Cattolica Armada

Når en velger å reise sjøveien. Vil før eller siden kaien, du kastet loss fra, forsvinne akter. Om du gjør som konen til Lot, som så seg tilbake. Som fikk det klare bud, om ikke "å se seg tilbake". Jeg velger å følge det rådet, som Lot,s familie fikk. Som hustruen ikke greide å følge, med de følger det fikk. Ikke stå akter å se meg tilbake, lengte til det "gamle". "kaien" er da mitt tidligere liv. Det har jeg kastet av meg, etter beste evne, og med Gud,s hjelp.

Når man som sjømann krysser ekvator første gang, er det skipstradisjon at kapteinen "døper" den førstereisende. Jeg har krysset mitt "åndelige ekvator", og blitt konfirmert, i fermingen. Jeg ville ikke lenger se kaien, om jeg ville se meg tilbake. Jeg er fri, på åpent hav nå. Er ikke alene, det er et stort mannskap på "St Laurentius", de som jeg har lært og kjenne som sanne brødre og søstre. Hvilket mannskap. Skips kartene og draftene er med. Vi vet hvilke farer som kan finnes i det farvannet vi reiser i, for det er så mange som har vært på samme seilas for oss. Det er en stor og rik arv. Vi har alle med hvert vårt "kompass", den Hellige ånd. Slik et skip har sin kaptein. Er pater Janusz vår. "Admiralitet" er vår +Biskop Bernt og Pave Benedikt XVI for den katolske "armada". Vi er trygge.

Den katolsk kirke kan meget godt sammenlignes med et skip. Vi har utrykket, bokstavelig i alle kirker. Skipet, av gammel tradisjon. Så jeg stod i "baugen" av skipet i dag. Unisont sa vi alle den nikenske trosbekjennelse. Der jeg alene føyde til, ordene. "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner" Kjente ord som alle konvertitter har uttalt før meg, en gang. Etter det la jeg min hånd, som er nærmest hjertet på Bibelen, og avla det høytidelige løftet, som var mitt hjertets ønske. Som en er høytidelig bundet til.

Er en del av mannskapet nå. Et mannskap, sammensatt, som på de fleste skip, fra forskjellige nasjoner. Der jeg er den yngste, ihvertfall i erfaring og fartstid. En førstreisgutt, som det heter på et skip.

Paulus, en av kirkens store arv, brukte båt ofte, og ble med tiden, sjøvant. På sin reise til Roma, ble hans trofasthet mot Gud. En kraft til Guddommelig inspirasjon, og til velsignelse for mannskapet, soldater og passasjerer. Da det ville komme en storm.

"Paulus steg fram blant dem og sa: «Dere skulle hørt på meg, karer, og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.' Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." Ap.gj. 27:21-26

Sjøfolkene hørte ordene, de lyttet muligens, men trodde ikke. For deres vantro redaksjon ble;

"Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet." Ap.gj. 27:30-31

De lot seg tilslutt overtale, om det var så menneskelig å forlate det kommende, synkende skip. Som skulle gå på grunn. De skarpe truende rev ventet, og de dødbringende brenningene ville knuse skipet.

I sin angst, sluttet de å spise. Rådet fra Paulus igjen;
"Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet". Ap.gj. 27:33-38

Fortsett å gå til messe, nyt av det måltid som er dekket for oss. Knel, vær lydig, og gå frem under eukaristien. Du trenger det hellige forbund med Gud. Legemliggjøringen av sønnen, i brødet og vinen.

Først da skipet hadde gått grundig på grunn, og baugen var knust til pinneved. Sa han;
"Han ga ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester.

Derfor måte de vente til skipet var knust, slik at de kunne benytte seg av planker og vrakrester(!);

På denne måten kom alle velberget i land.Ap.gj. 27:43-44


Slik Paulus i sin tid, en velsignelse for mannskapet. Slik har vi veiledning på vårt skip, "St. Laurentius". Be for din prest, slik det er forventet, at vi med glede ber, i dette "Prestenes år".
Be, og bli i bønn. Bli trofast på/(i) skipet. Ikke forlate det. Om det så stormer. Vi har alle samme lovnad. "Kaien" vi alle har kastet loss fra, vil vi ikke se igjen, men skuende ser vi etter løftet. Riket der fremme, som vi en dag, vil se i horisonten. Vi vil se det, men vi vil også møte andre, mange andre. Skipbrudne på vår reise. De er en sjøreisens plikt, og hjelpe om bord i "St. Laurentius". Så forbli trofast på skipet. Vi er alle en, ett i Kristus.

Jeg blir ombord.

