Te Deum for 2009

En fin måte å avslutte året på. Er det å avslutte året med å synge Te Deum. Noe som vil gi;

"Den trofaste(The Faithul) som vil det å takke Gud for velsignelser mottatt, andaktig resitere "Amborsian Hymn Te Deum Laudamus", er innvilget Plenary Indulgence (ettergivenhet in plenum) med den vanlige vilkår med tillegg av bekjennelse og hellige nattverd og bønn for intensjonene med den hellige Far.
Fra "the Sacred Penitentiary Apostolic", August 10th, 1936:

Dette kan enten sunget eller resitert offentlig, det vil si to eller flere personer. Noe jeg selv vil gjøre klokken 23:55 i kveld.

God nytt år, under Gud,s nåde, til mine leser og følgesvenner.


Te Deum laudamus

Te Deum laudamus:
te Dominum confitemur.
Te aeternum Patremomnis terra veneratur.
Tibi omnes Angeli;
tibi caeli et universae Potestates;
Tibi Cherubim et Seraphim
incessabili voce proclamant:
Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth.
Pleni sunt caeli et terra
maiestatis gloriae tuae.
Te gloriosus Apostolorum chorus,
Te Prophetarum laudabilis numerus,
Te Martyrum candidatus laudat exercitus.
Te per orbem terrarum
sancta confitetur Ecclesia,
Patrem immensae maiestatis:
Venerandum tuum verum et unicum Filium;
Sanctum quoque Paraclitum Spiritum.
Tu Rex gloriae, Christe.
Tu Patris sempiternus es Filius.
Tu ad liberandum suscepturus hominem,
non horruisti Virginis uterum.
Tu, devicto mortis aculeo,
aperuisti credentibus regna caelorum.
Tu ad dexteram Dei sedes,
in gloria Patris.
Iudex crederis esse venturus.
Te ergo quaesumus,
tuis famulis subveni:
quos pretioso sanguine redemisti.
Aeterna fac cum sanctis tuis in gloria numerari.
Salvum fac populum tuum,
Domine, et benedic hereditati tuae.
Et rege eos,
et extolle illos usque in aeternum.
Per singulos dies benedicimus te;
Et laudamus Nomen tuum in saeculum,
et in saeculum saeculi.
Dignare, Domine, die isto sine peccato nos custodire.
Miserere nostri domine,
miserere nostri.
Fiat misericordia tua,
Domine, super nos,
quemadmodum speravimus in te.
In te, Domine, speravi:
non confundar in aeternum.

Share
|

Thomas à Becket-Kirkens forsvarer

Når en kommer til den Engelske del, av den katolske kirke. Er opptegnelser og dokumentasjon meget gode. En mann, en Erkebiskop (av Canterbury) som er viden kjent. I sin samtid og ettertid. Er martyren Thomas à Becket. En kan ikke beskylde den Hellige Becket, for å være konfliktsky. Som Biskop, voldte han Henrik II, ganske mye hodebry. Utsagnet om;«Who will rid me of this turbulent priest» har stått i ettertid som et eksempel en mildt sagt fortvilet konge. Om en Biskop som ikke gikk til kompromi, om de tidligere hadde kommet til et kunstig og anstrengt forlik. Fire av kongens riddere, som må ha hørt disse ord, direkte eller inderekt. Red resuolutt til London. De møtte Biskop Tomas Becket, og da det ringt inn til vesper 29 Desember 1170, i Canterbury katedralen. Møtte biskopen deres sverd, og han ble drept, i sin egen katedral, uttalende med en martyrs ord;«Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken». Dette er hans festdag.

Share
|

Annus mirabilis

En slutter ikke å undre seg over, hva et år kan bringe, og hvor det kan bringe en hen?! Når en ser tilbake på sine år. Er det lett å glemme begivenheter og sine valg. En faktor, som gjør et mennesket er jo nettopp valg. På mange måter er mennesket, en sum av sine valg, en av flere faktorer som utgjør et menneske. 2009, ble et år med viktige valg for meg. Valg, uavhengig av miljø, tradisjon jeg er en del av.

