Cattolica Armada

Når en velger å reise sjøveien. Vil før eller siden kaien, du kastet loss fra, forsvinne akter. Om du gjør som konen til Lot, som så seg tilbake. Som fikk det klare bud, om ikke "å se seg tilbake". Jeg velger å følge det rådet, som Lot,s familie fikk. Som hustruen ikke greide å følge, med de følger det fikk. Ikke stå akter å se meg tilbake, lengte til det "gamle". "kaien" er da mitt tidligere liv. Det har jeg kastet av meg, etter beste evne, og med Gud,s hjelp.

Når man som sjømann krysser ekvator første gang, er det skipstradisjon at kapteinen "døper" den førstereisende. Jeg har krysset mitt "åndelige ekvator", og blitt konfirmert, i fermingen. Jeg ville ikke lenger se kaien, om jeg ville se meg tilbake. Jeg er fri, på åpent hav nå. Er ikke alene, det er et stort mannskap på "St Laurentius", de som jeg har lært og kjenne som sanne brødre og søstre. Hvilket mannskap. Skips kartene og draftene er med. Vi vet hvilke farer som kan finnes i det farvannet vi reiser i, for det er så mange som har vært på samme seilas for oss. Det er en stor og rik arv. Vi har alle med hvert vårt "kompass", den Hellige ånd. Slik et skip har sin kaptein. Er pater Janusz vår. "Admiralitet" er vår +Biskop Bernt og Pave Benedikt XVI for den katolske "armada". Vi er trygge.

Den katolsk kirke kan meget godt sammenlignes med et skip. Vi har utrykket, bokstavelig i alle kirker. Skipet, av gammel tradisjon. Så jeg stod i "baugen" av skipet i dag. Unisont sa vi alle den nikenske trosbekjennelse. Der jeg alene føyde til, ordene. "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner" Kjente ord som alle konvertitter har uttalt før meg, en gang. Etter det la jeg min hånd, som er nærmest hjertet på Bibelen, og avla det høytidelige løftet, som var mitt hjertets ønske. Som en er høytidelig bundet til.

Er en del av mannskapet nå. Et mannskap, sammensatt, som på de fleste skip, fra forskjellige nasjoner. Der jeg er den yngste, ihvertfall i erfaring og fartstid. En førstreisgutt, som det heter på et skip.

Paulus, en av kirkens store arv, brukte båt ofte, og ble med tiden, sjøvant. På sin reise til Roma, ble hans trofasthet mot Gud. En kraft til Guddommelig inspirasjon, og til velsignelse for mannskapet, soldater og passasjerer. Da det ville komme en storm.

"Paulus steg fram blant dem og sa: «Dere skulle hørt på meg, karer, og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.' Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." Ap.gj. 27:21-26

Sjøfolkene hørte ordene, de lyttet muligens, men trodde ikke. For deres vantro redaksjon ble;

"Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet." Ap.gj. 27:30-31

De lot seg tilslutt overtale, om det var så menneskelig å forlate det kommende, synkende skip. Som skulle gå på grunn. De skarpe truende rev ventet, og de dødbringende brenningene ville knuse skipet.

I sin angst, sluttet de å spise. Rådet fra Paulus igjen;
"Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet". Ap.gj. 27:33-38

Fortsett å gå til messe, nyt av det måltid som er dekket for oss. Knel, vær lydig, og gå frem under eukaristien. Du trenger det hellige forbund med Gud. Legemliggjøringen av sønnen, i brødet og vinen.

Først da skipet hadde gått grundig på grunn, og baugen var knust til pinneved. Sa han;
"Han ga ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester.

Derfor måte de vente til skipet var knust, slik at de kunne benytte seg av planker og vrakrester(!);

På denne måten kom alle velberget i land.Ap.gj. 27:43-44


Slik Paulus i sin tid, en velsignelse for mannskapet. Slik har vi veiledning på vårt skip, "St. Laurentius". Be for din prest, slik det er forventet, at vi med glede ber, i dette "Prestenes år".
Be, og bli i bønn. Bli trofast på/(i) skipet. Ikke forlate det. Om det så stormer. Vi har alle samme lovnad. "Kaien" vi alle har kastet loss fra, vil vi ikke se igjen, men skuende ser vi etter løftet. Riket der fremme, som vi en dag, vil se i horisonten. Vi vil se det, men vi vil også møte andre, mange andre. Skipbrudne på vår reise. De er en sjøreisens plikt, og hjelpe om bord i "St. Laurentius". Så forbli trofast på skipet. Vi er alle en, ett i Kristus.

