torsdag 31. desember 2009

Te Deum for 2009

En fin måte å avslutte året på. Er det å avslutte året med å synge Te Deum. Noe som vil gi;

"Den trofaste(The Faithul) som vil det å takke Gud for velsignelser mottatt, andaktig resitere "Amborsian Hymn Te Deum Laudamus", er innvilget Plenary Indulgence (ettergivenhet in plenum) med den vanlige vilkår med tillegg av bekjennelse og hellige nattverd og bønn for intensjonene med den hellige Far.
Fra "the Sacred Penitentiary Apostolic", August 10th, 1936:

Dette kan enten sunget eller resitert offentlig, det vil si to eller flere personer. Noe jeg selv vil gjøre klokken 23:55 i kveld.

God nytt år, under Gud,s nåde, til mine leser og følgesvenner.


Te Deum laudamus

Te Deum laudamus:
te Dominum confitemur.
Te aeternum Patremomnis terra veneratur.
Tibi omnes Angeli;
tibi caeli et universae Potestates;
Tibi Cherubim et Seraphim
incessabili voce proclamant:
Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth.
Pleni sunt caeli et terra
maiestatis gloriae tuae.
Te gloriosus Apostolorum chorus,
Te Prophetarum laudabilis numerus,
Te Martyrum candidatus laudat exercitus.
Te per orbem terrarum
sancta confitetur Ecclesia,
Patrem immensae maiestatis:
Venerandum tuum verum et unicum Filium;
Sanctum quoque Paraclitum Spiritum.
Tu Rex gloriae, Christe.
Tu Patris sempiternus es Filius.
Tu ad liberandum suscepturus hominem,
non horruisti Virginis uterum.
Tu, devicto mortis aculeo,
aperuisti credentibus regna caelorum.
Tu ad dexteram Dei sedes,
in gloria Patris.
Iudex crederis esse venturus.
Te ergo quaesumus,
tuis famulis subveni:
quos pretioso sanguine redemisti.
Aeterna fac cum sanctis tuis in gloria numerari.
Salvum fac populum tuum,
Domine, et benedic hereditati tuae.
Et rege eos,
et extolle illos usque in aeternum.
Per singulos dies benedicimus te;
Et laudamus Nomen tuum in saeculum,
et in saeculum saeculi.
Dignare, Domine, die isto sine peccato nos custodire.
Miserere nostri domine,
miserere nostri.
Fiat misericordia tua,
Domine, super nos,
quemadmodum speravimus in te.
In te, Domine, speravi:
non confundar in aeternum.

tirsdag 29. desember 2009

Thomas à Becket-Kirkens forsvarer


Når en kommer til den Engelske del, av den katolske kirke. Er opptegnelser og dokumentasjon meget gode. En mann, en Erkebiskop (av Canterbury) som er viden kjent. I sin samtid og ettertid. Er martyren Thomas à Becket. En kan ikke beskylde den Hellige Becket, for å være konfliktsky. Som Biskop, voldte han Henrik II, ganske mye hodebry. Utsagnet om;«Who will rid me of this turbulent priest» har stått i ettertid som et eksempel en mildt sagt fortvilet konge. Om en Biskop som ikke gikk til kompromi, om de tidligere hadde kommet til et kunstig og anstrengt forlik. Fire av kongens riddere, som må ha hørt disse ord, direkte eller inderekt. Red resuolutt til London. De møtte Biskop Tomas Becket, og da det ringt inn til vesper 29 Desember 1170, i Canterbury katedralen. Møtte biskopen deres sverd, og han ble drept, i sin egen katedral, uttalende med en martyrs ord;«Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken». Dette er hans festdag.

Share
|





mandag 28. desember 2009

Annus mirabilis


En slutter ikke å undre seg over, hva et år kan bringe, og hvor det kan bringe en hen?! Når en ser tilbake på sine år. Er det lett å glemme begivenheter og sine valg. En faktor, som gjør et mennesket er jo nettopp valg. På mange måter er mennesket, en sum av sine valg, en av flere faktorer som utgjør et menneske. 2009, ble et år med viktige valg for meg. Valg, uavhengig av miljø, tradisjon jeg er en del av.

Velger å bruke en av de siste dager i året til å se tilbake på 2009. Som ble "det bemerkelsesverdige året". Nedtrykt og ikke lite optimistisk da det var ved disse tider i fjor. Nærmest likegyldig. Derfor kunne vel så gjerne overskriften ha vært "Annus horribilis", og ikke mirabilis. Skal ikke bruke tid på hva som kunne blitt, men hva det ble. Kun nevne at jeg er utrolig takknemlig, for at Gud er god. At all verdens visdom, ikke kan forutse Hans vei. Det er en stor glede i mitt sinn og mitt bryst, når det kun er få dager igjen av 2009.
Det har skjedd utrolig mye. At jeg nå kan sitte som skrivende, troende og tenkende katolikk. Det er et mirakel. Jeg er så rik. "Så fjernt (jeg trodde det ihvertfall) jeg var fra Gud. Kunne ikke et menneske komme." Var mine tanker og selvbilde. Synden skilte meg fra Gud. Stoltheten skilte meg fra Gud. Bitterhet skilte meg fra Gud. Allikevel deltok jeg i min første messe. Lørdag før palmesøndag, i St. Laurentius menighet. Deltok på min første katekese, hørte min første "Hill deg Maria" (så vakkert) i menighetssalen med alle barna og ungdommen. Palmegrener (det var vel gran?) overalt. Det var å komme hjem, det var eksotisk, fremmed. Selv om en er vokst opp et "steinkast" unna kirken. Først nå tok jeg søkende, ydmyk, farløs, fortvilet og lengtende, skritt inn i troen, kirken og menigheten. Der Gud kan forandre hjerter. Jeg var nok selv en "fremmed fugl" for de troende, men følte/føler meg ikke som det. Etter det første møtet vokste jeg sakte i kunnskap og nåde. Aldri før har jeg vel lest så mye å studert så mye. Om troen og den katolske kirke. Historie, tradisjon, katekisme. Det er mye å favne og forstå. Aldri satt jeg noen direkte spørsmålstegn. For jeg var forberedt, slik Herren hadde forberedt meg. Hele mitt liv pekte mot dette ene, fatte troen og tre inn i kirken. Det er her jeg hører hjemme, det er dette som er hjemme. Her finner jeg det ankre, som holder meg fast. Ikke lenger flakende og søkende på opprømt hav. At ens tro får konsekvenser for sitt daglige live. At ens verdier endres, og jeg med dem. Når noe er nytt, har jeg tidligere erfart at det er lett å ivre når alt, nettopp er nytt. Har kommet til den forståelse, at dette ikke er noe jeg skal engasjere meg, kun i en kreativ periode. En flamme som derimot skal brenne livet ut. En må alltid ha "olje på lampen". Så om ikke flammen alltid er stor, så brenner den da. Det kan en makte, med Guds barmhjertige hjelp. Dette er et valg for livet, for Gud er livet. Da dette har vært et begivenhetsrikt år, har det også inneholdt det motsatte. Det har kostet sjelssmerter, en synder som vender hjem. Vil gjennomgå forløsende renselse og botsøvelser. Der en ser sitt liv, sin person i et nytt syn, med nye øyne. Det er derimot ikke varig, smerten, men forbigående. Sjelssmerte er ikke varig, til det finnes omvendelse, tilgivelse ved bekjennelse, og nåde. Da kan en tåle de smerter, slik jeg har opplevd.