Share
|

Spurvene

Før jeg gikk til Messe idag. Kastet jeg et blikk ut av balkongdøra, og mot mine små venner, spurvene. Da jeg har litt mat for småfuglene der (om det ikke er vinter ennå). De er til stort selskap, med sine kvitter, tilstedeværelse og iver.
Der er meissebollene jeg hadde kjøpt for snart 1 mnd siden. Bollene har vært flittig besøkt, av ivrige nebb. Ja, mange av fuglene er ivrige sankere, og jeg tenker på Herrens ord; "Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de?"

Ordene er så sanne, så enkle og så vakre. Hvilken omsorg, Gud har for oss.
Mine innkjøpte meiseboller, har nå vart en måned. De vil sikkert vare en måned til!? Hvor lite det kostet meg, å kjøpe. Det å henge de opp?
Hvor lite koster det da Gud, å sørge for oss. For vi er små, i forhold til Gud. Slik at jeg føler meg som en liten spurv( og jeg er ikke liten, rent fysisk), som søker. Jeg har fått drikke, så jeg ikke tørster mer;"Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv." Jeg har spist, og sulter ikke mer; "Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste". Ennå Herren også sier, før sine ord om "fuglene under himmelen";Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

En messe er over, det er dessverre 2 uker siden sist, jeg er mett. Vet jeg er elsket, for Gud,s offer er tegn på det, og det blir dekket på for meg uke etter uke, til nattverd/kommunion. I Eukaristien, får man det rette perspektiv i og på sitt liv. Vi behøver ikke bekymre oss, det er så lett å være som spurven, sanke og streve. Gud vil bare vi skal ha tiltro til ham. Tørre å leve av og med Gud,s ord. Dett er ikke tomme, menneskeskapte filosofier, eller ord. Dette er l i v e t. Vet jeg kan bli ennå bedre, til å ha en total tillit til Gud, vår Fader. En Fader som elsker oss.

Tilbake til min balkong. Spurvene, vil være et selskap for meg, og en stadig påminnelse. At når jeg, et utilstrekkelig menneske, kan være en kilde, for mat for spurven. Hvor mye mer har ikke nettopp Gud omsorg for deg, og meg?


Share
|

"Farløs ferd"

I "bønn(en) før messe", står det noen trøstende ord; "Velsign alle som er her og alle som ikke er her. La dem merke ditt nærvær i sitt liv". Når en sitter hjemme, fraværende fra messe en søndag, er det godt at menigheten, tenker og ber for en.

Når en så sitter hjemme, (hvorfor, vet bare Gud) men lengter så inderlig etter messen.
Har lest messetekstene for i dag, og liturgien, men det er en mager trøst.

Starter en ny uke, "svakere" føler jeg, går mer på usikker grunn. Om jeg holder min "stav", og kjenner min katekisme. Frykter og ærer Gud. Vet jeg at en skulle hvert der. De hellige, er nettopp å finne i Guds hus, til messe.

"Den hellige kommunion ved Kristi Legeme og Blod gjør nattverdsgjesten sterkere til ett med Herren, forlater mindre alvorlige synder og beskytter mot alvorlige. Siden kjærlighetens bånd mellom nattverdsgjesten og Kristus styrkes, styrker mottagelsen av dette sakrament enheten i Kirken, Kristi mystiske legeme". (KKK 1416)

Er ærefrykt og lengsel etter og for Gud, som gjør at jeg setter ned disse ord. For denne Blogg, skal nettopp ta opp indre tanker og indre erfaringer, som konvertitt. Slik leser (og jeg) kan bedre forstå.

Om en, og ens familie er katolikk(er), "alltid" hvert det, om så i flere generasjoner. Eller som meg, en (fremmed) konvertitt, som går alle skrittene for første gang? Slik er jeg takknemlig, om det føles rart å være "fremmed" i sitt eget land og nærmiljø.
Det er det unike og styrken, til Den Katolske Kirke. Mangfoldet! En er "fremmed", men endelig hjemme. Dette grunner jeg mye på...

Nå er jeg i en tilstand som en sønn, som er sendt ut av sin far, uten hans veiledning og velsignelse.

Jeg vet at uansett,mine bønner, faste, studie av skriften gjennom uken. Er det noe jeg ikke kan gjøre, det er å få de velsignelser, påkalt over meg som presten gjør i Gud faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Kan bare anstrenge meg, åpne meg og komme ennå nærmere barmhjertighetens mor, og forstå den nådige Maria bedre. ...."be for oss syndere nå, og i vår dødstime".

Neste søndag vet jeg at jeg vil kunne delta på messen, igjen. Se, og knele i Jesu Kristi nærvær.

Ha en videre velsignet Søndag.