Velger å bruke en av de siste dager i året til å se tilbake på 2009. Som ble "det bemerkelsesverdige året". Nedtrykt og ikke lite optimistisk da det var ved disse tider i fjor. Nærmest likegyldig. Derfor kunne vel så gjerne overskriften ha vært "Annus horribilis", og ikke mirabilis. Skal ikke bruke tid på hva som kunne blitt, men hva det ble. Kun nevne at jeg er utrolig takknemlig, for at Gud er god. At all verdens visdom, ikke kan forutse Hans vei. Det er en stor glede i mitt sinn og mitt bryst, når det kun er få dager igjen av 2009.
Det har skjedd utrolig mye. At jeg nå kan sitte som skrivende, troende og tenkende katolikk. Det er et mirakel. Jeg er så rik. "Så fjernt (jeg trodde det ihvertfall) jeg var fra Gud. Kunne ikke et menneske komme." Var mine tanker og selvbilde. Synden skilte meg fra Gud. Stoltheten skilte meg fra Gud. Bitterhet skilte meg fra Gud. Allikevel deltok jeg i min første messe. Lørdag før palmesøndag, i St. Laurentius menighet. Deltok på min første katekese, hørte min første "Hill deg Maria" (så vakkert) i menighetssalen med alle barna og ungdommen. Palmegrener (det var vel gran?) overalt. Det var å komme hjem, det var eksotisk, fremmed. Selv om en er vokst opp et "steinkast" unna kirken. Først nå tok jeg søkende, ydmyk, farløs, fortvilet og lengtende, skritt inn i troen, kirken og menigheten. Der Gud kan forandre hjerter. Jeg var nok selv en "fremmed fugl" for de troende, men følte/føler meg ikke som det. Etter det første møtet vokste jeg sakte i kunnskap og nåde. Aldri før har jeg vel lest så mye å studert så mye. Om troen og den katolske kirke. Historie, tradisjon, katekisme. Det er mye å favne og forstå. Aldri satt jeg noen direkte spørsmålstegn. For jeg var forberedt, slik Herren hadde forberedt meg. Hele mitt liv pekte mot dette ene, fatte troen og tre inn i kirken. Det er her jeg hører hjemme, det er dette som er hjemme. Her finner jeg det ankre, som holder meg fast. Ikke lenger flakende og søkende på opprømt hav. At ens tro får konsekvenser for sitt daglige live. At ens verdier endres, og jeg med dem. Når noe er nytt, har jeg tidligere erfart at det er lett å ivre når alt, nettopp er nytt. Har kommet til den forståelse, at dette ikke er noe jeg skal engasjere meg, kun i en kreativ periode. En flamme som derimot skal brenne livet ut. En må alltid ha "olje på lampen". Så om ikke flammen alltid er stor, så brenner den da. Det kan en makte, med Guds barmhjertige hjelp. Dette er et valg for livet, for Gud er livet. Da dette har vært et begivenhetsrikt år, har det også inneholdt det motsatte. Det har kostet sjelssmerter, en synder som vender hjem. Vil gjennomgå forløsende renselse og botsøvelser. Der en ser sitt liv, sin person i et nytt syn, med nye øyne. Det er derimot ikke varig, smerten, men forbigående. Sjelssmerte er ikke varig, til det finnes omvendelse, tilgivelse ved bekjennelse, og nåde. Da kan en tåle de smerter, slik jeg har opplevd.

Dette har vært for meg, og er for meg. Mer enn boklig lærdom, teologi og teorier. Dette er selve livet. Der en ser sine feil, i lys av Adam,s feil, og den tilstand av uorden hele verden befinner seg i. Med Adam-mennesket alle sine feil. Der Gud, har fra tidenes morgen, kun hatt en stemme, en røst, og et ønske. "Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg". Jeg har besvart det ropet, erkjent som Adam, "her er jeg". Er ikke lenger naken, men salvet og kledd i sakramentenes nye drakt.

