1. vesper - søndag - 31. uke i det alminnelige kirkeår - Lest av Loke

1. Vesper - søndag - Tidebønn for uke 3, vol. IV - Lest av Loke

Share |

Laudes - lørdag - 30. uke i det alminnelige kirkeår - Lest av Loke

Laudes - lørdag - 30. uke i det alminnelige kirkeår - Lest av Loke

Share |

Bak mikrofonen - i bønn og prat

Pave Pius XI åpner Vatican Radio, 12 Februar 1931

Siden April i år. Har fokus vært på å støtte det katolske media tilskuddet St Rita Radio. Med sendinger fra Ålesund.

En nyvinning og pioner innen katolsk radio. Der Norge har fått en katolsk medieaktør, innen fortrinnsvis radio, podcast m.m og direktesendinger fra bl.a Vatikanet. Alt dette mens pandemien preget landet, vår kirke, menigheter og strømmende messer på nettet. På kort tid har St Rita radio fått en innholdsrikt innhold, med bidragsytere fra prester, ordens- og lekfolk.

St Rita Radio har en flammende mikrofon som logo. Som både viser den glød og iver som befinner seg bak mikrofonen.

Men også at den hellige ånde må virke gjennom eteren, nett og i alle programmer fra St Rita Radio.

Min egen podcast «Endelig helgen» kom aldri helt i gang. Da en nå bruker mikrofonen til å lese inn ukentlige tidebønner på fredag og lørdag, Laudes og Vesper. Noe en har gjort ukentlig, siden April, i stedet for egen Podcast.

Det tar tiden, MEN, podcasten «Endelig helgen» er ikke skrinlagt, på ingen måte.

«Endelig helgen» - en podcast

Så «stay tuned» for podcasten «Endelig helgen». Plutselig tilbake.

Imens har dere tidebønner på fredag og lørdag lest av undertegnede, om ønskelig.

Må vi alle finne trøst i bønn, og alt som nedlegges i arbeide for at din katolske tro skal være sterk og levende.

Her kan alle bidra, om ikke på radio, men også støtte St Rita Radio økonomisk. De har ingen Statstøtte o.l. men ildsjeler, som lager program; som «vekker din sjel». Bidrag til St Rita Radio kan sendes på Vipps 650212.

Vi høres… «det er i hverdagen en lever sin tro»

Hellige Rita, be for oss.

Vi høres…i bønn, eller prat

Share |

Vesper - fredag - 30. uke i det alminnelige kirkeår - Lest av Loke

Vesper - 30. uke i det alminnelige kirkeår, fredag - Lest av Loke

Share |

Laudes - fredag - 30. uke i det alminnelige kirkeår - Lest av Loke

Laudes - 30. uke i det alminnelige kirkeår, fredag - Lest av Loke

Share |

Vesper 23 oktober - 29 uke i det alminnelige kirkeår -Lest av Loke

Vesper 23 oktober - 29 uke i det alminnelige kirkeår -Lest av Loke

Share |

Laudes 23 oktober - 29 uke i det alminnelige kirkeår -Lest av Loke

Laudes 23 oktober - 29 uke i det alminnelige kirkeår -Lest av Loke

Share |

Hvite søndag - Den guddommelige miskunns søndag

Preken 2. søndag 11.4.21 i påsketiden p.Egil Mogstad

Om du ønsker å støtte St Rita Radio økonomisk kan det gjøres på Vipps 650212

Alt stille ved Vestmuren

«Bønn av en elendig, når han tæres av lengsel og utøser sin sorg for Herrens åsyn.» -Salmene 102:1

Jeg stilner her, og stiller med ved vestmuren, kirkens dør, stille. Uten krav eller krage. 

De teologiske spørsmål, noe passé eller ikke passende?  Se de, når hyrde stilner, alt er vel, tålmodig vel, fårene med. 

Når ord blir ord, fortellinger, kun fortellinger. Når (skal) alt bli viktig igjen? Messeplikten er innvilget amnesti(?)

