Festen for Jesusbarnet - Sto Niño (fra Arkivet)

Når en ser gjennom sin blog. Finner en fra kladd-arkivet et innlegg fra januar 2010(!), og min første Sto Niño fiesta. Deler det nå, og minner om messen og festen vi fikk holdt, da. 

(video ikke HD-kvalitet...sånn er det med minner.)

Gode minner. 

Viva pit Senor.

---

Det er ikke lenge siden jul, og vi har vel en tendens til å "gjøre oss ferdig med julen". 

Som katolikk, er det nok av høytider, merkedager og festdager. 

En slik tros arv. Har gitt martyrer, teologer, helgener , prester, biskoper, kardinaler og paver. 

En blir "stum". Så mange som har "båret sitt kors". 

Uansett et rikt persongalleri. Er det ikke noe i kirken, en Gud selv. Legemliggjøringen av Gud. Født, som resten av menneskeslekten, som et barn. 

Da er vi inne på julefeiringen og juleevangelium. Som kirke er det også mye knyttet til Jesus skikkelsen som barn . Vil trekke frem to, Infant Jesus of Praha og Santo Niño de Cebú. 

Begge er representert som "Ecce homo" , se det menneske. Her virkelig symbolsk kledd i den kongelighet. -Pilatus ikke så foran seg.

Det er to forskjellige statuer, men også like. Befinner seg på to forskjellige kontinenter, men har overlevd under mye dramatikk, og det knyttes mirakler til dem. Dukkene er vakre, og i kirken (St Laurentius) er det en kopi av statuen.

Selve festen, var jo messen. Med besøk fra en Filippinsk prest, og nonne. Etter messen var det kirkekaffe, eller det det ble "Festen for Jesusbarnet". Noen tradisjonell "kirkekaffe" var, og ble det ikke. Det var kokt deilig ris og grillet kylling. Sang, og "dansende nonner". Det er den Filippinske foreningen som virkelig er flinke. Flinke til å organisere og engasjere. Det er det berikende med den katolske kirke i Norge. Det er et rikt spenn av kulturer, under samme tak. 

De Filippinske fremhever seg, med sin  glede i sin tilbedelse. noe en ser, og hører. Det er latter og smil. Er godt å kunne bryte den Norske, litt trauste tradisjonen. 

Konferansier Mang tok mikrofonen, men han brukt også mikrofonen for å synge første sang. Til stor applaus, i det han ga mikrofonen til presten. Vår bror fra Filippinene, om han nå virker i Norge. Det ble sunget på Tagalog, et språk ikke undertegnede kjenner, men våre Filippinske søsken, kunne teksten og sang med. Da det er deres morsmål. Det var nok ingen salme, men en kjærlighets salme. Hans kraftige stemme runget i menighetssalen. 

Av en eller annen grunn, sang de fleste kvinner med. Fra stemmene og tyde, var det en følsom sang.

Share|

Annus mirabilis

En slutter ikke å undre seg over, hva et år kan bringe, og hvor det kan bringe en hen?! Når en ser tilbake på sine år. Er det lett å glemme begivenheter og sine valg. En faktor, som gjør et mennesket er jo nettopp valg. På mange måter er mennesket, en sum av sine valg, en av flere faktorer som utgjør et menneske. 2009, ble et år med viktige valg for meg. Valg, uavhengig av miljø, tradisjon jeg er en del av.