Dette har vært for meg, og er for meg. Mer enn boklig lærdom, teologi og teorier. Dette er selve livet. Der en ser sine feil, i lys av Adam,s feil, og den tilstand av uorden hele verden befinner seg i. Med Adam-mennesket alle sine feil. Der Gud, har fra tidenes morgen, kun hatt en stemme, en røst, og et ønske. "Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg". Jeg har besvart det ropet, erkjent som Adam, "her er jeg". Er ikke lenger naken, men salvet og kledd i sakramentenes nye drakt.

Det har aldri vært noen spørsmål, om å tro eller ikke tro, på Jesus Kristus. Det var bare et spørsmål å tilslutt høre den stille innbydende røst, i verdens virvar av "stemmer";
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg".

mandag 21. desember 2009

En tåre-begge fra Polen

En tåre kjærtegner meg, og kiler meg, i sin ferd fra øyekroken ned mitt smilende kinn. Det er med stor glede jeg kommer til kunnskap. Om at avdøde Pave Johannes Paul II, nå kan kalles ærverdige. Dette skjedde lørdag 19. desember i Vatikanet. Dette dekretet går på mer enn følelser, og at pave Johannes Paul II var en populær pave, en sjarmerende pave, en ungdommens pave, en smilende pave. Dette er avgjørelser som ikke tas av "popularitet", men bl.a. krav om heroiske dyder, som det er funnet grunnlag på, hos enhver "ærverdig". Nå Johannes Paul II. Som igjen åpner for saligkåring. Da må det bl.a dokumenteres mirakler, om man da ikke er ærverdig som martyr, knyttet til deres forbønner.

En annen landsmann av pave Johannes Paul II jeg husker godt fra min ungdom, er presten Jerzy Popieluszkos(1947-1984). Som ble kidnappet, slått og mishandlet til død, av det hemmelige politiet. Husker dette gjorde, og gjør stort inntrykk på meg. Fra et Polen, som da var under undertrykkernes åk. Han ble et eksempel på å stå frem på det en tror på. Gi håp til menneskene, snakke mot "mørket", ved å forkynne ordet. Om så gi sitt liv. Nå har han fått sitt martyrium ( in odium fidei). Jeg er takknemlig at jeg lever i en tid. Da bl.a to slike menn kunne tre frem fra sin samtid, og bli et skinnende eksempel på tro, dyder og rettferdighet. I en tid preget av "...krig og rykter om krig".

fredag 18. desember 2009

Video;"Vigsling-St. Franciskus Xaverius- Arendal 1954"

Det er virkelig noe nostalgisk over denne sh/h filmen jeg kom over på nettet. Det er hele 8m:43sek levende historie en får se.Filmen kunne godt vært fra "sydligere strøk", men det er Norge anno 1954. Der biskopen "hopper" litt, fornøyd etter endt festmiddag. Nyt!

søndag 13. desember 2009

Cattolica Armada


Når en velger å reise sjøveien. Vil før eller siden kaien, du kastet loss fra, forsvinne akter. Om du gjør som konen til Lot, som så seg tilbake. Som fikk det klare bud, om ikke "å se seg tilbake". Jeg velger å følge det rådet, som Lot,s familie fikk. Som hustruen ikke greide å følge, med de følger det fikk. Ikke stå akter å se meg tilbake, lengte til det "gamle". "kaien" er da mitt tidligere liv. Det har jeg kastet av meg, etter beste evne, og med Gud,s hjelp.

Når man som sjømann krysser ekvator første gang, er det skipstradisjon at kapteinen "døper" den førstereisende. Jeg har krysset mitt "åndelige ekvator", og blitt konfirmert, i fermingen. Jeg ville ikke lenger se kaien, om jeg ville se meg tilbake. Jeg er fri, på åpent hav nå. Er ikke alene, det er et stort mannskap på "St Laurentius", de som jeg har lært og kjenne som sanne brødre og søstre. Hvilket mannskap. Skips kartene og draftene er med. Vi vet hvilke farer som kan finnes i det farvannet vi reiser i, for det er så mange som har vært på samme seilas for oss. Det er en stor og rik arv. Vi har alle med hvert vårt "kompass", den Hellige ånd. Slik et skip har sin kaptein. Er pater Janusz vår. "Admiralitet" er vår +Biskop Bernt og Pave Benedikt XVI for den katolske "armada". Vi er trygge.

Den katolsk kirke kan meget godt sammenlignes med et skip. Vi har utrykket, bokstavelig i alle kirker. Skipet, av gammel tradisjon. Så jeg stod i "baugen" av skipet i dag. Unisont sa vi alle den nikenske trosbekjennelse. Der jeg alene føyde til, ordene. "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner" Kjente ord som alle konvertitter har uttalt før meg, en gang. Etter det la jeg min hånd, som er nærmest hjertet på Bibelen, og avla det høytidelige løftet, som var mitt hjertets ønske. Som en er høytidelig bundet til.

Er en del av mannskapet nå. Et mannskap, sammensatt, som på de fleste skip, fra forskjellige nasjoner. Der jeg er den yngste, ihvertfall i erfaring og fartstid. En førstreisgutt, som det heter på et skip.

Paulus, en av kirkens store arv, brukte båt ofte, og ble med tiden, sjøvant. På sin reise til Roma, ble hans trofasthet mot Gud. En kraft til Guddommelig inspirasjon, og til velsignelse for mannskapet, soldater og passasjerer. Da det ville komme en storm.

"Paulus steg fram blant dem og sa: «Dere skulle hørt på meg, karer, og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.' Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." Ap.gj. 27:21-26

Sjøfolkene hørte ordene, de lyttet muligens, men trodde ikke. For deres vantro redaksjon ble;

"Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet." Ap.gj. 27:30-31

De lot seg tilslutt overtale, om det var så menneskelig å forlate det kommende, synkende skip. Som skulle gå på grunn. De skarpe truende rev ventet, og de dødbringende brenningene ville knuse skipet.

I sin angst, sluttet de å spise. Rådet fra Paulus igjen;
"Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet". Ap.gj. 27:33-38

Fortsett å gå til messe, nyt av det måltid som er dekket for oss. Knel, vær lydig, og gå frem under eukaristien. Du trenger det hellige forbund med Gud. Legemliggjøringen av sønnen, i brødet og vinen.