Share|

Første Kommunion

Har vel nevnt det før? At det er en "ny verden" på mange måter, når man går i den katolske kirke, å starter sin konvertering. Fremmedord som møter en. Ett av dem er den
1 kommunion, enkelt forklart med at det er nattverd. Eukaristi(=takksigelse) kjent under det også, og som blir brukt oftest. Skal ikke gå inn på ett av de troselementene, eller skal jeg si sakramentene. Som skiller kirkene i dag. Andre gang det skjedd var under reformasjonen. Første gang var så langt tilbake til konsilene i Efesus (431). Resultatet ble del deling i de ortodokse og andre østlige kirke. Der har den katolske kirke, gitt brødre og søstre fra disse kirker, mulighet til og delta i Eukaristien.

I dag i St. Laurentius, var det en stor dag for mange barn, da de nettopp skulle få delta i sin 1 Kommunion. Var nok mange stolte, spendte foreldre vil jeg tro også.

Det ble det for meg ihvertfall, selv om jeg ikke hadde en sønn/datter der. Messen startet med at Korset og ministrantene, kom inn fra hovedinngangen. Fikk tent sine hvite lys, og gikk høytidelig forbi døpefonten, den samme, de fleste sikkert, nettopp hadde blitt døpt ved for noen år siden(?) Videre opp mot alteret og Tabernakelet, og til de første benkende (kledd i hvit). Lysene brant, for barna, og de var høytidelig kledd, hvite vakre kjoler, med kroner/kranser(for jentene) og guttene, stramme, i dress. Man forstod virkelig, at dette, nettopp er Guds barn, med tro, håp og kjærlighet.
Før de kunne sette seg ned på de første benker, så har alle sammen. Gått i undervisning over en lengre periode. Nå var de klare.
Messen hadde en fin tilpasset liturgi, og preken, spesielt til barna, men gjeldene for oss all. Siden vi all er Guds barn, og en skulle nettopp ha en slik enkel, oppriktig tro som disse barna. Etter preken var det vakre forbønner, fremført av barna, en av dem var;

Kjære Gud jeg ber for våre foreldre
Vern dem og gi dem Din velsignelse

Så hadde messen kommet så langt, at det var tid for Eukaristien. 1. Kommunion-barna, gikk alle foran alteret og fikk delta. For første gang. Ett vakkert og stort øyeblikk. Salmesang fra koret, på Norsk, Vietnamesisk og Polsk. En stor forbrødret forsamling. Alle forenet foran Guds alter, i tilbedelse, med fokus på 1. Kommunion barna. Dette var deres dag.

Messen ble avsluttet, med at den samme prosesjon som kom inn, ledet forsamlingen verdig ut. Neste gang de er til messe, kan de som alle andre katolikker. Delta i Eukaristien. Et viktig vendepunkt i deres liv, i enhver katolikks liv. En dag jeg også ser frem til, om ikke med samme prosesjon, og egen messe.

Jeg kunne skrevet meget mer, at det ble varmt, utallige blitzlamper som blinket da barn ble fotografert folkemylder, det var lange køer for at alle skulle få delta i Eukaristien. Slik tenkte jeg, at all rettferdige, skal søke til Herren, rørende.

Kirken var overfylt, mange måtte stå, men var det ikke slik også når Kristus vandret på jorden? At folkemengdene trengte seg på, og det var vel ikke sitteplasser til alle da heller? Så fikk noen av oss erfare det også.

Pinseglede

2. Pinsedag, var det også messe. Noe vi (innfødte) nordmenn er vant til, men som Pater Janusz Fura sa;"Vi lever i et land med andre tradisjoner. 2.Pinsedag, er ikke en del av den kirkelige kalender, men.... vi holder messe".
For meg var dette min første feiring av kirkens "fødselsdag". Den Hellige Ånd gitt til datidens menighet og apostlene. Ett viktig skillelinje, i historien. Kristus var Himmelfaren, men nå kom den lovede Talsmannen.
Det var godt å se, i lys fra Pater Janusz Fura fine preken, (den ble også gitt på Polsk), han bla. nevnte Pinseunderet, der alle kunne forstå, og få forkynt evangeliet på sitt tungemål. Samt at vi all ønsker å dele den opplevelsen.
Det får vi fermingen, ved å holde sakramentene, skrifte og gå regelmessig i messe. Slik la nettopp Gud få helliggjøre oss. Dette er Herrens måte, kirken, vår mor, gjør oss til sanne disipler, fylt av kjærlighet, og tjeneste iver.

Det å stå der, felles på messen, etter prekenen, se så mange nasjonaliteter, samlet i kirken, be, lytte, synge og delta i Eukaristien. Jeg følte en utrolig samhørighet. Omfavnende kjærlighet, og se at Gud samler alle sine barn, i kirken, samlet for messe. Gud er god.