Jeg blir ombord.

Share
|

Kirkenorge.no-Ny ressurs for menigheter

Det skjer spennende ting på Internett, og nå har "Vårt Land". Samlet alle landets kirker i en nettportal. kirkenorge.no Dette er et tverrkirkelig samarbeid, og en dokumentasjon av stor verdi. Der vi også finner vårt kjære St. Laurentius. Det er sparsommelig med informasjon der ennå. Det er nettopp opp til de forskjellige menigheter, til å kunngjøre aktiviteter, laste opp Menighetsblad og bilder. St. Laurentius er nå avbildet, med to bilder av fasaden. Resursen ligger der, så nå er det opp til den enkelte menighet, til å dra veksel av den. Nettportalen er en fryd, kun om en liker å se mange vakre kirker, som er i Norge.

Share
|

Minnedag-St. Laurentius

I dag minnes vi vår patron og helgen, St. Laurentius. Selv feiringen, som menighet, er etter Messe, søndag 23. august.

Selv kjente jeg ikke til så mange helgner, før jeg startet på min konvertering. Har blitt veldig facinert av denne diakonen. Som hadde sitt hovedvirke i Roma. Dødsåret er 258, under Pave sixtus II og sin banemann, keiser Valerian. Historien blir til legender, og er vanskelig å kun finne fakta, med så stort sprang i tid, men vi kan lese;

"Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: "Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!" Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen". Tatt fra www.katolsk.no

Da håper jeg vi kan ha med oss, dette eksempelet videre for dagen i dag, og at vi alltid kan minnes, det unike eksemplet St. Laurentius, var og er for oss.
Menighetsrådet har ihvertfall greid å finne feiringen, i St. Laurentius, rette og uredde ånd. Da festen, blir en grillfest. Håper å se mange til en minnerik fest.

Share
|

Kartet/Mapa

Prøver igjen å plassere, min Blogg på kartet. Bor i Vestfossen, men St. Laurentius, er en del av Drammen, og der er jeg født, og oppvokst. To kvartaler fra menigheten, og var pasient som barn. På St. Josef. der nonnene, gjorde inntrykk på en gutt på 5 år.

Spróbuj ponownie na miejsce, mojego bloga na mapie. Mieszka w Vestfossen, ale św Laurentius, jest częścią Drammen, a gdzie Ja jestem urodzili się i wychowali. Dwa bloki z kościoła, a pacjent był jako dziecko. Na św. , gdzie siostry zakonne, wykonane wrażenie na chłopca do 5 lat.

Jeg har plassert min blogg i Drammen på norske bloggkart!

Fødselsdag- Som et lite barn/Urodziny-W małym dzieckiem

Ser litt tilbake, Tiden har gått fort, det har skjedd mye. Siden min første messe 4.4.09. I over to måneder. Har jeg søkt Herren, messen, sangen, rosenkransbønnen Noe jeg tidligere har nevnt, ikke det å skulle huske bønnene, men jo. Ett hjerte og hode på 46 år, kan fortsatt lære og huske. Slik salmevers ble pugget på Barneskolen. Nå er dette mere enn "Pugging" og ord, det er levende bønner. Som ikke skal feste seg i hjernen, men i hjertet. Det er det offer Herren krever, et angrende, bekjennende og ofrende hjerte. Det er alt, og vi er lovet så mye tilbake.

Lett, ja og nei, men først må du ha et ønske, om å la Jesus Kristus komme inn i ditt liv. Holde sakramentene, bekjenne, om det er alvorlige synder. Skrifte minst en gang om året. Gjør du dette, vil Herren øse sine velsignelser over deg, sin Fred. Gud,s fred, ikke den fred som verden legger i det, men en indre ro og styrket tro. Da blir det lettere, men la Herren helliggjøre deg, det er en evigvarende prosess. og søke messen og kirken. Han vil hjelpe deg opp. Snuble gjør vi alle, Herren, vil bare at vi har ett ønske om å reise oss. I og ved Kristus er du Frigjort allerede, ved Herrens offer, og oppstandelse.

Min Blogg inneholder tallet, "365", hvorfor? Ja, jeg håper, ønsker og anstrenger, at jeg om ett år, 4.4.10. Kan avlegge, foran menigheten, mine søsken i St. Laurentius. Mine løfter til Herren.
Bli opptatt og innlemmet i fellesskapet. Delta i messen, som en katolikk. Da har jeg bokstavelig to fødsler (fødselsdager). Den jordiske, og da, den åndelig, 47 år etter. Da blir det fødselsdagsfest, som aldri før.
Herren er min gjest, og jeg vet at Han har ett ennå større festmåltid, for oss alle, om vi tar imot invitasjonen.

