"Farløs ferd"

I "bønn(en) før messe", står det noen trøstende ord; "Velsign alle som er her og alle som ikke er her. La dem merke ditt nærvær i sitt liv". Når en sitter hjemme, fraværende fra messe en søndag, er det godt at menigheten, tenker og ber for en.

Når en så sitter hjemme, (hvorfor, vet bare Gud) men lengter så inderlig etter messen.
Har lest messetekstene for i dag, og liturgien, men det er en mager trøst.

Starter en ny uke, "svakere" føler jeg, går mer på usikker grunn. Om jeg holder min "stav", og kjenner min katekisme. Frykter og ærer Gud. Vet jeg at en skulle hvert der. De hellige, er nettopp å finne i Guds hus, til messe.

"Den hellige kommunion ved Kristi Legeme og Blod gjør nattverdsgjesten sterkere til ett med Herren, forlater mindre alvorlige synder og beskytter mot alvorlige. Siden kjærlighetens bånd mellom nattverdsgjesten og Kristus styrkes, styrker mottagelsen av dette sakrament enheten i Kirken, Kristi mystiske legeme". (KKK 1416)

Er ærefrykt og lengsel etter og for Gud, som gjør at jeg setter ned disse ord. For denne Blogg, skal nettopp ta opp indre tanker og indre erfaringer, som konvertitt. Slik leser (og jeg) kan bedre forstå.

Om en, og ens familie er katolikk(er), "alltid" hvert det, om så i flere generasjoner. Eller som meg, en (fremmed) konvertitt, som går alle skrittene for første gang? Slik er jeg takknemlig, om det føles rart å være "fremmed" i sitt eget land og nærmiljø.
Det er det unike og styrken, til Den Katolske Kirke. Mangfoldet! En er "fremmed", men endelig hjemme. Dette grunner jeg mye på...

Nå er jeg i en tilstand som en sønn, som er sendt ut av sin far, uten hans veiledning og velsignelse.

Jeg vet at uansett,mine bønner, faste, studie av skriften gjennom uken. Er det noe jeg ikke kan gjøre, det er å få de velsignelser, påkalt over meg som presten gjør i Gud faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Kan bare anstrenge meg, åpne meg og komme ennå nærmere barmhjertighetens mor, og forstå den nådige Maria bedre. ...."be for oss syndere nå, og i vår dødstime".

Neste søndag vet jeg at jeg vil kunne delta på messen, igjen. Se, og knele i Jesu Kristi nærvær.

Ha en videre velsignet Søndag.

Share|

Sliten og slitt-Hold ut til enden!

Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg nå så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-