mandag 3. mai 2010

Altertavlen

Altertavlen i St.Laurentius kirke
Kirken er trygg, det er det kjente, og kjære. Stor var overraskelsen da en gjør vanlig kutyme for å gå inn i Herrens hus. Hører; "det har kommet ny altertavle". Slik at en ble litt avbrutt, i våpenhuset, før en gikk inn..

Ryktene om en ny altertavle. Hadde jeg hørt siden jeg startet i katekese. Allerede da, reagerte jeg med, en form for sorg. En trist følelse, for det store krusifikset, hadde blitt meg så kjært. Samt at man er av den formening, at det skal være et krusifiks, ved alteret. Noe jeg også, i min nysgjerrighet, har funnet skriftlig, skal nettopp være i en katolsk kirke(?) Uten at jeg kan finner det, akkurat nå. Vel, det som skulle bli den nye altertavlen, er vel ikke riktig å si. Det som skulle bli, altertavlen er mere korrekt. Da det kun hang krusifiks bak alteret. Utkastet til den. Hang  i menighetssalen. Et utkast som ikke vekket den store begeistring hos meg. Krusifikset i seg selv, var mer enn bra nok. Enkelt, og det var tydelig. Ikke noe defus kirkekunst.

At tiden gikk, og krusifikset fikk henge. Vekket håp og glede hos meg.

Nå hørte en ordene, som bekreftet, det andre så før meg. At altertavlen hadde kommet på plass! En så opp, og i våpenhuset henger nå krusifikset. Kristus med stola . Aldri har en stått så nære da. Det er som å stå ved fotenden av korset. Se opp på sin frelser og forløser. Korset er så stort, så tungt, og Kristus så nære.

En bøyer kne, går inn. Ser en altertavle, glitrende, påvirket av sollyset og den glans som kunstneren har greid å fremkalle.

Har mange ganger tenkt. Siden jeg ikke har tradisjonen, som barn, og gå til messe. Hvordan virker et kirkerom, på barna? Røkelsen, sangen, orgelpipene som basunerer ut tonene til salmer. Det må være sterke inntrykk for et barnesinn. Når jeg, som voksen lar meg bevege. Denne altertavlen, må da vekke beundring i barneøyne. Jeg håper det.

Denne søndagen, ble nettopp det. Masse følelser og undring. I det fokuset ofte gikk til altertavlen, med tårer i øyekroken. Den er vakker. I utførelsen, og i alle de historier, som er å finne på den. Historier, som beretter, om håp, og uendelig kjærlighet.

Da en av de, nettopp er å finne i et av motivene. Fiskebåten, med "menneskefiskere" og fulle garn. Der fisken, i vannet og av sollyset, når de dras inn. Skaper det samme lys-spillet, i altertavlen.. Som når glitrende fisk, bryter vannskorpen i møte med sol.

Ikke fanget, men reddet. Badende i lys.
 
Share |

søndag 4. april 2010

Christos Voskrese!

Det er i dag, et år siden jeg var til messe for aller første gang. Det ble da, en minnerik og stor opplevelse. Gå til min første katolske messe. "En ring er sluttet for meg", skrev jeg for et år siden, og igjen er en ring sluttet. Mitt første personlige kirkeår, er over. Så å gå til påskemorgens messe. Var en dag jeg hadde gledet meg til, lenge.

En faste er tilbakelagt, en påske går mot en slutt. Som katolikk, er det virkelig et spennende og varierende år, man har. Livet får en naturlig variasjon og rytme. Nå, har påsken en dypere mening, pinsen en dypere forståelse. Julen et innhold. Samt alle de festdager, som er i den kirkelige kalender. Igjen er det arv, tradisjon en kommer tilbake til.

Et år, går tilsynelatende fort. Et år inneholder så mye. Det har vær et utrolig år. Mitt livs mest innholdsrike, der en har funnet selve livet.
Der en idag ble møtt av den seirende Kristus, i kirken, der han stod, oppstått ved alteret. Seiers-banneret ved sin side, symbolet på korsets seier, og seier over grav og død.

Der også røkelse fylte kirken, til vår alles velsignelse. Bruk av røkelse er noe jeg setter pris på. Det beriker meg, og gjør noe med meg. Symbolikken og selve duften. Så synd det ikke brukes oftere, der en ser røkelsen stiger mot taket, og forbi. Det gjør virkelig noe med messen og som person. 

Det å stå bokstavelig tettpakket sammen til messe, var en opplevelse jeg aldri før har opplevd, slik under en påske. Der vi alle bærer håpet, troen, og den overbevisning i vår tro. At Kristus er oppstanden.

En er glad, en er lykkelig. Dette er en erkjennelse og en sannhet, som gjør noe med ett menneske. God påske! Voistinu Voskrese!
Share
|




torsdag 31. desember 2009

Te Deum for 2009

En fin måte å avslutte året på. Er det å avslutte året med å synge Te Deum. Noe som vil gi;

"Den trofaste(The Faithul) som vil det å takke Gud for velsignelser mottatt, andaktig resitere "Amborsian Hymn Te Deum Laudamus", er innvilget Plenary Indulgence (ettergivenhet in plenum) med den vanlige vilkår med tillegg av bekjennelse og hellige nattverd og bønn for intensjonene med den hellige Far.
Fra "the Sacred Penitentiary Apostolic", August 10th, 1936:

Dette kan enten sunget eller resitert offentlig, det vil si to eller flere personer. Noe jeg selv vil gjøre klokken 23:55 i kveld.

God nytt år, under Gud,s nåde, til mine leser og følgesvenner.


Te Deum laudamus

Te Deum laudamus:
te Dominum confitemur.
Te aeternum Patremomnis terra veneratur.
Tibi omnes Angeli;
tibi caeli et universae Potestates;
Tibi Cherubim et Seraphim
incessabili voce proclamant:
Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth.
Pleni sunt caeli et terra
maiestatis gloriae tuae.
Te gloriosus Apostolorum chorus,
Te Prophetarum laudabilis numerus,
Te Martyrum candidatus laudat exercitus.
Te per orbem terrarum
sancta confitetur Ecclesia,
Patrem immensae maiestatis:
Venerandum tuum verum et unicum Filium;
Sanctum quoque Paraclitum Spiritum.
Tu Rex gloriae, Christe.
Tu Patris sempiternus es Filius.
Tu ad liberandum suscepturus hominem,
non horruisti Virginis uterum.
Tu, devicto mortis aculeo,
aperuisti credentibus regna caelorum.
Tu ad dexteram Dei sedes,
in gloria Patris.
Iudex crederis esse venturus.
Te ergo quaesumus,
tuis famulis subveni:
quos pretioso sanguine redemisti.
Aeterna fac cum sanctis tuis in gloria numerari.
Salvum fac populum tuum,
Domine, et benedic hereditati tuae.
Et rege eos,
et extolle illos usque in aeternum.
Per singulos dies benedicimus te;
Et laudamus Nomen tuum in saeculum,
et in saeculum saeculi.
Dignare, Domine, die isto sine peccato nos custodire.
Miserere nostri domine,
miserere nostri.
Fiat misericordia tua,
Domine, super nos,
quemadmodum speravimus in te.
In te, Domine, speravi:
non confundar in aeternum.