Viser innlegg med etiketten nonner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nonner. Vis alle innlegg

mandag 8. juni 2009

Det kimer inn.....


Dette var først ment som en kort kommentar til J. Lund sitt innlegg på "verdidebatt.no, "Bispe-nei til paven" ,har også en egen Debatt-Blogg der.

www.verdidebatt.no/loke

Så publiserer det også som ett eget innlegg der, og nå på min egen Blogg INRI 365, da det kan ha interesse for dere som besøker meg her, og en del av min engasjerte konvertering. Det favner mer enn Paven, det tar for seg ikke bare den økunemisk forandring, men mye i samfunnet som generelt, har forandret seg drastisk.

20 år.(ref. Paven besøk/"Bispe-nei til paven") Norge har forandret seg mye, på bare to ti-år. Flere kvinner i arbeidslivet, barnehager, SFO. Mediabildet, med flere aktører, innen både radio og TV. IT-revolusjonen, som har foranndret hele samfunnet, arbeids hverdagen og inntatt privatlivet. Dette som noe av de viktige forandringer.

Vi er en nasjon, med flere medborgere, som kommer fra fjerne kulturer. En del av kulturen, er deres religion.

Så aldri før har, Norge bestått av så mange etniske grupper, og religioner. Vi vil (gjerne) favne dem alle. Skulle vår Grunnlov blitt skrevet i dag, (hypotetisk), så hadde det vært spennende å hvert "flue på veggen" i Eidsvoll-salen.

Eidsvollsmennene (det hadde kanskje hvert noen kvinner der å?) kommet ut etter lange dager/måneder, en 17 Mai i år 20XX. Proklamert Norges Grunnlov, tilpasset samfunnet i dag. Jeg lar den hypotesen ligge og pennen hvile. Eller får vel si tastaturet, selv språket har endret seg på 20 år.

Dette viser jo at vi lever, i et dynamisk samfunn, før veldig homogent, men (tids passet) dynamisk, og nå, med et mangfold. Det er lettere å like maten til de forskjellige kulturer, enn religionen.

En biskop, er en samlende (burde være) og viktig person i alle Bispedømmer.

Nå har vi heller ikke lenger bare Lutherske Biskoper, men tilsvarende geistlige personer, i andre religioner og kristne kirker i dagens Norge.

Det er også Katolske Bispedømmer/stift i Norge. Paven hadde sitt besøk og Statsbesøk, for 20-år siden. Da var Paven(Biskopen av Roma), mulig en kuriositet for folk flest (ikke-katolikker) og en "motstander" for Biskopene i Den Norske kirke. De som ikke var der, får argumentere selv, hvorfor de ikke var tilstede.

Johannes Paul II, ble og var en avholdt Pave. Evnen til kontakt nevnes treffende av J. Lund. Ved sin bortgang var han nettopp en respektert, populær og avholdt Pave, menneske og kristen. Langt utover Vatikanet og Katolske Bispedømmer, verden over.

Det er jo nettopp vår (nasjon) vilje, til å ta imot "ny-landsmenn" at vi har fått ett mangfold. Norge er ikke homogent lengre, og vi lever ikke livet lengre, i hvert vårt "dalsøkk", eller i "trange fjordarmer", livet ut.

Den Katolske kirke i Norge, etter reformasjonen, var jo, og nettopp ble en "innvandrer-kirke". Før begrept var daglig tale. Etter at den Katolske kirke igjen fikk krysse Norges grenser, etter flere hundreårs (ufrivillig)fravær. Da kom de til et homogent kirke-norge. Toleransen var ikke, så til stede, da fra Storting og samfunn.

Prester kom fra andre land, nonner og munker så. Der de slo seg ned, dannet menigheter, klostre og sykehjem. Ble de en "kuriositet" også møtt med fiendskap. Se på nonnene (Lunden kloster feiret 50 år i helgen) var nettopp like "fargerike", som kvinner med hijab i dag. Noen møtte nonnene/prester med skepsis, andre mere åpne.

Det er jo nettopp det dagen,s hijab-bærende kvinner møter i dag, og debatten har pågått her på "Verdidebatten.no", lenge. Hevder så; "at den katolske kirke var og er ett foregangseksempel, i nettopp ta imot "fremmede". Da, for de katolikker som har funnet Norge som sitt nye land, men også omsorg for alle som søkte til "deres dører". Alle de "fremmede familier" som slo seg ned i Norge. Ble lokale bakere, urmakere, smeder osv. Ble med å bygget opp og styrke de lokale menighetene, for kirken var og er så viktig.

Dette er ikke noe som har pågått de siste 20-år, men siden dag 1, siden kirken, "kom tilbake" til Norge. Vil gjøre det, gjør det og fortsette med det, uansett politisk dagsorden/agenda.