Velger å bruke en av de siste dager i året til å se tilbake på 2009. Som ble "det bemerkelsesverdige året". Nedtrykt og ikke lite optimistisk da det var ved disse tider i fjor. Nærmest likegyldig. Derfor kunne vel så gjerne overskriften ha vært "Annus horribilis", og ikke mirabilis. Skal ikke bruke tid på hva som kunne blitt, men hva det ble. Kun nevne at jeg er utrolig takknemlig, for at Gud er god. At all verdens visdom, ikke kan forutse Hans vei. Det er en stor glede i mitt sinn og mitt bryst, når det kun er få dager igjen av 2009.
Det har skjedd utrolig mye. At jeg nå kan sitte som skrivende, troende og tenkende katolikk. Det er et mirakel. Jeg er så rik. "Så fjernt (jeg trodde det ihvertfall) jeg var fra Gud. Kunne ikke et menneske komme." Var mine tanker og selvbilde. Synden skilte meg fra Gud. Stoltheten skilte meg fra Gud. Bitterhet skilte meg fra Gud. Allikevel deltok jeg i min første messe. Lørdag før palmesøndag, i St. Laurentius menighet. Deltok på min første katekese, hørte min første "Hill deg Maria" (så vakkert) i menighetssalen med alle barna og ungdommen. Palmegrener (det var vel gran?) overalt. Det var å komme hjem, det var eksotisk, fremmed. Selv om en er vokst opp et "steinkast" unna kirken. Først nå tok jeg søkende, ydmyk, farløs, fortvilet og lengtende, skritt inn i troen, kirken og menigheten. Der Gud kan forandre hjerter. Jeg var nok selv en "fremmed fugl" for de troende, men følte/føler meg ikke som det. Etter det første møtet vokste jeg sakte i kunnskap og nåde. Aldri før har jeg vel lest så mye å studert så mye. Om troen og den katolske kirke. Historie, tradisjon, katekisme. Det er mye å favne og forstå. Aldri satt jeg noen direkte spørsmålstegn. For jeg var forberedt, slik Herren hadde forberedt meg. Hele mitt liv pekte mot dette ene, fatte troen og tre inn i kirken. Det er her jeg hører hjemme, det er dette som er hjemme. Her finner jeg det ankre, som holder meg fast. Ikke lenger flakende og søkende på opprømt hav. At ens tro får konsekvenser for sitt daglige live. At ens verdier endres, og jeg med dem. Når noe er nytt, har jeg tidligere erfart at det er lett å ivre når alt, nettopp er nytt. Har kommet til den forståelse, at dette ikke er noe jeg skal engasjere meg, kun i en kreativ periode. En flamme som derimot skal brenne livet ut. En må alltid ha "olje på lampen". Så om ikke flammen alltid er stor, så brenner den da. Det kan en makte, med Guds barmhjertige hjelp. Dette er et valg for livet, for Gud er livet. Da dette har vært et begivenhetsrikt år, har det også inneholdt det motsatte. Det har kostet sjelssmerter, en synder som vender hjem. Vil gjennomgå forløsende renselse og botsøvelser. Der en ser sitt liv, sin person i et nytt syn, med nye øyne. Det er derimot ikke varig, smerten, men forbigående. Sjelssmerte er ikke varig, til det finnes omvendelse, tilgivelse ved bekjennelse, og nåde. Da kan en tåle de smerter, slik jeg har opplevd.

Dette har vært for meg, og er for meg. Mer enn boklig lærdom, teologi og teorier. Dette er selve livet. Der en ser sine feil, i lys av Adam,s feil, og den tilstand av uorden hele verden befinner seg i. Med Adam-mennesket alle sine feil. Der Gud, har fra tidenes morgen, kun hatt en stemme, en røst, og et ønske. "Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg". Jeg har besvart det ropet, erkjent som Adam, "her er jeg". Er ikke lenger naken, men salvet og kledd i sakramentenes nye drakt.

Det har aldri vært noen spørsmål, om å tro eller ikke tro, på Jesus Kristus. Det var bare et spørsmål å tilslutt høre den stille innbydende røst, i verdens virvar av "stemmer";
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg".

Share
|

Video;"Vigsling-St. Franciskus Xaverius- Arendal 1954"

Det er virkelig noe nostalgisk over denne sh/h filmen jeg kom over på nettet. Det er hele 8m:43sek levende historie en får se.Filmen kunne godt vært fra "sydligere strøk", men det er Norge anno 1954. Der biskopen "hopper" litt, fornøyd etter endt festmiddag. Nyt!

Share
|

Stier

Høst, da kaller fjellet for så mange nordmenn. Takknemlige vi er, for at DNT,s og andre turgåere. Har gått før oss, og tråkket opp og merket stier.

Slik er det i troslivet og i kirken. Som har en rik og dyp historie og ta av. Mennesker før oss, opp sendte de, de samme bønner som oss. Knelte som oss, led og gledet seg som oss, i troen på vår frelser Jesus Kristus, Den hellige jomfru Maria, den hellige familie, og de forskjellige helgener, som tidlig i kirkehistorien ble en viktig bestandel for de første kristne. De første helgner var i hovedsak martyrer, de ga det størst, sitt liv. For sin frelser, og virkelig, "ble naglet til korset. Tok sitt kors, og led. Denne søndag, er det fem nye, som får helgenstatus. det er en gledens dag. Spesielt for de katolikker, som får en landsmann/kvinne, ordensbror/søster osv. til helgen. Hele kirken gleder seg, for sine helgener. I de får de nye lysende eksempler på at, en, den ene. Med Gud,s hjelp, kan utrette mye, med sitt eksempel.

Det er denne uendelige rike arven, jeg skjønner mer og mer av. Hvor heldige vi er, som har kirkefedre, helgener, Paver, som har gått før oss. Det gjør det enklere, selv om hver og enkelt av oss, må si ja til Gud, innrette vårt liv, etter Gud,s bud. Vi kan ikke leve på lånt lys. Da bygger vi en tro, og et håp, på sandgrunn. Vi må stå forankret, som Peter, på klippen. I henhold til Jesu Kristi evangelium, og ledsaget ved den Hellige ånd.
Som oss, hadde Peter svakheter, han som sviktet og fornektet, men, omvendte seg, og ble styrket, tilgitt av og ved Herren,s nåde.
I hans (Peter) svakhet, ligger styrken, som Paulus sa; "når jeg er svak, er jeg sterk". Peter lot Herren, forme ham, og skikket til å entre Rom, og ble Rom,s første biskop.

Hvilke eksempler vi har, bare fra de første 10-år, etter oppstandelsen, i disse menn og kvinner, som, uten den hellig ånd, ville "famlet i mørket". Endte opp med en verdensomspennende, voksende katolsk kirke. Det er stort, og gleden over å lese, få kunnskap om disse pionerer, i spiren, og blodet fra korset. Inntok, den mektigste jordiske makt, og omvendte et hedensk Romerrike.
Det er en kraft i evangeliet, det forandrer mennesker, nærmiljø, landsdeler og nasjoner.
Ennå er ikke alle samlet i "flokken", og i det kan vi se tilbake, når vi skal se fremover, og bygge videre på den arv vi har. Slik at vi kan etterlate, vår arv, til troende som vil følge oss.

Jeg er ydmyk over denne kunnskap. Kirkehistorien har en dybde, i de kanoniserte og en bredde i det antall, "ukjente" troende, som har rommet katedraler og kirker gjennom århundrene.
Alle, troende gjennom dåp og den hellige ånd, er hellige.

Derfor føles det trygt å gå i fjellet, på opptrådte stier, men samtidig, sanse og oppleve naturen , på sin helt egen måte, samme som våre personlige erfaringer, med/i bønn, skriftemålet, eukaristien og møtet med Gud.

3."Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4. Og dit jeg går, vet dere veien". Joh. 14;3-4

Share
|

Sennepsfrø

Når en sitter, med sin Blogg. Dette, av mange, nye medium(et).....ja ja...vi er nå forfengelige. Alt er så nytt, innovativt, grensesprengende.

Stopp, sier jeg til meg selv, og alt det nye, som ikke er så nytt. Er forfengelige, at vi bare vil ha våre bilder på nett, ikke være anonym, en av mange".

Min intensjon; er å bruke det til kun en hensikt alene, fremme forståelsen for Guds rike, på jorden og den katolske, apostoliske tro. Som konvertitt. For vitner er vi alle kalt som, .....ikke min vilje, men din"....

Blogg, er en oppslagstavle, digital, ja....men mennesker har alltid, til alle tider. Delt sine tanker, muntlig, skriftlig, ord og i toner.

