En tåre kjærtegner meg, og kiler meg, i sin ferd fra øyekroken ned mitt smilende kinn. Det er med stor glede jeg kommer til kunnskap. Om at avdøde Pave Johannes Paul II, nå kan kalles ærverdige. Dette skjedde lørdag 19. desember i Vatikanet. Dette dekretet går på mer enn følelser, og at pave Johannes Paul II var en populær pave, en sjarmerende pave, en ungdommens pave, en smilende pave. Dette er avgjørelser som ikke tas av "popularitet", men bl.a. krav om heroiske dyder, som det er funnet grunnlag på, hos enhver "ærverdig". Nå Johannes Paul II. Som igjen åpner for saligkåring. Da må det bl.a dokumenteres mirakler, om man da ikke er ærverdig som martyr, knyttet til deres forbønner.
En annen landsmann av pave Johannes Paul II jeg husker godt fra min ungdom, er presten Jerzy Popieluszkos(1947-1984). Som ble kidnappet, slått og mishandlet til død, av det hemmelige politiet. Husker dette gjorde, og gjør stort inntrykk på meg. Fra et Polen, som da var under undertrykkernes åk. Han ble et eksempel på å stå frem på det en tror på. Gi håp til menneskene, snakke mot "mørket", ved å forkynne ordet. Om så gi sitt liv. Nå har han fått sitt martyrium ( in odium fidei). Jeg er takknemlig at jeg lever i en tid. Da bl.a to slike menn kunne tre frem fra sin samtid, og bli et skinnende eksempel på tro, dyder og rettferdighet. I en tid preget av "...krig og rykter om krig".
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar