Annus mirabilis

En slutter ikke å undre seg over, hva et år kan bringe, og hvor det kan bringe en hen?! Når en ser tilbake på sine år. Er det lett å glemme begivenheter og sine valg. En faktor, som gjør et mennesket er jo nettopp valg. På mange måter er mennesket, en sum av sine valg, en av flere faktorer som utgjør et menneske. 2009, ble et år med viktige valg for meg. Valg, uavhengig av miljø, tradisjon jeg er en del av.

Velger å bruke en av de siste dager i året til å se tilbake på 2009. Som ble "det bemerkelsesverdige året". Nedtrykt og ikke lite optimistisk da det var ved disse tider i fjor. Nærmest likegyldig. Derfor kunne vel så gjerne overskriften ha vært "Annus horribilis", og ikke mirabilis. Skal ikke bruke tid på hva som kunne blitt, men hva det ble. Kun nevne at jeg er utrolig takknemlig, for at Gud er god. At all verdens visdom, ikke kan forutse Hans vei. Det er en stor glede i mitt sinn og mitt bryst, når det kun er få dager igjen av 2009.
Det har skjedd utrolig mye. At jeg nå kan sitte som skrivende, troende og tenkende katolikk. Det er et mirakel. Jeg er så rik. "Så fjernt (jeg trodde det ihvertfall) jeg var fra Gud. Kunne ikke et menneske komme." Var mine tanker og selvbilde. Synden skilte meg fra Gud. Stoltheten skilte meg fra Gud. Bitterhet skilte meg fra Gud. Allikevel deltok jeg i min første messe. Lørdag før palmesøndag, i St. Laurentius menighet. Deltok på min første katekese, hørte min første "Hill deg Maria" (så vakkert) i menighetssalen med alle barna og ungdommen. Palmegrener (det var vel gran?) overalt. Det var å komme hjem, det var eksotisk, fremmed. Selv om en er vokst opp et "steinkast" unna kirken. Først nå tok jeg søkende, ydmyk, farløs, fortvilet og lengtende, skritt inn i troen, kirken og menigheten. Der Gud kan forandre hjerter. Jeg var nok selv en "fremmed fugl" for de troende, men følte/føler meg ikke som det. Etter det første møtet vokste jeg sakte i kunnskap og nåde. Aldri før har jeg vel lest så mye å studert så mye. Om troen og den katolske kirke. Historie, tradisjon, katekisme. Det er mye å favne og forstå. Aldri satt jeg noen direkte spørsmålstegn. For jeg var forberedt, slik Herren hadde forberedt meg. Hele mitt liv pekte mot dette ene, fatte troen og tre inn i kirken. Det er her jeg hører hjemme, det er dette som er hjemme. Her finner jeg det ankre, som holder meg fast. Ikke lenger flakende og søkende på opprømt hav. At ens tro får konsekvenser for sitt daglige live. At ens verdier endres, og jeg med dem. Når noe er nytt, har jeg tidligere erfart at det er lett å ivre når alt, nettopp er nytt. Har kommet til den forståelse, at dette ikke er noe jeg skal engasjere meg, kun i en kreativ periode. En flamme som derimot skal brenne livet ut. En må alltid ha "olje på lampen". Så om ikke flammen alltid er stor, så brenner den da. Det kan en makte, med Guds barmhjertige hjelp. Dette er et valg for livet, for Gud er livet. Da dette har vært et begivenhetsrikt år, har det også inneholdt det motsatte. Det har kostet sjelssmerter, en synder som vender hjem. Vil gjennomgå forløsende renselse og botsøvelser. Der en ser sitt liv, sin person i et nytt syn, med nye øyne. Det er derimot ikke varig, smerten, men forbigående. Sjelssmerte er ikke varig, til det finnes omvendelse, tilgivelse ved bekjennelse, og nåde. Da kan en tåle de smerter, slik jeg har opplevd.

Dette har vært for meg, og er for meg. Mer enn boklig lærdom, teologi og teorier. Dette er selve livet. Der en ser sine feil, i lys av Adam,s feil, og den tilstand av uorden hele verden befinner seg i. Med Adam-mennesket alle sine feil. Der Gud, har fra tidenes morgen, kun hatt en stemme, en røst, og et ønske. "Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg". Jeg har besvart det ropet, erkjent som Adam, "her er jeg". Er ikke lenger naken, men salvet og kledd i sakramentenes nye drakt.