Først da skipet hadde gått grundig på grunn, og baugen var knust til pinneved. Sa han;
"Han ga ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester.

Derfor
måte de vente til skipet var knust, slik at de kunne benytte seg av planker og vrakrester(!);


denne måten kom alle velberget i land.
Ap.gj. 27:43-44


Slik Paulus i sin tid, en velsignelse for mannskapet. Slik har vi veiledning på vårt skip, "St. Laurentius". Be for din prest, slik det er forventet, at vi med glede ber, i dette "Prestenes år".
Be, og bli i bønn. Bli trofast på/(i) skipet. Ikke forlate det. Om det så stormer. Vi har alle samme lovnad. "Kaien" vi alle har kastet loss fra, vil vi ikke se igjen, men skuende ser vi etter løftet. Riket der fremme, som vi en dag, vil se i horisonten. Vi vil se det, men vi vil også møte andre, mange andre. Skipbrudne på vår reise. De er en sjøreisens plikt, og hjelpe om bord i "St. Laurentius". Så forbli trofast på skipet. Vi er alle en, ett i Kristus.

Jeg blir ombord.

fredag 11. desember 2009

Charlie Brown,s Jul

I en verden som krever mer av vår oppmerksomhet, og vil gi oss nye svar. Eller intrikate svar, på det enkle. Da det kan det sies enkelt og rett frem. Som da grubleren og tenkeren, Charlie Brown i "Knøttene". Skriker ut sin fortvilelse; "Hvorfor feirer vi jul"? Svaret gis enkelt av hans venn, Linus Van Pelt, da han entrer scenen.


torsdag 10. desember 2009

Fermingen

Fermingen (konfirmasjon) er en av syv sakramenter, som finnes og som den katolske kirke grunner på. Fermingen mottas kun en gang, og er sakramentet som konvertitter innlemmes og tas opp i kirkens fulle fellesskap. Da begynner slutten på en reise, men starten på en ny, og evigvarende. Livet innen den katolske tro, tradisjon og kirke. En føler ydmykhet, en føler seg liten, men Herren vil at vi ikke skal reise alene, vi skal ha en konstant, trofast "reisekompanjong". Den Hellig Ånd, noe en mottar under fermingens salvelse.

Fra den Katolske katekisme (KKK); "1309. Forberedelsen til fermingen bør ha til hensikt å føre den kristne til å forenes sterkere med Kristus, til større fortrolighet med Den Hellige Ånd og med Åndens virke, gaver og kall, slik at han bedre blir i stand til å ta på seg det kristne livs apostoliske ansvar. Ved dette skal fermingskatekesen søke å vekke bevisstheten om å tilhøre Jesu Kristi Kirke, både den allmenne Kirke og den lokale menighet". Det å motta fermingens sakrament, er noe en forbereder seg på under hele katekesen, og en forandrer sitt liv. For meg har det vært rike måneder, men du verden, en har virkelig fått prøvd seg. Lært mye om seg selv, og at man er mere enn sitt eget, selv. Mang en tåre, og en har blitt kastet på knær. For noe skjer med et menneske, når en sier til Jesus; "la meg tjene deg, og tilhøre din kirke".

Når vi lar, når vi våger å la Herrens evangelium, gjelde for sitt liv. "Stemmer" kan si "nei", "hva innbiller du deg?!", "du er ikke verdig?!". Det er stemmer som ikke er inspirert av Den Hellig Ånd. Men, man skal; "1310 For å motta fermingen må man være i nådens stand. Det anbefales derfor å søke til botens sakrament for å bli renset med henblikk av å motta Den Hellige Ånds gave. Et mer intenst bønneliv forbereder på å ta imot Den Hellige Ånds nådegaver og kraft i lydighet og åpenhet"(KKK).
Så det er noe som må skje før mottagelsen av den hellige fermingen, boten. Skriftemålet kommer først, og jeg lengter etter det. Uvant ja, men å møte sin skriftefar, møte Gud,s representant og bekjenne. Det skal bli godt og forløsende, og det minner meg på hvilken nåde og kjærlighet Gud har til det enkelte menneske. Få tilgivelse for sine synder, og ja et liv kan forandre seg, og stadig fullkommengjøres med ropet "Vend om". Søke skrifte ofte, og korrigere sitt liv. Etter førstkommende søndag, får jeg håpe og be, om at jeg har mottatt fermingen. Da har jeg, og de troende med meg, Den Hellige Ånd,s gave. Noe som skiller kristne fra alle andre, som livslang ledsager.

Share
|





"Non nobis, Domine, non nobis"

I moderne film, kan latinske salmer berike og dukke opp. For 20 år siden hadde filmen "Henry V" premiere. Jeg gikk oppløftet, rørt til tårer og "matt" ut fra kinomørket. Etter og ha sett glimrende Shakespearsk skuespillerkunst. Samt hørt den mektige, men korte salmen "Non nobis". Sunget i takk, etter det berømte slaget ved Agincourt. 25 oktober i 1415 (St. Crispin,s day) Kontrasten blir stor, etter blodig krig, etterfulgt av takksigelse, det hellige, kommet til uttrykk i mektige "Non nobis, Domine, non nobis- Sed nomini tuo da gloriam". Ikke oss Herre, ikke oss-men gi Ditt navn ære. Da blir et menneske lite, der vi, om ikke verdslige konger og fyrster, strider og strever med trivialiteter i våre liv.

Share
|





Katolsk messe - August Söderman

Den katolske messe. Har blitt tonsatt av mange komponister. For bedre å forstå messen. Har jeg funnet glede og lytte til den svenske komponisten; August Söderman (1832 - 1876) Følgende er hans verk "Katolsk messe" (1875) Det er unikt at Nordiske komponister tonsetter, og uten den katolske tradisjon og arv intakt i landet. For meg blir det et unikt særpreg. Uansett så er musikken til, for bedre å forstå messens enkelte deler (Ordinarium). Sett deg tilbake å nyt. Min favoritt under messen er Sanctus, nydelige toner. Der den toner ut, etter kaskader av kor; "Sanctus", til det ebber ut i et lite Sanctus. Menneskets spede stemme, i ærefrykt.

