I "bønn(en) før messe", står det noen trøstende ord; "Velsign alle som er her og alle som ikke er her. La dem merke ditt nærvær i sitt liv". Når en sitter hjemme, fraværende fra messe en søndag, er det godt at menigheten, tenker og ber for en.Når en så sitter hjemme, (hvorfor, vet bare Gud) men lengter så inderlig etter messen.
Har lest messetekstene for i dag, og liturgien, men det er en mager trøst.
Starter en ny uke, "svakere" føler jeg, går mer på usikker grunn. Om jeg holder min "stav", og kjenner min katekisme. Frykter og ærer Gud. Vet jeg at en skulle hvert der. De hellige, er nettopp å finne i Guds hus, til messe.
"Den hellige kommunion ved Kristi Legeme og Blod gjør nattverdsgjesten sterkere til ett med Herren, forlater mindre alvorlige synder og beskytter mot alvorlige. Siden kjærlighetens bånd mellom nattverdsgjesten og Kristus styrkes, styrker mottagelsen av dette sakrament enheten i Kirken, Kristi mystiske legeme". (KKK 1416)
Er ærefrykt og lengsel etter og for Gud, som gjør at jeg setter ned disse ord. For denne Blogg, skal nettopp ta opp indre tanker og indre erfaringer, som konvertitt. Slik leser (og jeg) kan bedre forstå.
Om en, og ens familie er katolikk(er), "alltid" hvert det, om så i flere generasjoner. Eller som meg, en (fremmed) konvertitt, som går alle skrittene for første gang? Slik er jeg takknemlig, om det føles rart å være "fremmed" i sitt eget land og nærmiljø.
Det er det unike og styrken, til Den Katolske Kirke. Mangfoldet! En er "fremmed", men endelig hjemme. Dette grunner jeg mye på...
Nå er jeg i en tilstand som en sønn, som er sendt ut av sin far, uten hans veiledning og
velsignelse.Jeg vet at uansett,mine bønner, faste, studie av skriften gjennom uken. Er det noe jeg ikke kan gjøre, det er å få de velsignelser, påkalt over meg som presten gjør i Gud faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Kan bare anstrenge meg, åpne meg og komme ennå nærmere barmhjertighetens mor, og forstå den nådige Maria bedre. ...."be for oss syndere nå, og i vår dødstime".
Neste søndag vet jeg at jeg vil kunne delta på messen, igjen. Se, og knele i Jesu Kristi nærvær.
Ha en videre velsignet Søndag.
Share|
6 kommentarer:
"En er "fremmed", men endelig hjemme. Dette grunner jeg mye på..."
Det er så godt å høre at det er flere som grunner på slikt. Jeg kikket etter deg i dag - men det er jo ikke alltid man har anledning til å komme.
Angående det å føle seg fremmed og utenfor, men i en prosess der man søker å være innenfor; jeg mener å ha lest i katekismen, at den som lengter etter, og aktivt søker Kirkens fulle fellesskap, er i Guds øyne allerede fullverdige kristne - til og med om man ikke er døpt.
Det var vel dette som også var tilfellet med den ene røveren på korset - han som fikk løfte om å "bli med til paradis".
Dette er jo en trøst. :-)
Takk, for trøstende ord. Det er masse av det i nettopp de ordene, og o m t a n k e n til Kristus.-
Til det vi vet, å tror er en røver.
Hyggelig å vite at en ble sett etter, idag.
Har fått med meg messen, overført fra EWNT på radio. Der ble det også gitt en egen bønn, til de som ikke kunne komme til messe,...det, var også trøsten ord.
Her fant jeg noe i katekismen som handler om de som er under opplæring:
1249. Katekumenene "er nemlig allerede forbundet med Kirken, de hører allerede til Kristi hus, og ikke så sjældent lever de allerede et liv i tro, håb og kærlighed". "Kirken omslutter dem allerede (...) med kjærlighet og omsorg som sine egne barn".
(kapittel IV angående voksendåp)
Ganske oppmuntrende ord når man føler seg "fremmed". :-)
Kunnskap, er nettopp opplysende. Leser og studerer mye selv, for nettopp å forstå. Ikke alt en når over. Din referanse til KKK var veldig til trøst. Det er det jeg er opptatt av, ...."hva som er kirkens lære". Slik kan jeg forstå meg selv, i kirken
Credo: I den situasjonen du og jeg befinner oss i, bare såvidt på innsiden av Kirken, svinger motivasjonen en del. Det å bli fullverdig katolikk tar så utrolig lang tid! Og ettersom vi allerede er voksne og middelaldrende når dette hender oss, vil vi aldri kunne hente igjen det forspranget de har av kunnskap og erfaring, de som har vært katolikker siden barnedåpen.
Vi må bare stille oss ydmykt bakerst i køen, vel vitende om at vi uansett er INNENFOR.
Å bli katolikk er en kjempesak for oss selv, men folk som kjenner oss, gir stort sett blaffen. Derfor skal ikke vår langvarige prosess på veien til å bli fullverdige katolikker ses på som noe annet enn hva den er: En innlemming i Kirken til glede og fred for oss selv.
En knallgod formulering du kom med der: "En er fremmed, men endelig hjemme."
Og én ting til: Om noen uker skal vi sannsynligvis vandre som pilegrimer sammen gjennom Indre Østfold! That's really something!
Vennlig hilsen
Inventus
Når det gjelder formuleringer. Så oppsummerer du mye, knyttet til min blogg og egne tanker med; "Derfor skal ikke vår langvarige prosess på veien til å bli fullverdige katolikker ses på som noe annet enn hva den er: En innlemming i Kirken til glede og fred for oss selv". Slik gikk jeg inn i min søken, og der ligger forventningene mine. Nå er har ikke dette gått så mye utover motivasjonen. Da jeg greier å holde "forventningene" nede.
Fred har jeg....
Konvertitter forstår nok hverandre best, og blir egne bånd oss imellom.
Legg inn en kommentar