Det har aldri vært noen spørsmål, om å tro eller ikke tro, på Jesus Kristus. Det var bare et spørsmål å tilslutt høre den stille innbydende røst, i verdens virvar av "stemmer";
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg".

Share
|

Omvendelse

Når en er i en prosess, som det å konvertere er. Så kommer man før eller siden til, et frelsende prinsipp, omvendelse. Selv da, kommer man til stadig dypere og vid kunnskap. Ved Den Hellige ånd innflytelse, så starter man en (livslang) helliggjørelse. Rettferdiggjort er vi ved vår Frelsers sonoffer. Ved Hans hellige, dyrebare blod på korset

Det som forlanges av oss, er at vi bekjenner og omvender oss. Innser våre feil og overtredelser. I den prosessen, kan man komme til smertelig selverkjennelse, da man lever i nådens lys.
Er glad for at vi har håp, det omvendelsen fører oss ikke lengre fra Gud, men nærmere. Dette er også en livslang prosess.

En av de mange lignelser som griper meg, gir håp er lignelsen; "Den bortkomne sønnen". Den er fylt av nåde over nåde, og en dyp faderlig kjærlighet. En kan befinne seg så langt borte fra Gud, men vår far i himmelen elsker oss. Han ønsker oss, hjem.

Omvendelse kan være smertefull, mange tårer, erkjennelser og ydmykhet. Man strekker ut hender, for hjelp. Man folder bedende hender og ber om tilgivelse. "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren". Lukas 15:18-20

Kirken har myndighet til å gi syndeforlatelse, og det gir mennesket håp. Som konverterende, så opplever jeg, at man er i et vakuum. Man tar avstand fra sitt tidligere liv, man er i en læringsprosess. Det er mange inntrykk og nytt. Messen og tilhørigheten gir glede, men.... Man er ikke katolikk ennå, en nyter ikke alle priviligerer ennå, men det kommer.

En befinner seg mye på kne, i bønn, og siden april, har det blitt mange tanker, mange åndelige opplevelser. En dypere og dypere innsikt i messen og eukaristien. Hvor godt det er å være til messe. Bønneboken gir mye trøst. Det er en så fin arv, med mange vakre bønner. Mennesker før meg, har omvendt seg. Deres erfaringer, finnes i bønnene. Bønner som Gud har hørt. En føler seg plutselig ikke så ensom lenger.

Min konvertering, er nettopp min reise tilbake til Faderhuset. Der det er dekket for (deg og) meg. Spørsmålet er ikke så mye for meg, katolikk eller ikke? Hvem kirke er best?
Jeg vandrer bare tilbake, hjem.

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham". Lukas 15:20
Share
|

Lidelse-Hva er hensikten?

Er ingen sjømann, men såpass vet jeg. Setter du ut i båt, må du før eller siden. Forvente vind. Du kan stå ved skipsrekka, og forbanne vinden, eller lære og takle den. Hvis ikke vil du få konstante dårlige dager, på sjøen. Alle har ikke båt, men vi har alle, livets gave. I det møter vi, lidelse, som sjømannen møter vinden.

Negativt, positivt, nord og sør, øst og vest. Fattig og rik, syk, frisk, høy og lav. Det er alltid motsetninger i alle ting.

Hva er det motsatte av lidelse? Glede? Fornøyd? Tilfreds? Fred? Salig, er den tilstand jeg liker å se motsetningen, til lidelse. Salig, kan vi bære lidelser. Er vel det meste som passer, så lenge det ikke gjør "vondt". Eller?

"Verden har aldri hvert verre enn nå" er ofte ett utsagn, vi møter. I debatten, og i ytringer.

Jeg parerer og sier, det har aldri før hvert så mange muligheter som nå (til å oppfylle misjonsbefalingen). Vi blir bare så godt informert, om alle hendelser. Fra hele verden.
Mennesket har ikke forandret seg så mye. Bare flere varianter av synd, og veier inn i fortapelse og fordømmelse.
Bibelen, er fortsatt Bibelen. Kirken er fortsatt der, etter 2000 år. det samme budskapet, den samme løsningen på alle problemer. Erkjennelse av synd og omvendelse . En kontinuerlig prosess, et hjul, som blir en livsstil. Valget er, ellers, i ytterste konsekvens, leve i synd og omkomme.