I Kyrie


II Gloria

III Credo

IV Offertorium

V Sanctus

VI Benedictus

VII Agnus Dei

lørdag 28. november 2009

Ettertanke-Vårt Land


Noe av det mest kjærkommende, og det jeg leser først i Vårt Land, er "Ettertanke"(andakten) i Vårt Land. Det gir en god start på dagen og i avisen. Det setter perspektivet rett. Denne uke, heter den "ettertenksomme" Ragnhild H. Aadland Høen. Hun er kateket i St. Paulus menighet i Bergen. Hun har gitt seks gode andakter, der hun har delt av seg selv, og satt ting i perspektiv. Overskriften har vært; "Å sove i endetimen", "Den lære dere har tatt imot", "At i maa blive fuldkommede", "Dagen uten Gud", "Hele skaperverket oppstandelse" og "Lignelsen om morgenstjernen". Det har vært en rik uke, med en katolsk betraktning av andakten. Katolsk? Vel det er nå kun de ord, som hun har fått det, å gitt videre ved Den Hellig ånd. Slik vi alle skulle ta i mot og gi det videre. Slik at ordet kan beholde sin kraft.

Share
|





Et brev


Det Nye testamente, er meste brev til de først kristne menigheter. Brev har for de hellige hatt stor betydning. For det var kjærkommen kontakt, nyheter og åndelig veiledning fra de første apostler, biskoper og hyrder. Derfor er NT godt å lese, for det er som de kunne vært skrevet til en selv. Noen ganger får en selv viktige brev i posten, de er adressert til en selv, og er personlig.

I dag fikk jeg, for meg, det viktigste brev etter jeg startet på min konvertering. Det var et personlig brev fra Biskop Eidsvig, av Oslo. Der det gis tillatelse til at jeg kan bli meddelt fermingens hellige sakrament. Samt tas opp i "Kirkens fulle fellesskap". Resten er ord til meg, som jeg skatter høyt.

Føler en enorm takknemlighet til vår Far i Himmelen, for den nåde og kjærlighet han har til det enkelte menneske. At han nettopp har rettferdige menn, som har følt kallet, som prester, noen med biskopens hyrdestav. I sitt virke, for å forkynne frelsens evangelium, finne de fortape får, som meg. Innlemme og forrette de hellige sakramentene, slik at vi kan være trygge av verden. Alt til vår velsignelse.
Share
|





lørdag 21. november 2009

Norsk dilemma


Her kommer et tankevekkende sitat fra (Polske); Nina Witoszek-Fitzpatrick. Der våre olje-milliarder, er mulig, vårt største hinder, for å søke; "Gud har et bedre øye til nordmenn enn nordmenn har til Gud".
Share
|





torsdag 12. november 2009

Kirkenorge.no-Ny ressurs for menigheter


Det skjer spennende ting på Internett, og nå har "Vårt Land". Samlet alle landets kirker i en nettportal. kirkenorge.no Dette er et tverrkirkelig samarbeid, og en dokumentasjon av stor verdi. Der vi også finner vårt kjære St. Laurentius. Det er sparsommelig med informasjon der ennå. Det er nettopp opp til de forskjellige menigheter, til å kunngjøre aktiviteter, laste opp Menighetsblad og bilder. St. Laurentius er nå avbildet, med to bilder av fasaden. Resursen ligger der, så nå er det opp til den enkelte menighet, til å dra veksel av den. Nettportalen er en fryd, kun om en liker å se mange vakre kirker, som er i Norge.

mandag 2. november 2009

Allehelgensdag-Musikalsk hyllest



En musikalsk hyllest til allehellgensdag.

søndag 1. november 2009

Ego vs Gud


"You must ask God to give you power to fight against the sin of pride which is your greatest enemy - the root of all that is evil, and the failure of all that is good. For God resists the proud."
- St. Vincent de Paul

Dette blir litt famlende, søkende og nølende.-
For har tenkt på følgende lenge, og er inspirert av sitatet ovenfor. Det er tanker jeg deler. Dagene går, og en prøver å finne fremgang og nyanser i hverdagen.
Har man ikke som konvertitt, nettopp startet en drastisk endring i sitt liv? Hvilke forventninger har jeg, til det å konvertere? Det er lett å bli jeg/selv sentrert. Hele vår kultur er jo bygd opp rundt jeg og meg. Et samfunn med en veldig vekt på egoet, som igjen bringer stolthet med seg. Der Sigmund Freud, med sin filosofi, sentrerte alt, nettopp, rundt egoet, jeget. Ut fra de tankene, skal vi forstå verden. Jeget, egoet, er vel nettopp det som holder oss borte fra Herren?! Det er nettopp jeget, som er det (mitt ) største hinder(et).

I meg bærer jeg den største snublestein. Jeget er jo nettopp en fiende av Gud. For mitt ego, søker jo nettopp det som ikke hører Gud til. Det er noe jeg frykter, at jeg skal bli selv konsentrert i min konvertering.
Verdens filosofier har alltid levd ved siden av evangeliet, menneskers filosofer, var før, under, og etter vår Frelsers liv og død. De første apostler kjempet mot verdens filosofier, der falsk lære kom inn i kirken. Sannheter som var så like evangeliet, at det er vanskelig å skille "klinten fra hveten".
Herren har alltid hatt talsmenn på jorden. Profetene, før Kristi tid, den siste profet, Jesus selv, og de første apostler, som har ledet hans kirke. Siden Peter fikk nøklene fra Jesus Kristus. Dette frem til våre dager.

Så. jeg er også påvirket av forskjellige filosofier og -ismer. Så konverterer en, og så skal man justere sitt liv inn på det som man ser som "Guds vilje og plan". Motivene for å konvertere kan være mange, for meg er det kun en grunn. "Det er her (i kirken), evangeliet er i sitt fylde, og sakramentene blir utlagt for menneskene, i det har jeg et håp og føler meg elsket".

Bare tanken;"jeg, konverterer". Dette er min Blogg, hvordan jeg konverterer. Altså, hvordan jeg omvender meg, jeg tror, og jeg tilpasser mitt liv. Det blir veldig mye jeg/meg, og en blir veldig selv konsentrert. En føler på det, hvordan en har det, åndelig. Slik jeg (der var meget igjen) ser det. Blir det litt for mye meg? Hvordan jeg har det i dag. Mitt forhold til Herren. Mitt forhold til kirken. Jeg, jeg jeg.-

Det får meg til i større grad å innse en ting. Er at jeg kan ikke gjøre noe. Det er Herren som kan forandre meg, når jeg åpner mitt hjerte, og gir det til Gud. Det eneste Herren krever, er "et knust hjerte og en angrende ånd". Det å gå å føle hele tiden, det er slitsomt. "Elsker Herrene meg i dag"? "Har jeg gjort alt riktig i dag"? Det å gå sånn, grublende er ikke så nyttig. En sliter seg ut, en må hele tiden ha bekreftelser, fra Gud, kirken o.l. Det trenger vi ikke. For vi er elsket, om det kan virke stille fra Gud, at ånden ikke sterkt har jobbet med meg. Når dagen kommer mot en slutt. da vet jeg, at uansett, så kommer jeg til kort.