Utviklingen får oss til å miste noe av kontakten med fortiden, for, vi har en tendens til å sole oss i glansen, over, fremgang og utvikling.
Mennesket blir stolt, takker ikke Gud, trenger ikke Gud, verdsetter ikke Gud, priser ikke Gud. Dette er verdenshistorien, i ett nøtteskall.
Mennesket forandrer seg ikke, ikke dets falne natur. Nye generasjoner, blir alltid, møtt med satans fristelser, om ære og berømmelse, rikdom og suksess. I ny "innpakning", men formålet er alltid det samme. Det er å få sønn og datter av Adam og Eva, lengst mulig, bort fra Gud. Ut av hagen, ut i verden, og ennå lengre ut.

Gud,- vil bare ha oss tilbake, han måtte jage Adam og Eva ut, så de; "ikke rekker ut hånden og eter av livets tre.1.Mos.3:22
Da ville vi/de blitt satt i en tilstand, der vi var udødelige, og evig syndige-Tilhørende Satans-rike, ikke trone, men slave. Evig ulykkelig.

Gud ville gi evig liv, i en syndfri tilstand-lykkens tilstand. P.ga. fallet måtte det, først komme ett sonoffer. Før da og, til da, var livets tre uoppnåelig for Adam og Eva,s barn/slekt.

Så Gud ønsker det samme, ja. Bare Satan og hans engler, forvrenger budskapet, og forderver sannheten. Mennesket er først rikt, når det møter Gud.

Sann rikdom, kan bare vokse, der Gud berører ett liv, og ordet rikdom. Ikke la deg forveksle, blande og bruk feil målestokk nå. For dette er ikke en saldo på konto, formue på en ligningsattest.
Om akkurat det kan jeg skrive om ved en senere anledning.

Selv, takker jeg. En selverkjennelse som har kostet, å komme til.
Som har pågått over år, og ennå former Gud meg...."det naturlige menneske(r)". Takk for den fattigdom jeg, selv, lever i, for at jeg er så avhengig av en barmhjertig Gud.
Slik er jeg åndelig rik. Uten Gud er jeg intet. Hadde jeg hvert materielt rik, og fremgangsrik, så hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Min nakke hadde ikke hvert lett å bøye, mine knær ikke så villige til å knele.

Dette har Gud sett, han vil bare mitt eget beste. At jeg er velsignet ja, en fortid ja, en framtid ja. Har kun nåtiden, dagen i dag og forholde meg til. Lengter til søndag og messe, håper om påsken 2010 og mitt "Rituale for opptagelse av konvertitt". Til da kan jeg kun leve og tjene i dag.

Verdslig eller materielt har jeg ikke oppnådd mye i livet. Min bruk, eller mangel av talenter vil jeg stå ansvarlig overfor kun en, og det er Gud. Han som nettopp ga meg disse talenter. Min samtid, vil ikke huske meg, prise meg, ....det er det samme. For det er ikke min samtid, og dets mennesker, som gir meg den krone jeg kan bære, som sønn av Gud. Prisende og hvilende hos den Allmektige Gud.

Jeg forstår mer og bedre fattigdomsløftene i de forskjellige ordner, det er v i k t i g. Det har noe å si, for din egen sjels velferd, for veksten av Gud,s rike og fremme.

Begrepet Gud,s rike. Har og bringer håp til mennekset. Ordet, i seg selv, gjør ofte at det også har blitt overført til et fysisk avgrenset konkret rike.
I Matteus, leser vi ;Matt.12;28....."da er jo Guds rike kommet til dere." Jesus, driver ut onde ånder, og konkluderer, med at ved å gjøre det. Har han, dvs. Guds rike kommet til oss. Guds rike er altså, Jesus, sønn av den almektige fader. Født av en uplettet kvinne. Den nye Adam, og den nye Eva. De syndefrie, som ikke bringer synd inn i verden, men bryter all synd, og retter opp feilen fra Eden,s hage.