Det har aldri vært noen spørsmål, om å tro eller ikke tro, på Jesus Kristus. Det var bare et spørsmål å tilslutt høre den stille innbydende røst, i verdens virvar av "stemmer";
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg".

Share
|

En tåre-begge fra Polen

En tåre kjærtegner meg, og kiler meg, i sin ferd fra øyekroken ned mitt smilende kinn. Det er med stor glede jeg kommer til kunnskap. Om at avdøde Pave Johannes Paul II, nå kan kalles ærverdige. Dette skjedde lørdag 19. desember i Vatikanet. Dette dekretet går på mer enn følelser, og at pave Johannes Paul II var en populær pave, en sjarmerende pave, en ungdommens pave, en smilende pave. Dette er avgjørelser som ikke tas av "popularitet", men bl.a. krav om heroiske dyder, som det er funnet grunnlag på, hos enhver "ærverdig". Nå Johannes Paul II. Som igjen åpner for saligkåring. Da må det bl.a dokumenteres mirakler, om man da ikke er ærverdig som martyr, knyttet til deres forbønner.

En annen landsmann av pave Johannes Paul II jeg husker godt fra min ungdom, er presten Jerzy Popieluszkos(1947-1984). Som ble kidnappet, slått og mishandlet til død, av det hemmelige politiet. Husker dette gjorde, og gjør stort inntrykk på meg. Fra et Polen, som da var under undertrykkernes åk. Han ble et eksempel på å stå frem på det en tror på. Gi håp til menneskene, snakke mot "mørket", ved å forkynne ordet. Om så gi sitt liv. Nå har han fått sitt martyrium ( in odium fidei). Jeg er takknemlig at jeg lever i en tid. Da bl.a to slike menn kunne tre frem fra sin samtid, og bli et skinnende eksempel på tro, dyder og rettferdighet. I en tid preget av "...krig og rykter om krig".

Share
|

Video;"Vigsling-St. Franciskus Xaverius- Arendal 1954"

Det er virkelig noe nostalgisk over denne sh/h filmen jeg kom over på nettet. Det er hele 8m:43sek levende historie en får se.Filmen kunne godt vært fra "sydligere strøk", men det er Norge anno 1954. Der biskopen "hopper" litt, fornøyd etter endt festmiddag. Nyt!

Share
|

Cattolica Armada

Når en velger å reise sjøveien. Vil før eller siden kaien, du kastet loss fra, forsvinne akter. Om du gjør som konen til Lot, som så seg tilbake. Som fikk det klare bud, om ikke "å se seg tilbake". Jeg velger å følge det rådet, som Lot,s familie fikk. Som hustruen ikke greide å følge, med de følger det fikk. Ikke stå akter å se meg tilbake, lengte til det "gamle". "kaien" er da mitt tidligere liv. Det har jeg kastet av meg, etter beste evne, og med Gud,s hjelp.

Når man som sjømann krysser ekvator første gang, er det skipstradisjon at kapteinen "døper" den førstereisende. Jeg har krysset mitt "åndelige ekvator", og blitt konfirmert, i fermingen. Jeg ville ikke lenger se kaien, om jeg ville se meg tilbake. Jeg er fri, på åpent hav nå. Er ikke alene, det er et stort mannskap på "St Laurentius", de som jeg har lært og kjenne som sanne brødre og søstre. Hvilket mannskap. Skips kartene og draftene er med. Vi vet hvilke farer som kan finnes i det farvannet vi reiser i, for det er så mange som har vært på samme seilas for oss. Det er en stor og rik arv. Vi har alle med hvert vårt "kompass", den Hellige ånd. Slik et skip har sin kaptein. Er pater Janusz vår. "Admiralitet" er vår +Biskop Bernt og Pave Benedikt XVI for den katolske "armada". Vi er trygge.