Dette ble nesten "svovel prediken". Skal dra det ned, forklare. Jeg er bare en legmann, men;...

Slik jeg ser det, slik jeg har erfart det. Det er en løsning på lidelse,- ikke unngå den. Kun bære den, og skjønne hva lidelse er, og hvilken hjelp den kan være for deg. Hvordan kan jeg si dette, kun gjennom egne tunge erfaringer. For ett år siden, var jeg ett helt annet "sted", og kunne ikke skrevet disse ord..... for nå har"Han la(gt) i min munn en ny sang" (Salmene 40:4)

For det første jeg har lidd. Det har hvert så mørkt, tung, dystert. Skremmende, og at man går på grensene til galskap.

Slik kan lidelse, trekke deg ned, i det ekstreme. Er du på vei til å drukne, roper du om hjelp, ser etter noe å flyte på. Går du under, drukner du.

Jeg har hvert under, holdt pusten. Følte det alt-omsluttende mørke, langt der nede. For en ser ikke noe, alt er svart.

Hvor lenge kan en være under, i det mørke. Det er så individuelt, men har da hvert oppe til "overflaten" kjent lyset. Følt glede, før en blir tom for krefter, og det er lidelse på lidelse.

Når trenger en hjelp mest?.....jo når en innser, og skjønner, at dette greier jeg ikke alene lenger. Ditt liv står på spill og din evige sjel så.

"Hjelp meg". Hvem skal hjelpe deg. Resepter på "lykkepiller"? Ja, jo den kan døyve, og gi gode dager. Pillen(r) legger bare ett lokk på problemet(ene).

Selv-medisinering, fint ord. "Self made man", noe å være stolt av, er ikke det. Ikke i dette tilfellet. Der en, velger å finne døyvende kombinasjoner av alkohol/piller, for mye søvn. Unngå "bøygen", som Per Gynt. Døyvende ja, problemet er der i morgen. Lidelsen bare større. Du er ennå lengre fra "land" og "trygg grunn".

Er så mange skriftsteder som kommer frem for meg. Som nettopp tar opp det, å stå på "sikker grunn". Lar skriften ligge, kan den ikke på rams. Den har inspirert meg, og fått meg til å omvende meg, og søke den eneste sikre "havn" – Jesus Kristus. Verdens lys, den sanne vei, livet, du skal ikke tørste og hungre. Alt dette er lovet og mer til.

Hvorfor? Er et spørsmål vi mennesker liker å stille. Vil du ha svar?
Lidelse, er den egenskap og tilstand. Som bringer omvendelse. Det er døren og veien ut fra; tom, nytteløs, og destruktiv lidelse. Lidelse, som påvirker deg, dine nærmeste. Påført lidelse (mer om det senere).

Skal engler kunne juble for denne ene (meg) synder, som omvender seg. Da må lidelsen føre til omvendelse, bekjennelse av synd (synd er som saltet, skal du sette pris på det søte, må du ha smakt saltet). Tro , omvendelse, dåp – inn i de helliges samfunn.

Slik og kun slik, kan lidelse, bli snudd til noe positivt, en (mange) erfaring(er). Har formet det, styrket og lutret deg. Er mang en en historisk helgen ( f.eks. St.Camillus av Lellis, St. Johannes av Gud) , som startet som stor-kar, utsvevende, gambler og dranker o.l.. Men,-

Det skjedde noe i deres liv, en total forandring, og det er det Herren vil. Lidelse, som fører til (kontinuerlig) omvendelse, slik at han kan bruke deg, og kalle deg. Til din(e) oppgaver i livet.

All lidelse er ikke selvpåført, ikke i mitt liv, heller ikke i ditt. Den krenkte og den som krenker, vil kunne bli forsonet. Den påførte må tilgi, og overtrederen, må innse og be om tilgivelse. Vi er all syndere. Slik er det ikke at jeg, kan forvente å sitte ved Gud,s trone, vente på alle som har forvoldt meg smerte, pine, traumer gjennom livet. For så å tilgi, når jeg selv vil kave rundt på kne, å be om nåde, tilgivelse. For vi har alle syndet, og er syndere. Derfor rommer "Fader vår" så uendelige mye.

Jeg har de siste dagen, nynnet og sunget på en gammel barnesang. Den er fin, som den lengste, dypeste salme. Bryter gjennom, som det største kor, akkompagnert av det største kirkeorgel.


