fredag 22. mai 2009

Kristi himmelfart

Nå er vi "alene", vi venter på Pinse, en ny kirkefest.

På kartet

Jeg har plassert min blogg i Vestfossennorske bloggkart!

torsdag 14. mai 2009

St. Halvard

Det er festdag 15 mai, for vår lokale helgen, St.Halvard, i Oslo. Siden det er Oslo,s skyttshelgen, men som Drammensere, har vi stor interesse for denne edelgode helgen. se mer på www.katolsk.no

onsdag 13. mai 2009

Undervisning



















Lørdag 16 mai, er det for meg annen gangs undervisning i kirken. Da skal vi bla. lære om et av sakramentene, (og det er 7). Denne gang skriftemålet. Jeg gleder meg, for da blir det også messe på lørdag. Mer om dette senere.

Rosenkransen?


Når man undersøker og konverterer til den Katolske kirke, er det for en Lutheraner mye nytt. Noe som for meg, var Rosenkransen. Fjernt, mystisk, og tenkte; "dette får jeg ikke grep på!" Det skulle vise seg totalt anderledes. Rosenkransen er, for å ta hvordan den ser ut og litt historie. Jeg siterer fra www.katols.no Sitat;

Hva er bakgrunnen for rosenkransbønnen?

Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam.

Navnet "rosenkrans" oppstod etter en gammel legende, som vi kjenner fra det 13. århundre: En troende som æret Maria, hadde som vane å flette en krans av roser og legge den omkring en Maria-statue. En dag fikk han i et syn vite at Jomfru Maria ville sette større pris på en krans som bestod av 50 "Ave Maria". Disse bønnene ville i Guds mors hånd bli til roser som hun kunne flette den vakreste "rosenkrans" av.


Pave Johannes Paul II sa selv om rosenkransen, og nytten av den, at; "for at man skal kunne trenge dypere inn i evangeliet og komme nærmere Jesus Kristus". Hvem ønsker ikke det? Slik har jeg også erfart det. Det må prøves, alt knyttet til tro, må prøves. Og alt Jesu Kristus sa, kan vi daglig prøve; "elsk din neste som deg selv", har vi virkelig prøvd det. Kommet til kjernen i disse vakre ord?

Rosenkransen er ikke lenger mystisk, men jeg undres, over så mye i mysteriene i og ved evangeliet. Det er ofte lett og forklare, men; "en står helt forundret". Det har blitt en kjær hellig "venn".

Dagen i dag, er også feiringen av Vår Frue av Fátima, og de åpenbaringen, til de tre Portugisisk barn, som fikk flere åpenbaringer av Vår Frue av Fátima i 1917. Noe som igjen viser at kirken mottar åpenbaringer, og at vi tror på det. Det stoppet ikke med Jesus Kristus og Det Nye Testamente. Et av hovedbudskapet i disse åpenbaringen, var og bruke rosenkrans for å oppnå fred. Dette var da, mot slutten av 1.verdenskrig, og krig herjet Europa. Budskapet er like aktuelt i dag. Bruk rosenkransen, alle troende, så blir det en mektig bønn, daglig, som går til vår Herre.

Som jeg fritt har kalt Rosenkransen, tatt litt fra moderne markedsføring og teknologi.

Rosenkransen- Connecting people, with God.

Mer om Rosenkransen kan leses på; www.katolsk.no

Jeg vet at Gud vil velsigne deg, som Han har gjort med meg, hvis du ber dine rosenkrans bønner.

Gud,s fred

torsdag 7. mai 2009

Hjem - St- Laurentius-Bildeserie


Sliten og slitt-Hold ut til enden!



Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-