Han står fortsatt ved døren å banker. Klingen, er på innsiden av døren.

Patrząc wstecz trochę czasu poszła szybko, to się stało. Ponieważ moja pierwsza wystawa 4.4.09. W ciągu dwóch miesięcy. Czy szukał Panie, pokaż, pieśń, modlitwa rosenkrans Something I've wcześniej wspomniano, nie pamięta modlitwy, ale. Jedno serce i głowę w 46 roku, nadal mogą uczyć się i zapamiętać. Aby psalm werset został crammed w szkołach podstawowych. Teraz jest to więcej niż "pugging" i słowa, to jest martwe fasoli. Ponieważ nie trzymać się mózgu, ale w sercu. Jest to oferta Pana wymaga, a skruszony, spowiadać i ofrende serca. To wszystko, a my obiecał tyle z powrotem.

Spokojnie, tak i nie, ale najpierw musisz mieć pragnienie, aby Jezusa Chrystusa do swojego życia. Keep sakramentów, wyznać, jeżeli istnieją poważne grzechy. Spowiadać się przynajmniej raz w roku. Aby to zrobić, Pan pour jego błogosławieństwa nad wami, jego Fred. Bóg pokoju s, a nie jak świat stawia w nim, ale wewnętrznej pokoju i wzmocnić wiarę. Będzie to łatwiejsze, ale Pan was uświęca! Istnieje wieczystego procesu. i przeszukiwania pokaż i kościoła. On pomoże ci się. Wszyscy potknie, Panie, tylko, że mamy chęć do nas. W Chrystusie i przez to Frigjort już przez Pana ofiarę i zmartwychwstanie.

Mój blog zawiera liczbę "365", dlaczego? Tak, mam nadzieję, chęć i dążenie, że znam jeden rok, 4.4.10. Czy można przyjąć, naprzeciwko kościoła, moje rodzeństwo w Sankt Laurentius. Moja obietnica Pana.
Bądź i włączone do wspólnoty. Udział w show, jako katolicki. Wtedy dosłownie dwa urodzeń (urodzin). Ziemskiej, a następnie, duchowego, 47 lat po. Jest to birthday party, jak nigdy przedtem.
Pan jest moim gość, i wiem, że ma on jeszcze większe święto, dla nas wszystkich, czy przyjąć zaproszenie.

On jest wciąż przy wejściu do domina. Klingen, znajduje się na wewnętrznej stronie drzwi.

"Festen for Kristi legeme og blod"/"Strona Chrystusa Ciało i krew"

Denne søndagen, var, og er en spesiell festdag, i Kirken. "Festen for Kristi legeme og blod". Ta niedziela była i jest specjalnym święto, w Kościele. "Strona Chrystusa Ciało i krew" (nadal w języku polskim, na koniec post)
Messen, var mye lik. Mer bruk av røkelse, der det var symbolsk vakkert å se røkelsen stige mot kirketaket, og så til Gud. Alteret, ble som i GT tid "stenket", ikke med blod, men med hellig røkelse. Forsamlingen fikk også del i velsignelsen, ved at en av ministrantene, som Moses i 2 Mos 24,3-8. "Stenket" forsamlingen med, denne gang røkelse.

Det er flere fester, og mer symbolikk i den Katolske kirke, og liturgi. Noe som, fremmer det mysteriet, i Jesus død og da oppstandelse. Tar en seg tid til å se på dette, som mer enn ytre handlinger. Kan nettopp, mysteriet, bli lettere og forstå, og en forstår det bedre. Ser det vakre i disse handlinger. Som ikke er som "tomme kalkede graver", men høyst levende. Prosesjonen, etter Eukaristien, gikk etter Pater Janusz. Som bokstavelig, bar Jesus Kristi legeme ut, i sine hender ( i en form "lykt", men det er ikke det riktige navnet). Dekket av ett "tak" som ikke jeg (igjen) vet navnet på ennå. Men fire menn bærer dette over Herren. Slik Konger, blir ofte æret på "jordisk" vis, men dette var en åndelig handling. Det var Kongenes Konge, som ledet oss. Han som alle, en dag skal "bøye kne for". Prosesjonens ydmykhet. Der Herren, ble løftet opp for oss, som han en gang ble på et enkelt simpelt kors. Der seieren og alt ble fullbyrdet og fullendt. Nå, feiret vi nettopp den hellige kropp og det hellige blod som ble ofret for oss. Oss, er mer en katolikker, men for alle mennesker, tungemål, stammer og nasjoner.