Det er ikke jeg, som skal konvertere, men jeg kan med Guds hjelp og ved Hans nåde, komme inn under nådens sakramenter. I det, ha et håp og et løfte, om og kan leve i lys fra Hans nåde, og ved hand nåde. Vende tilbake til Faderhuset. Det å konvertere, blir vel noe "sær-Norsk". I et protestantisk land, blir man en av få, som søker tilbedelse av Gud, under og i en katolsk messe. Til det kan det for oss "innfødte" Nordmenn, bli en prosess, og et nytt liv. Pga. man søker en/den katolsk kirke. Er det slik, for en som f.eks kommer fra Polen? Neppe? For oss blir det valg av tro og en livsførsel. For de som er født og oppvokst i et katolsk land, en mere selvfølge. Selv om alle må ta stilling til Jesus Kristus, på et personlig plan, uavhengig av nasjonalitet. For meg, betyr det glede, at jeg kan velge, da det ikke er noen selvfølge å være troende katolikk i Norge. At det blir et kulturvalg også, er pga historiske hendelser i Skandinavia. Jeg, og alle nordmenn med meg, har jo katolske forfedre, langt tilbake i vår slekt.

Kirken består (også i Norge) av mange kulturer, alle kneler under messen, og tilber den samme Gud, minnes den samme Frelser. Vi deler det samme håp, forenes i messen, i felles bønn og bekjennelse.
Vet nettopp hvor mye Kristus forventer av oss, og hvor mye Han elsker oss. Mindre meg, og mere deg, min neste. "Elsk din neste som deg selv".
Konverteringen er mindre, enn en selvrealisering, enn hva jeg kunne håpe på(?) Dette er ikke et nytt "kurs" i bli noe, "det å bli katolikk". Et av mange valg du tar, av andre tilbud, om å bli en bedre person/menneske. Dette er mere i tråd med ordene; " Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.". Sett alt det, i lys av Gudommelig kjærlighet og nåde. Da kan en kalle seg en disippel, og det er nettopp det, vi bekjenner under hver messe, at vi er. Til slutt et glimrende sitat;

"Whatever you do, think not of yourself, but of God."
- St. Vincent Ferrer

Hvis en fortsetter sin konvertering, og sitt liv, med dette sitatet, som forbilde, kan man leve som kristen.

Share

søndag 18. oktober 2009

Omvendelse


Når en er i en prosess, som det å konvertere er. Så kommer man før eller siden til, et frelsende prinsipp, omvendelse. Selv da, kommer man til stadig dypere og vid kunnskap. Ved Den Hellige ånd innflytelse, så starter man en (livslang) helliggjørelse. Rettferdiggjort er vi ved vår Frelsers sonoffer. Ved Hans hellige, dyrebare blod på korset

Det som forlanges av oss, er at vi bekjenner og omvender oss. Innser våre feil og overtredelser. I den prosessen, kan man komme til smertelig selverkjennelse, da man lever i nådens lys.
Er glad for at vi har håp, det omvendelsen fører oss ikke lengre fra Gud, men nærmere. Dette er også en livslang prosess.

En av de mange lignelser som griper meg, gir håp er lignelsen; "Den bortkomne sønnen". Den er fylt av nåde over nåde, og en dyp faderlig kjærlighet. En kan befinne seg så langt borte fra Gud, men vår far i himmelen elsker oss. Han ønsker oss, hjem.

Omvendelse kan være smertefull, mange tårer, erkjennelser og ydmykhet. Man strekker ut hender, for hjelp. Man folder bedende hender og ber om tilgivelse. "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren". Lukas 15:18-20

Kirken har myndighet til å gi syndeforlatelse, og det gir mennesket håp. Som konverterende, så opplever jeg, at man er i et vakuum. Man tar avstand fra sitt tidligere liv, man er i en læringsprosess. Det er mange inntrykk og nytt. Messen og tilhørigheten gir glede, men.... Man er ikke katolikk ennå, en nyter ikke alle priviligerer ennå, men det kommer.

En befinner seg mye på kne, i bønn, og siden april, har det blitt mange tanker, mange åndelige opplevelser. En dypere og dypere innsikt i messen og eukaristien. Hvor godt det er å være til messe. Bønneboken gir mye trøst. Det er en så fin arv, med mange vakre bønner. Mennesker før meg, har omvendt seg. Deres erfaringer, finnes i bønnene. Bønner som Gud har hørt. En føler seg plutselig ikke så ensom lenger.

Min konvertering, er nettopp min reise tilbake til Faderhuset. Der det er dekket for (deg og) meg. Spørsmålet er ikke så mye for meg, katolikk eller ikke? Hvem kirke er best?
Jeg vandrer bare tilbake, hjem.

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham". Lukas 15:20
Share
|





lørdag 10. oktober 2009

Stier


Høst, da kaller fjellet for så mange nordmenn. Takknemlige vi er, for at DNT,s og andre turgåere. Har gått før oss, og tråkket opp og merket stier.

Slik er det i troslivet og i kirken. Som har en rik og dyp historie og ta av. Mennesker før oss, opp sendte de, de samme bønner som oss. Knelte som oss, led og gledet seg som oss, i troen på vår frelser Jesus Kristus, Den hellige jomfru Maria, den hellige familie, og de forskjellige helgener, som tidlig i kirkehistorien ble en viktig bestandel for de første kristne. De første helgner var i hovedsak martyrer, de ga det størst, sitt liv. For sin frelser, og virkelig, "ble naglet til korset. Tok sitt kors, og led. Denne søndag, er det fem nye, som får helgenstatus. det er en gledens dag. Spesielt for de katolikker, som får en landsmann/kvinne, ordensbror/søster osv. til helgen. Hele kirken gleder seg, for sine helgener. I de får de nye lysende eksempler på at, en, den ene. Med Gud,s hjelp, kan utrette mye, med sitt eksempel.

Det er denne uendelige rike arven, jeg skjønner mer og mer av. Hvor heldige vi er, som har kirkefedre, helgener, Paver, som har gått før oss. Det gjør det enklere, selv om hver og enkelt av oss, må si ja til Gud, innrette vårt liv, etter Gud,s bud. Vi kan ikke leve på lånt lys. Da bygger vi en tro, og et håp, på sandgrunn. Vi må stå forankret, som Peter, på klippen. I henhold til Jesu Kristi evangelium, og ledsaget ved den Hellige ånd.
Som oss, hadde Peter svakheter, han som sviktet og fornektet, men, omvendte seg, og ble styrket, tilgitt av og ved Herren,s nåde.
I hans (Peter) svakhet, ligger styrken, som Paulus sa; "når jeg er svak, er jeg sterk". Peter lot Herren, forme ham, og skikket til å entre Rom, og ble Rom,s første biskop.