Er mye seg som har forandret seg fra f.eks Christian Michelsen dager, til Jens Stoltenberg regjering. Når linjene er trukket tilbake til den ruvende Statsminister C. Michelsen, i Norsk historie. Har det alltid og vil være en debatt (ihvertfall i ett demokrati), der de konservative og liberale krefter, skaper en dynamikk. Vi får fremgang eller tilbakegang. Innen for "kirke-Norge" er det også en slik debatt, og det økunemiske samarbeidet har kommet langt, men ikke langt nok på 20-år.

Mennesket er en "treg materie", for vi har alle meninger, (bra!) det er ikke "leder-ulven" som har sin flokk og sitt hierarki i Norge. Så debatten foregår, ikke ved "melkerampen" lengere, men som her på "Verdidebatten.no".

Hadde dagens Pave Benedikt XVI, ankommet Gardermoen i dag, og kysset norsk jord. Hadde nok imøtekommende heten vært større, til han som Paven.

Men og det er ett men, media-norge og samfunn hadde vel ikke glemt krigen (1939-45), og at han er av Tysk herkomst, og selv ungdom under disse tragiske krigsår. Der hadde vel stenen i skoen "trykket nå", i dag. Ikke det økunemiske.

Når skal vi greie å se over, forbi, til det større. Det all religioner (de fleste) søker? Gud.

I den katolske kirke St. Laurentius, kimer nettopp den protestantiske kirkes klokker, inn til messer og høymesse for oss. Bevist, eller ubevist?

Takk for godt naboskap!

torsdag 7. mai 2009

Sliten og slitt-Hold ut til enden!



Mitt første møte med St. Laurentius kirke. Er en reise på gamle tomter, så noe nostalgi er å vente.

Jeg nærmet meg kirken i Cappelens gate, via Bragernes kirkegård. Har mange minner fra dette sted. Da jeg i opprørsk og søkende ungdom, nettopp søkte roen på denne kirkegård. Intet annet sted, fant jeg den ro. På en benk, skjult av trygge hekker. Leste, grunnet og ba jeg. Bønn, det var vel bønn, om jeg ikke stod på kne og foldede hender?

Roen, og følelse av respekt og hellighet. Var det varige inntrykket jeg har av denne nydelige kirkegården.
Lite ante jeg, at jeg nå, så mange år etter. Skulle finne svar, og søke til den kirke. Som jeg som ung, så på som en liten hytte(!). Den gamle kirken hadde særpreg, med sine vegger av laftet tømmer, svarte tykke stokker. Husker også St. Josef nonnene godt. Men, som for nordmenn flest. Var denne lille trekirke, mystisk, og fjern.

Dette var en tid før begrep om fargerikt fellesskap, toleranse, andres tro o.l. Da dette var politisk korrekt, og noe man nå tenker/møter på ukentlig. Da det er i nyheter, skole og hverdags debatten. Derfor hevder jeg at St. Josef søstrene, var en viktig del av Drammens bybilde, historie. Og de utgjorde en faktor og velsignelse for Drammen.- De er nå savnet av meg, og den ro og verdighet de utstrålte, den gang da. Mystisk og fremmed var de, men nå raser nettopp de inntrykk inn på oss i større og større grad. Drammen var fargerikt allerede på 60/70-tallet for meg, nettopp pga. de var trofaste mot sin tro. Nok om det.....

Den første gang jeg nå så den nye vakre, mursteinkirke. Så jeg den fra kirkegården, der lå den, trygg og god, her skulle jeg tre inn, og oppleve min første messe. Der Herren er, der vi bøyer kne, i ydmykhet for Hans tilstedeværelse.

Før jeg gikk mot de store kirkedørene, gjenkjennte jeg en statue på kirkegården. Som jeg hadde sett først for over 30 år siden. Kristus stod der fortsatt, foran sin kirke, med åpne armer. Symbolikken er fin, han løper (faktisk) oss i møte og ønsker oss velkommen til messe og hjem.

Årene hadde gått, for meg, var den like fin. Hvit og standhaftig. Og fikk meg til å tenke på Hans befaling, Hold ut til enden. Mens mange år av mitt liv hadde gått. Stod denne Kristus-statuen. Nå, slitt, uten hender. Men, den stod der. Slike, er og burde det være med oss. Stå opp, vitne og pek mot Herren og hans kirke. I all slags "vær", ikke vakle, ikke vike og ikke være opptatt av det ytre, men i oss ha Hans ånd. Så vi tenner et lys av håp, slik menneskene kan prise Herren og søke Han.

Derfor blir denne allerede kjære statue, et barndomsminne, om "snille, snille Jesus", men nå også en Jesus, som holder ut for oss, roper på oss. Og bare vil hjelpe oss, til at vi skal greie og holde ut til enden. Da vi alle kan møte ham igjen. Endelig-