Den katolsk kirke kan meget godt sammenlignes med et skip. Vi har utrykket, bokstavelig i alle kirker. Skipet, av gammel tradisjon. Så jeg stod i "baugen" av skipet i dag. Unisont sa vi alle den nikenske trosbekjennelse. Der jeg alene føyde til, ordene. "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner" Kjente ord som alle konvertitter har uttalt før meg, en gang. Etter det la jeg min hånd, som er nærmest hjertet på Bibelen, og avla det høytidelige løftet, som var mitt hjertets ønske. Som en er høytidelig bundet til.

Er en del av mannskapet nå. Et mannskap, sammensatt, som på de fleste skip, fra forskjellige nasjoner. Der jeg er den yngste, ihvertfall i erfaring og fartstid. En førstreisgutt, som det heter på et skip.

Paulus, en av kirkens store arv, brukte båt ofte, og ble med tiden, sjøvant. På sin reise til Roma, ble hans trofasthet mot Gud. En kraft til Guddommelig inspirasjon, og til velsignelse for mannskapet, soldater og passasjerer. Da det ville komme en storm.

"Paulus steg fram blant dem og sa: «Dere skulle hørt på meg, karer, og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.' Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." Ap.gj. 27:21-26

Sjøfolkene hørte ordene, de lyttet muligens, men trodde ikke. For deres vantro redaksjon ble;

"Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet." Ap.gj. 27:30-31

De lot seg tilslutt overtale, om det var så menneskelig å forlate det kommende, synkende skip. Som skulle gå på grunn. De skarpe truende rev ventet, og de dødbringende brenningene ville knuse skipet.

I sin angst, sluttet de å spise. Rådet fra Paulus igjen;
"Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet". Ap.gj. 27:33-38

Fortsett å gå til messe, nyt av det måltid som er dekket for oss. Knel, vær lydig, og gå frem under eukaristien. Du trenger det hellige forbund med Gud. Legemliggjøringen av sønnen, i brødet og vinen.

Først da skipet hadde gått grundig på grunn, og baugen var knust til pinneved. Sa han;
"Han ga ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester.

Derfor måte de vente til skipet var knust, slik at de kunne benytte seg av planker og vrakrester(!);

På denne måten kom alle velberget i land.Ap.gj. 27:43-44


Slik Paulus i sin tid, en velsignelse for mannskapet. Slik har vi veiledning på vårt skip, "St. Laurentius". Be for din prest, slik det er forventet, at vi med glede ber, i dette "Prestenes år".
Be, og bli i bønn. Bli trofast på/(i) skipet. Ikke forlate det. Om det så stormer. Vi har alle samme lovnad. "Kaien" vi alle har kastet loss fra, vil vi ikke se igjen, men skuende ser vi etter løftet. Riket der fremme, som vi en dag, vil se i horisonten. Vi vil se det, men vi vil også møte andre, mange andre. Skipbrudne på vår reise. De er en sjøreisens plikt, og hjelpe om bord i "St. Laurentius". Så forbli trofast på skipet. Vi er alle en, ett i Kristus.

Jeg blir ombord.

Share
|

Charlie Brown,s Jul

I en verden som krever mer av vår oppmerksomhet, og vil gi oss nye svar. Eller intrikate svar, på det enkle. Da det kan det sies enkelt og rett frem. Som da grubleren og tenkeren, Charlie Brown i "Knøttene". Skriker ut sin fortvilelse; "Hvorfor feirer vi jul"? Svaret gis enkelt av hans venn, Linus Van Pelt, da han entrer scenen.

Share
|

Fermingen

Fermingen (konfirmasjon) er en av syv sakramenter, som finnes og som den katolske kirke grunner på. Fermingen mottas kun en gang, og er sakramentet som konvertitter innlemmes og tas opp i kirkens fulle fellesskap. Da begynner slutten på en reise, men starten på en ny, og evigvarende. Livet innen den katolske tro, tradisjon og kirke. En føler ydmykhet, en føler seg liten, men Herren vil at vi ikke skal reise alene, vi skal ha en konstant, trofast "reisekompanjong". Den Hellig Ånd, noe en mottar under fermingens salvelse.