Hvilke eksempler vi har, bare fra de første 10-år, etter oppstandelsen, i disse menn og kvinner, som, uten den hellig ånd, ville "famlet i mørket". Endte opp med en verdensomspennende, voksende katolsk kirke. Det er stort, og gleden over å lese, få kunnskap om disse pionerer, i spiren, og blodet fra korset. Inntok, den mektigste jordiske makt, og omvendte et hedensk Romerrike.
Det er en kraft i evangeliet, det forandrer mennesker, nærmiljø, landsdeler og nasjoner.
Ennå er ikke alle samlet i "flokken", og i det kan vi se tilbake, når vi skal se fremover, og bygge videre på den arv vi har. Slik at vi kan etterlate, vår arv, til troende som vil følge oss.

Jeg er ydmyk over denne kunnskap. Kirkehistorien har en dybde, i de kanoniserte og en bredde i det antall, "ukjente" troende, som har rommet katedraler og kirker gjennom århundrene.
Alle, troende gjennom dåp og den hellige ånd, er hellige.

Derfor føles det trygt å gå i fjellet, på opptrådte stier, men samtidig, sanse og oppleve naturen , på sin helt egen måte, samme som våre personlige erfaringer, med/i bønn, skriftemålet, eukaristien og møtet med Gud.

3."Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4. Og dit jeg går, vet dere veien". Joh. 14;3-4

Share
|





torsdag 1. oktober 2009

"The 13th Day"


Ny film, med et av forrige århundres, største mirakler. "Jomfru Maria og barna fra Fatima". Nå er det ny storslagen film, med premiere. Støtt og bli fan på Facebook. fortell om filmen, så flere i "kalde nord" kan bli klar over det miraklet, som skjedde i Fatima, Europa, under viktige, blodige krigsår. En advarsel og tent håp, som ble gitt, ved tre barn. Hendelsen har også hvert filmatisert før, men denne i ny språkdrakt og dratt nytt filmteknologi anno 2009. Av det som kan sees på bilder og Trailer(e), virker filmen lovende.


"Admiralen"

Da jeg feiret jul, i Russland i år. Bare det i seg selv var en opplevelse. Fikk jeg med meg filmen "Admiralen" på DVD. Den er uten tekst, og jeg har sett den snart ti ganger. Jeg har ennå ikke skjønt dialogen, da den er på russisk, men fant dette gripende klippet på YouTube. En trenger ikke kunne språket, for å skjønne dramatikken. Eller hva mennene med sin kaptein, kneler i bønn....før all annen videre handling.

Filmen viser hvor mye deres tro, preger dem. Spesielt i kampen mot kommunistene, borgerkrigen. Der Admiralen, er en samlende person. Troen kommer først, samt ære. Er en gripende film, som jeg håper finner veien til Norske distributører. Her snakkes det om en film i særklasse, der troen står sterkt. I en tid, der et lands tro var angrepet, og der troens forsvarere, blir gripende beskrevet her. Filmen har en gripende slutt. Symbolsk og sterk. Den finnes på slutten av første klippet her.

Filmen er basert på virkelige hendelser.













Share
|

tirsdag 8. september 2009

Oppdateringer

For tiden, har jeg ikke mulighet, dessverre. Til like ofte å oppdatere mine sider. Vit at jeg har det bra. Troen er sterk, og dagene går, med fornyet styrke. Alt takket være Gud's nåde, og bønn.
Oppfordrer alle til å lese fra salmenes bok. Noe jeg selv studerer om dagen. Selv fordyper jeg meg innen Maria/Marialogi.
Marie er vår Frelser,s mor. Selv sier hun,; "salig" og seg selv. Da hun selv forstod, Herren,s budskap, og sin rolle i Herren,s nåde til mennesker.
Be din rosenkrans, daglig, og din insikt til bla. Maria vil vokse. Noe som gjør, at Hellige Maria. Trekker deg nærmere vår frelser.
Gud's fred, bare slik Han kan gjøre det.

mandag 17. august 2009

21 grams - Abba - E'li

Har med meg to filmer hjem i dag fra biblioteket. Begge har jeg sett før, og begge er to sterke filmer. Filmen "21 grams" er bl.a. med med Sean Pen, som ble "Beste skuespiller-Venezia Filmfestival", for sin rolletolkning her i 2008.

Filmen; "tre menneskeskjebner som veves sammen på grunn av en tragisk hendelse; Paul, en matematiker som trenger en hjertetransplantasjon , Christina, en tobarnsmor med fortid som stoffmisbruker og Jack, en tidligere forbryter som nå er religiøst aktiv".

*Hvor mange liv lever vi?
*Hvor mange ganger dør vi?
*De sier at vi alle mister 21 gram, nøyaktig i dødsøyeblikket. Alle.
*Og hvor mye rommer 21 gram?
*Hvor mye er tapt?
*Når taper vi 21 gram?
*Hvor mye er det?
*Hvor mye får vi?
*21 gram.
*Vekten av fem småmynter.("nickels"/cent)
*Vekten av en kolibri.
*En sjokoladeplate.
*Hvor mye veier 21 gram?

Temaer, eller dette blir ikke, nei aldri teoretisk emner. For en får se, hvordan enkelte hendelser kan gripe inn i livet. Forandre, utfordre, slite og dra. Utfordringen, er ikke å komme uforandret ut av hendelser i livet, men at men beholder sin sjel intakt. Om man har kommet nærmere eller lengre bort fra Gud? Hendelser forandrer oss, og i denne filmen får vi se hvordan tre mennesker takler en hendelse, som har berørt de alle. Livet utfordrer, alle, også de som tror.

Det er mye smerte, det er vondt å se, og jeg merker at selve redselen tar overhånd under filmen. "Hvordan ville jeg takle dette?" "Ville jeg klandre Gud?" Det er en film for nyttig ettertanke og meditasjon. Om sin ege tro, styrke av tro, og hengivenhet, og total tillit til Gud.
Det offer som ble utgytt for oss, med piskeslag, spott, spytt, smerte og ufattelig lidelse. Naglet til et trekors. Henge, lide under sin egen kroppsvekt. Nagler som sliter og river i sener, hud og nerver.

Hvordan, gjøre nytte av dette offer, som troende? Slik Jack i filmen er et eksempel på. En som har kommet til tro, etter mange år som kriminell. Han har allerede en fortid, med masse skyld og smerte, som han har fått tilgivelse for. Så griper livet inn, igjen.......og berører livet selv med;

*Skyld
*Tilgivelse
*Forsoning

Som ekstramateriale til DVD,en, får vi se hvordan regissøren; Alejandro Gonález Iñárritu. Har tenkt rundt filmen, og hans særegenhet som regissør. Han starter første filmdag, med å samle alle medarbeidere og skuespillere, i en sirkel. Alle har en rød rose, der alle kaster rosebladene opp mot himmelen. Det samme skjer på filmsettets siste dag, ny sirkel, men hvite roser-for fred.....blader blir kastet opp mot himmelen. Igjen til ordene, unisont; ....."Abba E'li"......




