Fermingen

Fermingen (konfirmasjon) er en av syv sakramenter, som finnes og som den katolske kirke grunner på. Fermingen mottas kun en gang, og er sakramentet som konvertitter innlemmes og tas opp i kirkens fulle fellesskap. Da begynner slutten på en reise, men starten på en ny, og evigvarende. Livet innen den katolske tro, tradisjon og kirke. En føler ydmykhet, en føler seg liten, men Herren vil at vi ikke skal reise alene, vi skal ha en konstant, trofast "reisekompanjong". Den Hellig Ånd, noe en mottar under fermingens salvelse.

Fra den Katolske katekisme (KKK); "1309. Forberedelsen til fermingen bør ha til hensikt å føre den kristne til å forenes sterkere med Kristus, til større fortrolighet med Den Hellige Ånd og med Åndens virke, gaver og kall, slik at han bedre blir i stand til å ta på seg det kristne livs apostoliske ansvar. Ved dette skal fermingskatekesen søke å vekke bevisstheten om å tilhøre Jesu Kristi Kirke, både den allmenne Kirke og den lokale menighet". Det å motta fermingens sakrament, er noe en forbereder seg på under hele katekesen, og en forandrer sitt liv. For meg har det vært rike måneder, men du verden, en har virkelig fått prøvd seg. Lært mye om seg selv, og at man er mere enn sitt eget, selv. Mang en tåre, og en har blitt kastet på knær. For noe skjer med et menneske, når en sier til Jesus; "la meg tjene deg, og tilhøre din kirke".

Når vi lar, når vi våger å la Herrens evangelium, gjelde for sitt liv. "Stemmer" kan si "nei", "hva innbiller du deg?!", "du er ikke verdig?!". Det er stemmer som ikke er inspirert av Den Hellig Ånd. Men, man skal; "1310 For å motta fermingen må man være i nådens stand. Det anbefales derfor å søke til botens sakrament for å bli renset med henblikk av å motta Den Hellige Ånds gave. Et mer intenst bønneliv forbereder på å ta imot Den Hellige Ånds nådegaver og kraft i lydighet og åpenhet"(KKK).
Så det er noe som må skje før mottagelsen av den hellige fermingen, boten. Skriftemålet kommer først, og jeg lengter etter det. Uvant ja, men å møte sin skriftefar, møte Gud,s representant og bekjenne. Det skal bli godt og forløsende, og det minner meg på hvilken nåde og kjærlighet Gud har til det enkelte menneske. Få tilgivelse for sine synder, og ja et liv kan forandre seg, og stadig fullkommengjøres med ropet "Vend om". Søke skrifte ofte, og korrigere sitt liv. Etter førstkommende søndag, får jeg håpe og be, om at jeg har mottatt fermingen. Da har jeg, og de troende med meg, Den Hellige Ånd,s gave. Noe som skiller kristne fra alle andre, som livslang ledsager.

Share
|

Fødselsdag- Som et lite barn/Urodziny-W małym dzieckiem

Ser litt tilbake, Tiden har gått fort, det har skjedd mye. Siden min første messe 4.4.09. I over to måneder. Har jeg søkt Herren, messen, sangen, rosenkransbønnen Noe jeg tidligere har nevnt, ikke det å skulle huske bønnene, men jo. Ett hjerte og hode på 46 år, kan fortsatt lære og huske. Slik salmevers ble pugget på Barneskolen. Nå er dette mere enn "Pugging" og ord, det er levende bønner. Som ikke skal feste seg i hjernen, men i hjertet. Det er det offer Herren krever, et angrende, bekjennende og ofrende hjerte. Det er alt, og vi er lovet så mye tilbake.

Lett, ja og nei, men først må du ha et ønske, om å la Jesus Kristus komme inn i ditt liv. Holde sakramentene, bekjenne, om det er alvorlige synder. Skrifte minst en gang om året. Gjør du dette, vil Herren øse sine velsignelser over deg, sin Fred. Gud,s fred, ikke den fred som verden legger i det, men en indre ro og styrket tro. Da blir det lettere, men la Herren helliggjøre deg, det er en evigvarende prosess. og søke messen og kirken. Han vil hjelpe deg opp. Snuble gjør vi alle, Herren, vil bare at vi har ett ønske om å reise oss. I og ved Kristus er du Frigjort allerede, ved Herrens offer, og oppstandelse.