Kjære Gud jeg har det godt,
Takk for alt som jeg har fått.

Du er snill, - du holder av meg,
Kjære Gud gå aldri fra meg.

Pass på liten og på stor!
Gud bevare far og mor.

I disse ord, jeg lærte av min mor, og på søndagsskole, for 40 år siden. Ligger det en innstilling, vi alle skulle ha, uansett alder.

Født på ny, som et lite barn(mentale/åndelige) med ett barns enkle, tiltro og innstilling. Tilgir alt, er overbærende, for det elsker, er så sårbar avhengig av sin "far og mor". Som vi er av vår Himmelske kjærlige Far.

Det er en vekkelse, og en forkynnelse i Norge, Skandinavia og i verden. Som ikke lærer dette, forklarer og hjelper.

I "Norge I Dag" 26 juni 2009, leser vi; "Ærer Gud for milliongevinst".-"Denne gevinsten har jeg fått av Guds nåde, til Guds ære". Takknemlighet er en dyd, og æres den som æres bør, men å blande inn Gud. Når dette går inn og blir slått opp som "nyhet" i en av de største kristne avisene som fikk 200.000 kr av gevinsten). Undres jeg. Ville de trykket; "Ære være Gud for kasino gevinsten i Las Vegas" o.l.? Gambling har da aldri hvert en del av kristendommen, og ihvertfall ikke i Norge. Det er gambling, om Staten er eier, og bookmakeren kaller seg "Norsk Tipping". "Ja, men det går jo så mange midler til veldedige formål!". Det er pga. at Staten har sviktet deg, og gjort seg selv avhengig av nordmenns hang, og oppfordring til gambling.

For selv i Brasil, som tradisjonelt var katolsk for 40 år siden. Har det skjedd en radikal forandring, med Evangeliske kirker, "Evangelicos" ca. 35 millioner medlemmer, og vokser.
Det startet så bra, en evangelisk fornyelse, strakte seg ut til de fattige. De fører dessverre de hellige, fra kirken! Ut i en fornyelse, som ikke vil vare, og etterlate mange, med store lidelser og skuffelser for de. Har blitt ført vill, og bort fra flokken. Har ikke fått forklart, "ordet", og ordet er Gud, og ordet var hos Gud. Det er ikke meningen, at vi skal utrydde lidelse, fattigdom, kan og skal vi bekjempe, men vi må ikke "kaste blår" i øynene på menneskene. Slik "Evangelicos", gjør. De vil etterlate mange forlatte får, og vil ikke søke den en, tapte.

For nå har selve fornyelsen, og prekenen blitt erstattet av;

"....men har i de senere år begynt å preke at velstand og forbruk er tegn på sann tro"(!)
(Josimar 01/2009 "Den Hellige Ånd- i brasilianske fotballhjerter" s.40)


Det er forskjell på at "på fruktene" skal man kjenne deres tro, og ensidig, dyrke og forherlige treet og frukten. Når det er røttene (Gud), som gir grunnlaget for (all) vekst. Pave Benedikt XVI, har lagt frem sitt tredje encyklikaen-Caritas In Veritate. Der forklares det grundig, hvordan man i helhet skal se på bla. mulige (langsiktige) løsninger av fattigdom.

Det er mye slike "falske profeter" og lidelse stopper ikke, uten dem heller. Heller ikke etter dåp, 1. kommunion og konvertering.

Forskjellen nå, er at det er Gud, som lider med deg. Du blir forfulgt, spottet, men slik æres Gud,s navn av deg. Spotteren, og hans syrlige, hånlige og giftige ord vil slå tilbake på ham selv. Selv daglige problemer blir ikke borte.

For deg, en troen,s forsvarer, vil det bli som lys som skinner gjennom en prisme. Det blir til myriader av lys varianter, og alt til Gud,s ære og Hans trone. Slik opplyser de hellige og troende, Hans trone. Sammen med Gud,s egen glans, er det, sann frukt av tro. "Ære være Gud i det høyeste, og Hans velbehag"


14. Hvis dere blir hånet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. Fra de andres side, blir Han spottet, men på deres side, blir Han æret.

