En slutter ikke å undre seg over, hva et år kan bringe, og hvor det kan bringe en hen?! Når en ser tilbake på sine år. Er det lett å glemme begivenheter og sine valg. En faktor, som gjør et mennesket er jo nettopp valg. På mange måter er mennesket, en sum av sine valg, en av flere faktorer som utgjør et menneske. 2009, ble et år med viktige valg for meg. Valg, uavhengig av miljø, tradisjon jeg er en del av.
Velger å bruke en av de siste dager i året til å se tilbake på 2009. Som ble "det bemerkelsesverdige året". Nedtrykt og ikke lite optimistisk da det var ved disse tider i fjor. Nærmest likegyldig. Derfor kunne vel så gjerne overskriften ha vært "Annus horribilis", og ikke mirabilis. Skal ikke bruke tid på hva som kunne blitt, men hva det ble. Kun nevne at jeg er utrolig takknemlig, for at Gud er god. At all verdens visdom, ikke kan forutse Hans vei. Det er en stor glede i mitt sinn og mitt bryst, når det kun er få dager igjen av 2009.
Det har skjedd utrolig mye. At jeg nå kan sitte som skrivende, troende og tenkende katolikk. Det er et mirakel. Jeg er så rik. "Så fjernt (jeg trodde det ihvertfall) jeg var fra Gud. Kunne ikke et menneske komme." Var mine tanker og selvbilde. Synden skilte meg fra Gud. Stoltheten skilte meg fra Gud. Bitterhet skilte meg fra Gud. Allikevel deltok jeg i min første messe. Lørdag før palmesøndag, i St. Laurentius menighet. Deltok på min første katekese, hørte min første "Hill deg Maria" (så vakkert) i menighetssalen med alle barna og ungdommen. Palmegrener (det var vel gran?) overalt. Det var å komme hjem, det var eksotisk, fremmed. Selv om en er vokst opp et "steinkast" unna kirken. Først nå tok jeg søkende, ydmyk, farløs, fortvilet og lengtende, skritt inn i troen, kirken og menigheten. Der Gud kan forandre hjerter. Jeg var nok selv en "fremmed fugl" for de troende, men følte/føler meg ikke som det. Etter det første møtet vokste jeg sakte i kunnskap og nåde. Aldri før har jeg vel lest så mye å studert så mye. Om troen og den katolske kirke. Historie, tradisjon, katekisme. Det er mye å favne og forstå. Aldri satt jeg noen direkte spørsmålstegn. For jeg var forberedt, slik Herren hadde forberedt meg. Hele mitt liv pekte mot dette ene, fatte troen og tre inn i kirken. Det er her jeg hører hjemme, det er dette som er hjemme. Her finner jeg det ankre, som holder meg fast. Ikke lenger flakende og søkende på opprømt hav. At ens tro får konsekvenser for sitt daglige live. At ens verdier endres, og jeg med dem. Når noe er nytt, har jeg tidligere erfart at det er lett å ivre når alt, nettopp er nytt. Har kommet til den forståelse, at dette ikke er noe jeg skal engasjere meg, kun i en kreativ periode. En flamme som derimot skal brenne livet ut. En må alltid ha "olje på lampen". Så om ikke flammen alltid er stor, så brenner den da. Det kan en makte, med Guds barmhjertige hjelp. Dette er et valg for livet, for Gud er livet. Da dette har vært et begivenhetsrikt år, har det også inneholdt det motsatte. Det har kostet sjelssmerter, en synder som vender hjem. Vil gjennomgå forløsende renselse og botsøvelser. Der en ser sitt liv, sin person i et nytt syn, med nye øyne. Det er derimot ikke varig, smerten, men forbigående. Sjelssmerte er ikke varig, til det finnes omvendelse, tilgivelse ved bekjennelse, og nåde. Da kan en tåle de smerter, slik jeg har opplevd.
Dette har vært for meg, og er for meg. Mer enn boklig lærdom, teologi og teorier. Dette er selve livet. Der en ser sine feil, i lys av Adam,s feil, og den tilstand av uorden hele verden befinner seg i. Med Adam-mennesket alle sine feil. Der Gud, har fra tidenes morgen, kun hatt en stemme, en røst, og et ønske. "Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg". Jeg har besvart det ropet, erkjent som Adam, "her er jeg". Er ikke lenger naken, men salvet og kledd i sakramentenes nye drakt.
Det har aldri vært noen spørsmål, om å tro eller ikke tro, på Jesus Kristus. Det var bare et spørsmål å tilslutt høre den stille innbydende røst, i verdens virvar av "stemmer";
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar