinulogdans (utført av en danser) var avholdt til Sto Niño. Ble messen, med tungt og uforståelig hjerte  stoppet, avbrutt. (Dvs ca halvveis ute i messen.)

Dette kan jo virke ubetydelig, da folk sto i Polkø i kommunene rundt Oslo. 

Mens dette var en hellig messe. Ikke kun et møte, eller en sammenkomst. Som med trosøyne er hellig. Ja, katolikker ser messen enn noe mer. Nemlig møte mellom kirken på jord og hellige i himmelen. Der himmel og jord møtes i Jesu navn og minne til Jesu legeme.

Innlegget her er ikke ment for å anklage de ansvarlige, finne noen med feil, eller syndebukk. Men heller stille spørsmål.

Hvor langt skal vi la oss diktere om vårt trosliv? Tilpasse oss?  Til det som var messen søndags morgen. Strømmet messe, med en prest og det var det. Er det og kan det kalles en messe?

Er det ingen teologiske motforestillinger om å avbryte en allerede pågående messe?

Når skal det hellige, bli hellig igjen. Sånn som vievann i kirken, når skal det bli hellig, og virksomt igjen? Sprinklet over menighet av presten. Plikten til messe! Nei ikke «åndelig» kommunion som standard, men som får være unntaket. Delta på messen, tilstedeværende.

Viktigheten av skriftemålet, som er vanskelig å få gjennomført nå. Ja, alle våre  sakramenter. Som nesten virker uviktig og uten kraft? 

Ja, frykte Gud og ikke mennesker. Om størst av alt, er kjærlighet og ikke bringe smitte til andre. Som jo må vær en trøst, med reguleringer som også kirken har blitt en del av og tilpasset seg i samfunnet. 

Gang på gang. Uten at en synlig reaksjon og debatt foregår i kirken(?) En avventer, tålmodig. Håper på bedre tider. Men i mellomtiden, hva da?

Når skal det bli viktig og påkrevd til å gå i kirken igjen? Ikke kun observere på sin egen TV, hjemme. Bedagelig i sin sofa.

Hvordan skal kirken ved dets biskoper kunne si; «kom til kirken». 

Når troende har sett i et år; «livet går jo videre allikevel». 

Om en nærmest er tom og kald som en «blikkboks» innvendig. 

I savn av MESSEN. Slik den skal være. Som er en (liturgisk)tradisjon det er nedlagt så mye arbeid med. For at alt skal være riktig, rikt og berikende. 

Løfte deg opp, være nær Gud, tilbed og prisende. Tilstede.

Minnes og finne nåde i Kristi legeme og livslovene blod. Utgytt for at vi skal minnes, i messen, for oss. I det ligger vår frelse.

Når skal dette bli VIKTIGERE enn alt annet i løpet av en uke.

Jeg, som deg. Savner messen, higer etter messen. Ikke pga rutine og vane. Men; for det er her jeg lever og fornyer min tro. Sammen med DEG. Støttes og oppmuntres. Ja, finner mitt liv, mitt håp og frelser.

Når jeg ser messen, så ser jeg, og er del(tar) av noe hellig. 

Jeg ser ikke noe lovbrudd. Som må stoppes for enhver pris. En messe kan stoppes ved f.eks brann i kirken. Det kan sikkert geistlige, besvare bedre enn en legmann og konvertitt.

Men ikke når den først er startet, gitt et nytt regulativ som hadde hatt gyldighet i en time. Da måtte man f.eks ha stoppet/avlyst messen. Før den startet. Ikke når den hadde startet. 

Jeg ber om at vi må komme gjennom tider med prøvelse. Ikke bare beholder vår helse, men vår levende, virksomme tro. At det ikke blir virksom og viktig igjen, når det er lett, men når det er tungt. 

Der kan jeg heller ikke sette meg til doms. Der en, du, jeg lider i stillhet.

Jeg skriver slik jeg føler, og opplever, savner og lengter. Ikke sikkert jeg har rett i mine ord, men de er mine, som lengselen og savnet. I savn og lengsel. 

Fred og alt godt.

Bilder

Bilder viser, og illustrer hvor viktig avholdende av messe er. Dette er bilder fra Filippinene, Sitio Pariahan, Bulacan der selv flom, ikke stopper en fra å komme til messe. 

Selv menigheten i båt, og presten stående i vann. Det er hellighet og hengivenhet. 

(Bilder fra messe på Filippinene hentet fra Churchpop ) 

Share |

Katolsk messe - August Söderman

Den katolske messe. Har blitt tonsatt av mange komponister. For bedre å forstå messen. Har jeg funnet glede og lytte til den svenske komponisten; August Söderman (1832 - 1876) Følgende er hans verk "Katolsk messe" (1875) Det er unikt at Nordiske komponister tonsetter, og uten den katolske tradisjon og arv intakt i landet. For meg blir det et unikt særpreg. Uansett så er musikken til, for bedre å forstå messens enkelte deler (Ordinarium). Sett deg tilbake å nyt. Min favoritt under messen er Sanctus, nydelige toner. Der den toner ut, etter kaskader av kor; "Sanctus", til det ebber ut i et lite Sanctus. Menneskets spede stemme, i ærefrykt.

I Kyrie

II Gloria

III Credo

IV Offertorium

V Sanctus

VI Benedictus

VII Agnus Dei

Share
|

"Farløs ferd"

I "bønn(en) før messe", står det noen trøstende ord; "Velsign alle som er her og alle som ikke er her. La dem merke ditt nærvær i sitt liv". Når en sitter hjemme, fraværende fra messe en søndag, er det godt at menigheten, tenker og ber for en.

Når en så sitter hjemme, (hvorfor, vet bare Gud) men lengter så inderlig etter messen.
Har lest messetekstene for i dag, og liturgien, men det er en mager trøst.

Starter en ny uke, "svakere" føler jeg, går mer på usikker grunn. Om jeg holder min "stav", og kjenner min katekisme. Frykter og ærer Gud. Vet jeg at en skulle hvert der. De hellige, er nettopp å finne i Guds hus, til messe.

"Den hellige kommunion ved Kristi Legeme og Blod gjør nattverdsgjesten sterkere til ett med Herren, forlater mindre alvorlige synder og beskytter mot alvorlige. Siden kjærlighetens bånd mellom nattverdsgjesten og Kristus styrkes, styrker mottagelsen av dette sakrament enheten i Kirken, Kristi mystiske legeme". (KKK 1416)

Er ærefrykt og lengsel etter og for Gud, som gjør at jeg setter ned disse ord. For denne Blogg, skal nettopp ta opp indre tanker og indre erfaringer, som konvertitt. Slik leser (og jeg) kan bedre forstå.

Om en, og ens familie er katolikk(er), "alltid" hvert det, om så i flere generasjoner. Eller som meg, en (fremmed) konvertitt, som går alle skrittene for første gang? Slik er jeg takknemlig, om det føles rart å være "fremmed" i sitt eget land og nærmiljø.
Det er det unike og styrken, til Den Katolske Kirke. Mangfoldet! En er "fremmed", men endelig hjemme. Dette grunner jeg mye på...

Nå er jeg i en tilstand som en sønn, som er sendt ut av sin far, uten hans veiledning og velsignelse.

Jeg vet at uansett,mine bønner, faste, studie av skriften gjennom uken. Er det noe jeg ikke kan gjøre, det er å få de velsignelser, påkalt over meg som presten gjør i Gud faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Kan bare anstrenge meg, åpne meg og komme ennå nærmere barmhjertighetens mor, og forstå den nådige Maria bedre. ...."be for oss syndere nå, og i vår dødstime".

Neste søndag vet jeg at jeg vil kunne delta på messen, igjen. Se, og knele i Jesu Kristi nærvær.

Ha en videre velsignet Søndag.

Share|

"......dere skal finne hvile for sjelen"

Musikk på veien.......
via Betlehem,
Kana,
Getsemane,
Via dolorosa,
Golgata,
den tomme grav.....

- til ditt hjerte-

Velkommen til Messe.




"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile."

Sliten og slitt-Hold ut til enden!

Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg nå så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-