Ett nytt rike, slik det var ment som, for mennesket. Ett rike der Satan, ikke hadde makt, men der de hellige regjerte, forkynte og der sakramentene er "juvelene" i riket. Der alt i livet omfatter oss, vår velferd. En stadig tilgivelse, gitt gjennom bot, anger og bekjennelse. Det sønderknuste kan gå med fornyet håp. Om og om igjen. Det er virkelig ett rike på jorden i dag. Som står i skarp kontrast, til "det naturlige-det uten ånd".

Gud,s rike er også, mer enn den åndelige dimensjon. Materialisert i f.eks. Peters plassen, Peters kirken osv, slik også sammenlignet med ett fysisk rike; "Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike." Matt. 19:24
Det er en port, dør, for å komme inn. Det er dåpen, før dåpen tro, men det fysiske. det vi gjør for å være innbyggere av hans rike, kirke. Er å bli døpt.

Allerede i Markus, ble spørsmålet selv stilt og besvart av Kristus;
Mark.4;30-32..."Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store grener at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det."

Når jeg kan sitte hjemme, sist søndag, høre messen (EWTN-Our Lady of the Angels Chapel,USA), på radio. Der konturene av noe større gis.....
Merker, at en bli dratt inn i sfæren, som ikke er av denne verden- Glimter storheten, av riket. Der jeg med ett blir en del av noe større, der liturgien....åpenbarer noe større en ukentlig rutine, en rutine som gjør at jeg har kommet til følgende forståelse;

"Som troende, katolikk, tilhører jeg, Guds rike, fellesskap på jorden....det er større enn det vi kan måle i antall medlemmer, og antall kirkebygg. Kraften i Eukaristien, er noe større, en det vi kun oppfatter, som "brød" og "Vin". I dette ligger det krefter til frelse, og kun det. Ordet, ble kjød, tok bolig i blant oss. Som vi minnes og fornyes, hver gang vi tar del i kommunionen. Fornyes dett i oss. Guds rike, i oss. Du er en, jeg er en byggestein i Guds rike. Grener, har vi også blitt sammenlignet med......"vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store grener at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det."Matt.4:32"
Er nå ikke alt dette "fattigmanns trøst", jo mulig det, sikkert rett, men Gud har lovet oss sin fred, sin trøst. Kanskje den er fattigmannens, som skuer nettopp Gud,s rike. Ett håndfast "Soria Moria". I det fjerne, men daglig nær....

Share

Kirken, et - Tilbud?

I dagens moderne samfunn har, det også "moderne" menneske mange tilbud. -
Jeg skriver med anførselstegn, for vi har ikke forandret oss så mye(!)
Teknikken, ja, men ikke mennesket, dets natur, søken, ønsker og lengsler. Det finner vi ved å å lese bla. litteratur av gamle forfattere. Fra en annen, svunnen tid. Mennesket, strevde, stridet, led, lyktes, lo, gråt, lengtet, giftet seg, fødte og døde. Livets gang. I dette er ikke disse ord, så mye nytt.

Leser man helgenhistorie, blir enn ennå mere slått. Hvor like vi i 2009, og han/hun som levede på 600 tallet er. Det er fascinerende, sterk lesning, og det gir "gysninger". Nettopp hvor like vi er, gjør det i hvertfall med meg.

Har gitt meg utrolig ydmyk respekt for våre helgener. En rik arv. Samt en takknemlighet til Gud, for at han alltid er der de hellige er, "to eller tre samlet". At han også i dag har menn og kvinner som tjener i hans kirke.
Går en også til Bibelen, så skulle en man mange ganger tro det/den var skrevet i går, et "brev" til oss(!).

Tilbud ja, det er en rik flora av hva vi kan velge i foreninger, lag, organisasjoner, partier, klubber o.l. Man kan også i dag søke en virtuell verden med PC og spillkonsoller. Drømme seg helt bort, et sterkt medium, (som gjør mange avhengige).
Det samme kan vi gjøre i en bok, og boken kan ta oss med, til andre tider og verdener. Samt at bøker utvikler vårt ordforråd. Fantasien er fin å ha, den gir oss drømmer, idéer. Noe som gjør at vi i dag, har bla. masse teknologi.