16. Men hvis noen lider som en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak.

19. Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sjelene sine til Den trofaste Skaper, mens de gjør det gode. (1. Petter 4: 14, 16 og 19)


Selv har jeg kommet til en(foreløpig) erkjennelse og forståelse, men som Paulus. Akk så svake vi/jeg er, i oss selv, hvis vi vil gjøre det på vår måte. Lidelse er til det gode, om en ikke ser det der og da, så på sikt.
Vår Gud, vår Far. Ser lenger, enn til dagen i dag. Vi kan (gjør) ynke og klage. Forbanne "vinden."

Er det inspirert av Gud, at jeg skriver disse ord. Ja, så lenge jeg ikke søker ære, anerkjennelse, ros, og bevise at jeg tror. Kan kun vitne, bruke min erfaring, finne mitt kall.
Gjør jeg annet, ja gavner det meg ikke. Da har jeg søkt din lønn. Min og din lønn skal være hos Gud, og bare han kjenner mitt innerste krok av hjertet, for hensikten med disse ord. Ja, hele min konvertering- Blog. For disse ord, tanker og dyrekjøpte erfaringer, er ikke mer dyrekjøpte enn Den Herre Jesu Kristi lidelse og pinsler.

Han har jo hele tiden (prøvd) sagt;

Kast alle dine bekymringer på meg.



Bær mitt åk. Åk er to ting, fra gammelt av, 1. en vektstang for å bære, balansert f.eks to bøtter med vann.
2. ett Åk for okser, som, sammen dro en tung bør. Fordelen med det, at børen blir lettere og bære/dra. Kristus drar med oss, er ved vår side. Ett åk, binder to sammen, jeg kan ikke gå en retning, uten at. Min følgesvenn, Kristus kommer etter. Nå er det nå Han, som skal vise veien, for åket, ble brukt, for også å lære opp den uregjerlige ung oksen. Derfor trenger vi alle, en stø Faderhånd. Tar jeg på meg det åk, er jeg for evig, knyttet til Kristus.

Vit bare, at det reelt skjer noe i, meg og med meg. Alt til det bedre, mine egne barn er de som merker "fruktene" av min omvendelse best og nærmest.

Søker ikke rikdom og økt forbruk. Som et tegn (frukter) og resultat på at jeg har nådd målet, kommet hjem, og fult ut konvertert som katolikk.

Nå lider jeg med og for Herren. Ikke den selvdestruktive lidelse, men den lutrende. Er det spor av "gull" i meg og deg, må nettopp det til.

Avslutter med noen sterke, dog sanne ord, fra Hellige Padre Pio;

"The life of a Christian is nothing but a perpetual struggle against self; there is no flowering of the soul to the beauty of its perfection except at the price of pain."

Share
|

"......dere skal finne hvile for sjelen"

Musikk på veien.......
via Betlehem,
Kana,
Getsemane,
Via dolorosa,
Golgata,
den tomme grav.....

- til ditt hjerte-

Velkommen til Messe.




"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile."

Det første møte

Dato var 4.4, jeg ble 46 år, og stod på trappa til St. Laurentius. For første undervisning, og første Messe. Jeg var på kjent grunn, kirkegården, gatene. Den lille trekirke var borte, men erstattet et pent bygg i rød murstein. Barndomsgater, der jeg lærte å sykle, kjøre min første moped, med skrekk i ansiktet. 46 år, og sirkelen for meg, virket sluttet. 47 år fra Faderhuset, sannheten var så nær, men en ser ofte ikke det som er nærmest. Og tanken gikk til sangen, "De nære ting".

Tidlig ute var jeg, da jeg var avhengig av offentlig transport. Brukte tiden til å tilnærme meg kirkebygget, med ærefrykt, og sitrende spenning. Er rart og føle seg som fremmed. Ikke troen på Jesus Kristus, men at den Katolske kirke, skulle være så marginal, fremmed og mystikk. Så godt grep har den Lutherske kirke preget min barndom. Selv om jeg ikke var oppdratt, mer enn noen andre på min alder, en pugging av salmevers.

Herren er god, og det skjer små mirakler hver dag, forvandlingen skjer i mitt hjerte, og ved å ta vekk gamle skylapper, åpenbarer. Paven, Kardinaler og Biskoper, med sine Prester. I all sin fylde, Gud,s rike er her på jord. Manifestet i alle katolikkers hjerter, og rent fysisk, med tjenere i rett linje fra Simon Peter. Ett spennende år, åpenbarer seg for meg..... 1 år som undersøker, konvertitt. Reisen har startet.