Da er overgangen til neste film, enkel. "The Pasion of The Christ". Der er det smerte lidd for oss.
"21 gram" beskriver noe av de smerter, prøvelser, lidelser vi møter i livet. Tap, sorg, svik,.....det er det da, å finne svar?!
Hvordan benytter en seg av forsoningen til Kristus, få det til å passe inn i våre liv. Eller tilpasse våre liv til Kristus-si "ja!". Nettopp, benytte seg av de utstrakte, gjennomborede hender, som sier; "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile".

søndag 16. august 2009

Spurvene


Før jeg gikk til Messe idag. Kastet jeg et blikk ut av balkongdøra, og mot mine små venner, spurvene. Da jeg har litt mat for småfuglene der (om det ikke er vinter ennå). De er til stort selskap, med sine kvitter, tilstedeværelse og iver.
Der er meissebollene jeg hadde kjøpt for snart 1 mnd siden. Bollene har vært flittig besøkt, av ivrige nebb. Ja, mange av fuglene er ivrige sankere, og jeg tenker på Herrens ord; "Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de?"

Ordene er så sanne, så enkle og så vakre. Hvilken omsorg, Gud har for oss.
Mine innkjøpte meiseboller, har nå vart en måned. De vil sikkert vare en måned til!? Hvor lite det kostet meg, å kjøpe. Det å henge de opp?
Hvor lite koster det da Gud, å sørge for oss. For vi er små, i forhold til Gud. Slik at jeg føler meg som en liten spurv( og jeg er ikke liten, rent fysisk), som søker. Jeg har fått drikke, så jeg ikke tørster mer;"Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv." Jeg har spist, og sulter ikke mer; "Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste". Ennå Herren også sier, før sine ord om "fuglene under himmelen";Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

En messe er over, det er dessverre 2 uker siden sist, jeg er mett. Vet jeg er elsket, for Gud,s offer er tegn på det, og det blir dekket på for meg uke etter uke, til nattverd/kommunion. I Eukaristien, får man det rette perspektiv i og på sitt liv. Vi behøver ikke bekymre oss, det er så lett å være som spurven, sanke og streve. Gud vil bare vi skal ha tiltro til ham. Tørre å leve av og med Gud,s ord. Dett er ikke tomme, menneskeskapte filosofier, eller ord. Dette er l i v e t. Vet jeg kan bli ennå bedre, til å ha en total tillit til Gud, vår Fader. En Fader som elsker oss.

Tilbake til min balkong. Spurvene, vil være et selskap for meg, og en stadig påminnelse. At når jeg, et utilstrekkelig menneske, kan være en kilde, for mat for spurven. Hvor mye mer har ikke nettopp Gud omsorg for deg, og meg?


Share
|





torsdag 13. august 2009

Inntrykk


I hverdagen, og i dagens mediaverden. Er det lite av bilder som gjør inntrykk. Vi har sett det meste, hørt det meste, og det moderne menneske. Må virke kynisk, når en sammenligner med tidligere generasjoner?!

For meg er det et bilde/motiv, tatt fra forskjellige steder, verden over. Er f.eks. når nye prester skal tas i ed. Symbolikken er så fin, så sterk.

Dette gjør inntrykk på meg, at det er mennesker som er villig til å underkaste seg Gud, i livslangt kall. Noe å tenke på, når vi nettopp befinner oss i "Prestens år".
En takk til alle prester, som tjener oss, dere utgjør en forskjell i verden.

onsdag 12. august 2009

mandag 10. august 2009

Minnedag-St. Laurentius


I dag minnes vi vår patron og helgen, St. Laurentius. Selv feiringen, som menighet, er etter Messe, søndag 23. august.

Selv kjente jeg ikke til så mange helgner, før jeg startet på min konvertering. Har blitt veldig facinert av denne diakonen. Som hadde sitt hovedvirke i Roma. Dødsåret er 258, under Pave sixtus II og sin banemann, keiser Valerian. Historien blir til legender, og er vanskelig å kun finne fakta, med så stort sprang i tid, men vi kan lese;

"Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: "Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!" Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen". Tatt fra www.katolsk.no

Da håper jeg vi kan ha med oss, dette eksempelet videre for dagen i dag, og at vi alltid kan minnes, det unike eksemplet St. Laurentius, var og er for oss.
Menighetsrådet har ihvertfall greid å finne feiringen, i St. Laurentius, rette og uredde ånd. Da festen, blir en grillfest. Håper å se mange til en minnerik fest.

Share
|





tirsdag 4. august 2009

Myter


Vi har med oss en del myter, "sannheter" vi tar med oss, som en selvfølge. Jeg har dem, du har dem. Slik er det bare, enkle forklaringer på vanskelige spørsmål. Her fant jeg en lenke til en side som samler fakta, for å avkrefte myter. Myter avskaffet, med fakte......,men mytene har en egen evne til å overleve sannheten da.

Myter om middelalderen.

Myte: I middelalderen brant man millioner av hekser. Enhver selvstendig tenkende kvinne sto i fare for å havne på bålet.

Virkelighet: Så langt vi vet, brant man faktisk ikke en eneste heks i Norge i middelalderen. Heksebrenning er et fenomen som først setter inn for alvor med renessansen. Ja, nettopp da opplysning og rasjonell tenkning får sitt gjennombrudd.

Dette med at millioner av mennesker ble brent som hekser i middelalderen er en seiglivet myte. Faktisk har det i løpet av hele Europas historie blitt henrettet maksimalt 45,000 hekser. Og det var først etter at middelalderen var over at forfølgelsene tok til for alvor.

Ikke slik å forstå at vi ikke har norske heksesaker fra middelalderen. Rune Hagen ved Universitetet i Tromsø er Norges ledende hekseekspert. Han forteller at en godt kjent heksesak her til lands, rettssaken mot Ragnhild Tregagås, fant sted i årsskiftet 1324/25. Tregagås ble funnet skyldig i heksekunst og grove forbrytelser som "kjærlighetsmagi" (med påfølgende impotens?)

Men hun ble ikke brent. Derimot måtte hun gå til undervisning hos presten. Hun måtte også dra på pilegrimsferd til hellige steder. Og før du tenker at hun ble dømt til å dra på ferie, må du tenke på at hun måtte bekoste turen selv.

Likevel kunne det gått langt verre. For på 1600-tallet ville nok den stakkars damen ha havnet på bålet.

Kilde; www.forskning.no

Share
|





søndag 2. august 2009

Sennepsfrø

Når en sitter, med sin Blogg. Dette, av mange, nye medium(et).....ja ja...vi er nå forfengelige. Alt er så nytt, innovativt, grensesprengende.
Stopp, sier jeg til meg selv, og alt det nye, som ikke er så nytt. Er forfengelige, at vi bare vil ha våre bilder på nett, ikke være anonym, en av mange".