Hva skal man velge?, tilbudene er så mange?, man ser på sine fritidsinteresser, ja for det "moderne" mennesket (i hvertfall i Vesten) har fått så mye fri-tid. Er ikke lett å velge. Man kan melde seg inn i Turistforeningen (DNT), den lokale Golfklubben, starte i kor, spille Bridge i organiserte former. Alt dette er med på å gi det nødvendige nettverket, som et menneske trenger (de fleste ihvertfall) og gjør oss godt.
Vi kan ha/få rike liv, og mange gjør det. Ildsjelene som har lagt ned ett "halvt liv" i sin lokale f.eks idrettsforening, fortjener honnør. Det er mange som yter, i det norske samfunnet, og vi trenger dem.

Går ikke livet så bra(?), er det også hjelpeorganisasjoner, som AA, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon Caritas, og Røde Kors o.l. Heldigvis kan man si, som kan hjelpe mange, ikke alle (dessverre) . De offentlige tilbud lar jeg ligge, pga de er offentlige.

Sa man, har mange tilbud, de fleste koster litt eller mye penger å delta på. Legger nå vekt på de tilbud som finnes, med en kontingent. Hjelpeorganisasjoner, er jo der for å hjelpe, og krever ikke "inngangspenger".

Et "tilbud" jeg ikke har dratt inn ennå, men vil gjøre nå er, kirken, eller m.a.o evangeliet om Jesus Kristus.

Eller er kirken, den Katolske kirke et "tilbud" på lik linje med alle ovennevnte? Ja, jo på en måte, da Jesus Kristus nettopp tilbyr, inviterer oss, til evig liv, og aldri mer, tørste igjen.

Er det slik vi skal se på kirken, et av mange tilbud? .... "ja kunne jo gå der en stund, er jo bare å melde seg ut, om det ikke passer, finne noe annet"?!
Det er her, skillelinjen går, mellom alle tilbudene.
Kirken står, og har alltid stått i en særposisjon. Den er universell, har ett formål, spre evangeliet, og være en "mor" for de troende. Forerette de 7 sakramentene, har sin/din Trosbekjennelse, høre dine skriftemål, Kirken,s tilgivelse(Herren,s) og gi videre håp og trosstyrke. Om og om igjen. År etter år, århundre etter århundre.
Dette er "tilbudet". Noe så mye mer, som griper inn mer inn, enn i din fri-tid.

Det blir nettopp det sanne livet, for du er født på ny. Gjelder for all ukens syv dager, og døgnets 24 timer. Slik har det vært fra ur-kirkens tid, frem til idag. Slik vil det være, til Herren kommer i all sin Herlighet, for å overta og regjere sitt rike.

Så valget om å bli katolikk, bli medlem, er noe som krever mere enn å lære å spille Bridge.
For du står nå på den ene siden av døren, du hører det banker, og det er Kristus, som venter på den andre siden av døren. Er bare du som kan åpne døren(!).

Herren, Han trenger seg ikke på.

Som katolikk (nå snakker jeg ikke av mye erfaring ennå da, vær overbærende med meg) vil livet gi gleder, sorger, fester, og triste stunder. Men, og det er ett stort men. Du er ikke lenger alene, du har mottatt Fermingen og du/bør kan alltid be. Herren vet hva du trenger best, og ingen prøvelse er "bortkastet". Han kjenner deg, som ingen annen. For han er din Himmelske Far.

Tilbud, ja floraen er rik som sagt, men den Katolske kirke, er ikke som alle de andre tilbud, som også kan gi deg ett bedre/godt liv.

For Kirken (Mor) vil forberede deg på din evige og åndelige velferd. Samt et timelig tilbud i kirken, f.eks i tjeneste, (det gir deg mye), sosialt og en stor mangfoldig søskenflokk. På vår korte tid her på jorden, benytt den best. Gud velsigne deg!

PS
Du kan selvsagt være katolikk, spille Tennis, synge i kor, dra på fjellturer o.l., men alt i prioritert rekkefølge. d.s.

Hjem - St- Laurentius-Bildeserie

Sliten og slitt-Hold ut til enden!

Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg nå så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-