Min Blogg inneholder tallet, "365", hvorfor? Ja, jeg håper, ønsker og anstrenger, at jeg om ett år, 4.4.10. Kan avlegge, foran menigheten, mine søsken i St. Laurentius. Mine løfter til Herren.
Bli opptatt og innlemmet i fellesskapet. Delta i messen, som en katolikk. Da har jeg bokstavelig to fødsler (fødselsdager). Den jordiske, og da, den åndelig, 47 år etter. Da blir det fødselsdagsfest, som aldri før.
Herren er min gjest, og jeg vet at Han har ett ennå større festmåltid, for oss alle, om vi tar imot invitasjonen.

Han står fortsatt ved døren å banker. Klingen, er på innsiden av døren.

Patrząc wstecz trochę czasu poszła szybko, to się stało. Ponieważ moja pierwsza wystawa 4.4.09. W ciągu dwóch miesięcy. Czy szukał Panie, pokaż, pieśń, modlitwa rosenkrans Something I've wcześniej wspomniano, nie pamięta modlitwy, ale. Jedno serce i głowę w 46 roku, nadal mogą uczyć się i zapamiętać. Aby psalm werset został crammed w szkołach podstawowych. Teraz jest to więcej niż "pugging" i słowa, to jest martwe fasoli. Ponieważ nie trzymać się mózgu, ale w sercu. Jest to oferta Pana wymaga, a skruszony, spowiadać i ofrende serca. To wszystko, a my obiecał tyle z powrotem.

Spokojnie, tak i nie, ale najpierw musisz mieć pragnienie, aby Jezusa Chrystusa do swojego życia. Keep sakramentów, wyznać, jeżeli istnieją poważne grzechy. Spowiadać się przynajmniej raz w roku. Aby to zrobić, Pan pour jego błogosławieństwa nad wami, jego Fred. Bóg pokoju s, a nie jak świat stawia w nim, ale wewnętrznej pokoju i wzmocnić wiarę. Będzie to łatwiejsze, ale Pan was uświęca! Istnieje wieczystego procesu. i przeszukiwania pokaż i kościoła. On pomoże ci się. Wszyscy potknie, Panie, tylko, że mamy chęć do nas. W Chrystusie i przez to Frigjort już przez Pana ofiarę i zmartwychwstanie.

Mój blog zawiera liczbę "365", dlaczego? Tak, mam nadzieję, chęć i dążenie, że znam jeden rok, 4.4.10. Czy można przyjąć, naprzeciwko kościoła, moje rodzeństwo w Sankt Laurentius. Moja obietnica Pana.
Bądź i włączone do wspólnoty. Udział w show, jako katolicki. Wtedy dosłownie dwa urodzeń (urodzin). Ziemskiej, a następnie, duchowego, 47 lat po. Jest to birthday party, jak nigdy przedtem.
Pan jest moim gość, i wiem, że ma on jeszcze większe święto, dla nas wszystkich, czy przyjąć zaproszenie.

On jest wciąż przy wejściu do domina. Klingen, znajduje się na wewnętrznej stronie drzwi.

Sliten og slitt-Hold ut til enden!

Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg nå så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-

Det første møte

Dato var 4.4, jeg ble 46 år, og stod på trappa til St. Laurentius. For første undervisning, og første Messe. Jeg var på kjent grunn, kirkegården, gatene. Den lille trekirke var borte, men erstattet et pent bygg i rød murstein. Barndomsgater, der jeg lærte å sykle, kjøre min første moped, med skrekk i ansiktet. 46 år, og sirkelen for meg, virket sluttet. 47 år fra Faderhuset, sannheten var så nær, men en ser ofte ikke det som er nærmest. Og tanken gikk til sangen, "De nære ting".

Tidlig ute var jeg, da jeg var avhengig av offentlig transport. Brukte tiden til å tilnærme meg kirkebygget, med ærefrykt, og sitrende spenning. Er rart og føle seg som fremmed. Ikke troen på Jesus Kristus, men at den Katolske kirke, skulle være så marginal, fremmed og mystikk. Så godt grep har den Lutherske kirke preget min barndom. Selv om jeg ikke var oppdratt, mer enn noen andre på min alder, en pugging av salmevers.

Herren er god, og det skjer små mirakler hver dag, forvandlingen skjer i mitt hjerte, og ved å ta vekk gamle skylapper, åpenbarer. Paven, Kardinaler og Biskoper, med sine Prester. I all sin fylde, Gud,s rike er her på jord. Manifestet i alle katolikkers hjerter, og rent fysisk, med tjenere i rett linje fra Simon Peter. Ett spennende år, åpenbarer seg for meg..... 1 år som undersøker, konvertitt. Reisen har startet.