Messen ble avsluttet, med bønn foran alteret, der Kristus kronet, og lyste for oss alle. Alt sluttet med at (oblaten/symbol) Kristi legeme og blod. Ble plassert i tabernakelet igjen.-


Etter selve messen, var det kaffe, vafler, som de Filippinske søstre, virkelig kan lage. De smaker nydelig. Servert med ett varmt smil.

Før messen var det rørende og se den ærbødighet som enkelte viser, ved å bringe store blomster oppsatser. Til denne festen, for det var det det ble.

Jeg lengter til neste messe, og den nye "familie" som omkranser meg, og der Kristus er sentrum, for alt vi gjør.



Beklager men video/mobilen ble holdt "feil" så videoene ble vertikale! Dere får holde hodet på skakk. Lover bedring.

Przepraszamy, ale wideo telefonu odbyła się "błędów", jak filmy były pionowe! Możesz zachować głowę na skakke. Legislacja poprawy.

Ta niedziela była i jest specjalnym święto, w Kościele. "Strona Chrystusa Ciało i krew".
Messen, był bardzo podobny. Więcej wykorzystania kadzenia, który był symbolicznym zobaczyć piękne kadzidło Rise Against dach kościoła, a więc do Boga. Ołtarz, było to, że GT czasu "posypać", a nie z krwi, ale z świętego kadzidła. Zgromadzenie zostało również część błogosławieństwo, w tym jeden z mini przemiany tene, jak Mojżesz w 2 Gen. 24,3-8. "Posypać" montażu z tym czasie kadzenia.

Istnieje wiele stron, i symboliki w Kościele katolickim, a Liturgikommisjonen. Coś, że promowanie tajemnicy, w śmierć i zmartwychwstanie Jezusa. Zajmuje czas, aby spojrzeć na to, jak bardziej niż działania zewnętrzne. Czy właśnie tajemnicy, i być łatwiejsze do zrozumienia, i zrozumieć to lepiej. Zobacz piękno w tych działaniach. To nie jest tak "puste wapnowanych grobów", ale większość na żywo. Procesja po Eukaristien po Janusz Pater. Jak dosłownie, bar Jezusa Chrystusa ciało z ich rąk (w formie "Latarnia", ale to nie jest poprawna nazwa). Objętych "sufitu", że nie są (jeszcze) znać nazwę jeszcze. Ale czterech mężczyzn przewożących go Pan. Aby Królów, często honorowane w "swiecie" widok, ale był to akt duchowy. Był to Król królów, który doprowadził nas. Kto wszystkim jeden dzień, "zginać kolan. Procesja pokory. Jeżeli Pan podniósł dla nas, jak kiedyś na jednym prostym krzyżem. Jeśli właściciel i wszystko, co zostało osiągnięte i gotowych. Teraz właśnie obchodzi święte ciało i krew, która została świętą ofierze za nas. Nas jest więcej o katolików, ale dla wszystkich ludzi, języków, narodów i plemion.

Msza zakończyła się modlitwą przed ołtarzem, gdzie Chrystus został koronowany, i dla nas wszystkich. Wszystkie zakończyły się (oblaten / symbol) z ciała i krwi Chrystusa. Został umieszczony w tabernakelet ponownie.

Po pokazie, było kawa, gofry, jak Filipinos siostry, może tworzyć naprawdę. Ich smak pyszne. Serwowane z ciepłym uśmiechem.

Przed show było dotknięcie, aby zobaczyć, że niektóre czci pokazuje, wnosząc duże bukiety kwiatów. Aby to święto, bo tam była.

I kimś na następny godziwej, a nowe "rodziny" wokół mnie, i gdzie Chrystus jest centrum wszystkiego, co robimy.

Første Kommunion

Har vel nevnt det før? At det er en "ny verden" på mange måter, når man går i den katolske kirke, å starter sin konvertering. Fremmedord som møter en. Ett av dem er den
1 kommunion, enkelt forklart med at det er nattverd. Eukaristi(=takksigelse) kjent under det også, og som blir brukt oftest. Skal ikke gå inn på ett av de troselementene, eller skal jeg si sakramentene. Som skiller kirkene i dag. Andre gang det skjedd var under reformasjonen. Første gang var så langt tilbake til konsilene i Efesus (431). Resultatet ble del deling i de ortodokse og andre østlige kirke. Der har den katolske kirke, gitt brødre og søstre fra disse kirker, mulighet til og delta i Eukaristien.