Fra den Katolske katekisme (KKK); "1309. Forberedelsen til fermingen bør ha til hensikt å føre den kristne til å forenes sterkere med Kristus, til større fortrolighet med Den Hellige Ånd og med Åndens virke, gaver og kall, slik at han bedre blir i stand til å ta på seg det kristne livs apostoliske ansvar. Ved dette skal fermingskatekesen søke å vekke bevisstheten om å tilhøre Jesu Kristi Kirke, både den allmenne Kirke og den lokale menighet". Det å motta fermingens sakrament, er noe en forbereder seg på under hele katekesen, og en forandrer sitt liv. For meg har det vært rike måneder, men du verden, en har virkelig fått prøvd seg. Lært mye om seg selv, og at man er mere enn sitt eget, selv. Mang en tåre, og en har blitt kastet på knær. For noe skjer med et menneske, når en sier til Jesus; "la meg tjene deg, og tilhøre din kirke".

Når vi lar, når vi våger å la Herrens evangelium, gjelde for sitt liv. "Stemmer" kan si "nei", "hva innbiller du deg?!", "du er ikke verdig?!". Det er stemmer som ikke er inspirert av Den Hellig Ånd. Men, man skal; "1310 For å motta fermingen må man være i nådens stand. Det anbefales derfor å søke til botens sakrament for å bli renset med henblikk av å motta Den Hellige Ånds gave. Et mer intenst bønneliv forbereder på å ta imot Den Hellige Ånds nådegaver og kraft i lydighet og åpenhet"(KKK).
Så det er noe som må skje før mottagelsen av den hellige fermingen, boten. Skriftemålet kommer først, og jeg lengter etter det. Uvant ja, men å møte sin skriftefar, møte Gud,s representant og bekjenne. Det skal bli godt og forløsende, og det minner meg på hvilken nåde og kjærlighet Gud har til det enkelte menneske. Få tilgivelse for sine synder, og ja et liv kan forandre seg, og stadig fullkommengjøres med ropet "Vend om". Søke skrifte ofte, og korrigere sitt liv. Etter førstkommende søndag, får jeg håpe og be, om at jeg har mottatt fermingen. Da har jeg, og de troende med meg, Den Hellige Ånd,s gave. Noe som skiller kristne fra alle andre, som livslang ledsager.

Share
|

"Non nobis, Domine, non nobis"

I moderne film, kan latinske salmer berike og dukke opp. For 20 år siden hadde filmen "Henry V" premiere. Jeg gikk oppløftet, rørt til tårer og "matt" ut fra kinomørket. Etter og ha sett glimrende Shakespearsk skuespillerkunst. Samt hørt den mektige, men korte salmen "Non nobis". Sunget i takk, etter det berømte slaget ved Agincourt. 25 oktober i 1415 (St. Crispin,s day) Kontrasten blir stor, etter blodig krig, etterfulgt av takksigelse, det hellige, kommet til uttrykk i mektige "Non nobis, Domine, non nobis- Sed nomini tuo da gloriam". Ikke oss Herre, ikke oss-men gi Ditt navn ære. Da blir et menneske lite, der vi, om ikke verdslige konger og fyrster, strider og strever med trivialiteter i våre liv.

Share
|

Katolsk messe - August Söderman

Den katolske messe. Har blitt tonsatt av mange komponister. For bedre å forstå messen. Har jeg funnet glede og lytte til den svenske komponisten; August Söderman (1832 - 1876) Følgende er hans verk "Katolsk messe" (1875) Det er unikt at Nordiske komponister tonsetter, og uten den katolske tradisjon og arv intakt i landet. For meg blir det et unikt særpreg. Uansett så er musikken til, for bedre å forstå messens enkelte deler (Ordinarium). Sett deg tilbake å nyt. Min favoritt under messen er Sanctus, nydelige toner. Der den toner ut, etter kaskader av kor; "Sanctus", til det ebber ut i et lite Sanctus. Menneskets spede stemme, i ærefrykt.

I Kyrie

II Gloria

III Credo

IV Offertorium

V Sanctus

VI Benedictus

VII Agnus Dei

Share
|