Min intensjon; er å bruke det til kun en hensikt alene, fremme forståelsen for Guds rike, på jorden og den katolske, apostoliske tro. Som konvertitt. For vitner er vi alle kalt som, .....ikke min vilje, men din"....

Blogg, er en oppslagstavle, digital, ja....men mennesker har alltid, til alle tider. Delt sine tanker, muntlig, skriftlig, ord og i toner.

Utviklingen får oss til å miste noe av kontakten med fortiden, for, vi har en tendens til å sole oss i glansen, over, fremgang og utvikling.
Mennesket blir stolt, takker ikke Gud, trenger ikke Gud, verdsetter ikke Gud, priser ikke Gud. Dette er verdenshistorien, i ett nøtteskall.
Mennesket forandrer seg ikke, ikke dets falne natur. Nye generasjoner, blir alltid, møtt med satans fristelser, om ære og berømmelse, rikdom og suksess. I ny "innpakning", men formålet er alltid det samme. Det er å få sønn og datter av Adam og Eva, lengst mulig, bort fra Gud. Ut av hagen, ut i verden, og ennå lengre ut.

Gud,- vil bare ha oss tilbake, han måtte jage Adam og Eva ut, så de; "ikke rekker ut hånden og eter av livets tre.1.Mos.3:22
Da ville vi/de blitt satt i en tilstand, der vi var udødelige, og evig syndige-Tilhørende Satans-rike, ikke trone, men slave. Evig ulykkelig.

Gud ville gi evig liv, i en syndfri tilstand-lykkens tilstand. P.ga. fallet måtte det, først komme ett sonoffer. Før da og, til da, var livets tre uoppnåelig for Adam og Eva,s barn/slekt.

Så Gud ønsker det samme, ja. Bare Satan og hans engler, forvrenger budskapet, og forderver sannheten. Mennesket er først rikt, når det møter Gud.

Sann rikdom, kan bare vokse, der Gud berører ett liv, og ordet rikdom. Ikke la deg forveksle, blande og bruk feil målestokk nå. For dette er ikke en saldo på konto, formue på en ligningsattest.
Om akkurat det kan jeg skrive om ved en senere anledning.

Selv, takker jeg. En selverkjennelse som har kostet, å komme til.
Som har pågått over år, og ennå former Gud meg...."det naturlige menneske(r)". Takk for den fattigdom jeg, selv, lever i, for at jeg er så avhengig av en barmhjertig Gud.
Slik er jeg åndelig rik. Uten Gud er jeg intet. Hadde jeg hvert materielt rik, og fremgangsrik, så hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Min nakke hadde ikke hvert lett å bøye, mine knær ikke så villige til å knele.

Dette har Gud sett, han vil bare mitt eget beste. At jeg er velsignet ja, en fortid ja, en framtid ja. Har kun nåtiden, dagen i dag og forholde meg til. Lengter til søndag og messe, håper om påsken 2010 og mitt "Rituale for opptagelse av konvertitt". Til da kan jeg kun leve og tjene i dag.

Verdslig eller materielt har jeg ikke oppnådd mye i livet. Min bruk, eller mangel av talenter vil jeg stå ansvarlig overfor kun en, og det er Gud. Han som nettopp ga meg disse talenter. Min samtid, vil ikke huske meg, prise meg, ....det er det samme. For det er ikke min samtid, og dets mennesker, som gir meg den krone jeg kan bære, som sønn av Gud. Prisende og hvilende hos den Allmektige Gud.

Jeg forstår mer og bedre fattigdomsløftene i de forskjellige ordner, det er v i k t i g. Det har noe å si, for din egen sjels velferd, for veksten av Gud,s rike og fremme.

Begrepet Gud,s rike. Har og bringer håp til mennekset. Ordet, i seg selv, gjør ofte at det også har blitt overført til et fysisk avgrenset konkret rike.
I Matteus, leser vi ;Matt.12;28....."da er jo Guds rike kommet til dere." Jesus, driver ut onde ånder, og konkluderer, med at ved å gjøre det. Har han, dvs. Guds rike kommet til oss. Guds rike er altså, Jesus, sønn av den almektige fader. Født av en uplettet kvinne. Den nye Adam, og den nye Eva. De syndefrie, som ikke bringer synd inn i verden, men bryter all synd, og retter opp feilen fra Eden,s hage.

Ett nytt rike, slik det var ment som, for mennesket. Ett rike der Satan, ikke hadde makt, men der de hellige regjerte, forkynte og der sakramentene er "juvelene" i riket. Der alt i livet omfatter oss, vår velferd. En stadig tilgivelse, gitt gjennom bot, anger og bekjennelse. Det sønderknuste kan gå med fornyet håp. Om og om igjen. Det er virkelig ett rike på jorden i dag. Som står i skarp kontrast, til "det naturlige-det uten ånd".

Gud,s rike er også, mer enn den åndelige dimensjon. Materialisert i f.eks. Peters plassen, Peters kirken osv, slik også sammenlignet med ett fysisk rike; "Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike." Matt. 19:24
Det er en port, dør, for å komme inn. Det er dåpen, før dåpen tro, men det fysiske. det vi gjør for å være innbyggere av hans rike, kirke. Er å bli døpt.

Allerede i Markus, ble spørsmålet selv stilt og besvart av Kristus;
Mark.4;30-32..."Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store grener at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det."

Når jeg kan sitte hjemme, sist søndag, høre messen (EWTN-Our Lady of the Angels Chapel,USA), på radio. Der konturene av noe større gis.....
Merker, at en bli dratt inn i sfæren, som ikke er av denne verden- Glimter storheten, av riket. Der jeg med ett blir en del av noe større, der liturgien....åpenbarer noe større en ukentlig rutine, en rutine som gjør at jeg har kommet til følgende forståelse;

"Som troende, katolikk, tilhører jeg, Guds rike, fellesskap på jorden....det er større enn det vi kan måle i antall medlemmer, og antall kirkebygg. Kraften i Eukaristien, er noe større, en det vi kun oppfatter, som "brød" og "Vin". I dette ligger det krefter til frelse, og kun det. Ordet, ble kjød, tok bolig i blant oss. Som vi minnes og fornyes, hver gang vi tar del i kommunionen. Fornyes dett i oss. Guds rike, i oss. Du er en, jeg er en byggestein i Guds rike. Grener, har vi også blitt sammenlignet med......"vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store grener at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det."Matt.4:32"
Er nå ikke alt dette "fattigmanns trøst", jo mulig det, sikkert rett, men Gud har lovet oss sin fred, sin trøst. Kanskje den er fattigmannens, som skuer nettopp Gud,s rike. Ett håndfast "Soria Moria". I det fjerne, men daglig nær....

Share