I dag i St. Laurentius, var det en stor dag for mange barn, da de nettopp skulle få delta i sin 1 Kommunion. Var nok mange stolte, spendte foreldre vil jeg tro også.

Det ble det for meg ihvertfall, selv om jeg ikke hadde en sønn/datter der. Messen startet med at Korset og ministrantene, kom inn fra hovedinngangen. Fikk tent sine hvite lys, og gikk høytidelig forbi døpefonten, den samme, de fleste sikkert, nettopp hadde blitt døpt ved for noen år siden(?) Videre opp mot alteret og Tabernakelet, og til de første benkende (kledd i hvit). Lysene brant, for barna, og de var høytidelig kledd, hvite vakre kjoler, med kroner/kranser(for jentene) og guttene, stramme, i dress. Man forstod virkelig, at dette, nettopp er Guds barn, med tro, håp og kjærlighet.
Før de kunne sette seg ned på de første benker, så har alle sammen. Gått i undervisning over en lengre periode. Nå var de klare.
Messen hadde en fin tilpasset liturgi, og preken, spesielt til barna, men gjeldene for oss all. Siden vi all er Guds barn, og en skulle nettopp ha en slik enkel, oppriktig tro som disse barna. Etter preken var det vakre forbønner, fremført av barna, en av dem var;

Kjære Gud jeg ber for våre foreldre
Vern dem og gi dem Din velsignelse

Så hadde messen kommet så langt, at det var tid for Eukaristien. 1. Kommunion-barna, gikk alle foran alteret og fikk delta. For første gang. Ett vakkert og stort øyeblikk. Salmesang fra koret, på Norsk, Vietnamesisk og Polsk. En stor forbrødret forsamling. Alle forenet foran Guds alter, i tilbedelse, med fokus på 1. Kommunion barna. Dette var deres dag.

Messen ble avsluttet, med at den samme prosesjon som kom inn, ledet forsamlingen verdig ut. Neste gang de er til messe, kan de som alle andre katolikker. Delta i Eukaristien. Et viktig vendepunkt i deres liv, i enhver katolikks liv. En dag jeg også ser frem til, om ikke med samme prosesjon, og egen messe.

Jeg kunne skrevet meget mer, at det ble varmt, utallige blitzlamper som blinket da barn ble fotografert folkemylder, det var lange køer for at alle skulle få delta i Eukaristien. Slik tenkte jeg, at all rettferdige, skal søke til Herren, rørende.

Kirken var overfylt, mange måtte stå, men var det ikke slik også når Kristus vandret på jorden? At folkemengdene trengte seg på, og det var vel ikke sitteplasser til alle da heller? Så fikk noen av oss erfare det også.

Hjem - St- Laurentius-Bildeserie

Sliten og slitt-Hold ut til enden!

Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg nå så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-

Det første møte

Dato var 4.4, jeg ble 46 år, og stod på trappa til St. Laurentius. For første undervisning, og første Messe. Jeg var på kjent grunn, kirkegården, gatene. Den lille trekirke var borte, men erstattet et pent bygg i rød murstein. Barndomsgater, der jeg lærte å sykle, kjøre min første moped, med skrekk i ansiktet. 46 år, og sirkelen for meg, virket sluttet. 47 år fra Faderhuset, sannheten var så nær, men en ser ofte ikke det som er nærmest. Og tanken gikk til sangen, "De nære ting".

Tidlig ute var jeg, da jeg var avhengig av offentlig transport. Brukte tiden til å tilnærme meg kirkebygget, med ærefrykt, og sitrende spenning. Er rart og føle seg som fremmed. Ikke troen på Jesus Kristus, men at den Katolske kirke, skulle være så marginal, fremmed og mystikk. Så godt grep har den Lutherske kirke preget min barndom. Selv om jeg ikke var oppdratt, mer enn noen andre på min alder, en pugging av salmevers.

Herren er god, og det skjer små mirakler hver dag, forvandlingen skjer i mitt hjerte, og ved å ta vekk gamle skylapper, åpenbarer. Paven, Kardinaler og Biskoper, med sine Prester. I all sin fylde, Gud,s rike er her på jord. Manifestet i alle katolikkers hjerter, og rent fysisk, med tjenere i rett linje fra Simon Peter. Ett spennende år, åpenbarer seg for meg..... 1 år som undersøker, konvertitt. Reisen har startet.