2181. Søndagens eukaristi grunner og kroner all kristen gjerning. Dette er grunnen til at de troende er forpliktet til å ta del i eukaristien på de påbudte dager, hvis de da ikke har en alvorlig unnskyldning (slik som sykdom, spedbarnsstell el. lign.) eller er blitt fritatt av sin sjelesørger. De som med overlegg forsømmer messeplikten, begår en alvorlig synd. -Den katolske kirke katekisme

Det får noen andre svare på. Muren har ikke svar, døren er stengt, låst. Jeremia vet.

Share |

Exit menighetsliv - analog rekontakt

Samhold er på Zoom, familien er på teams, menighetslivet er på pause og kirkekaffe over kaffetrakteren hjemme.

De fleste og foreninger, forbund, lag og grender merker tydelig fravær av; sammen. Kirkene er ikke alene om det, men nærmest alene å snakke frem menighetslivet og viktigheten i det i 2021. Mye helse i en menighet. For sjel og kropp, og livet etter livet. 

En er henvist til en kjølig skjerm, filter på Zoom, museklikk og se inn i et kamera på PC. Er det noen det ute? 

Messe på skjerm, en skjermet messe. Vi er skjermet fra Kristus, den levende, livgivende sakrament. Fra alter og kalk.

Det er der, jeg er her og eukaristien like uoppnåelig som i lignelsen «den rike mannen og Lasarus».

«send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines...» Luk 16:24-26

Når skal kirken gå i aktiv dialog med myndigheter?; «det kan ikke fortsette slik». 

Med smittevern, godt smittevern, skjønner jeg ikke, at det å gå til messe, utgjør noe større smittefare, enn å gå på kjøpesenter.

Alt det vi tror på, blir gjort nærmest uviktig. Der vievann, hurtig ble erstattet med Antibac(!) i 2020.

Savner kirken, nei ikke på skjerm, men der, sammen med deg. Drømme om og håpe på at vi som menighet har lært noe; viktigheten av hverandre ved alteret. Sammen, tilstede, tilgivende, overbærende, og tålmodig med hverandre. At en kommer ikke «alene» frem. 

Må vi, har vi lært noe. Eller frasen «alt blir bra» og glemt etter uke 2?! Nei, vil ikke ha det slik det var. Noe nytt, forfriskende nytt. 

Samhold, elsk hverandre og tilgi hverandre. Der masker falt under og etter fasten. Vi møtes, gleder oss sammen. 

I all barnlighet håper og drømmer jeg det. Stemplet naiv, vel så det. Men alltid i håp, det bli bedre, sammen. La oss åpne kirkedøren sammen, med plass til alle.

 

Den fattige mannen med, der vi er den fattige, lengtende, bli del av noe, ikke forvist alene, hjemme. Der «smulene» fra alteret, heller ikke er tilgjengelig.

Slik da er noen ord skrevet, «meningers mot», tale fritt, ytringsfrihet, hva hjelper det. Gjøre seg sårbar. Når det er stille, bare stille, møtes av stillhet, alltid stille, den stille hop, menighet, som venter på; «det vil bli bra» Vi er mange, og har et ansvar for hverandre. Spørsmålet er da;  -Hvordan drive menighetsliv i 2021 analogt?!

 

Share |

Mussa på stampen og virus i stampe

Før kunne en lytte til fiskerimeldinga på radio, om en var tidlig våken. Nå er det smittetall. 

Om en ikke skjønte så mye av «Fiskerimeldinga», og «bankene utafor» så skjønner en jo mindre av den daglige Virusmeldinga.

Ærlig talt. Hva er planen fra myndigheter og hvordan skal det bli realistisk å leve normalt? 

Nye virusmutasjoner vil komme hele tiden. Hvordan skal vi møte det? 

Stenge ned Bergen, Tromsø, Sarpsborg, Rælingen, Trøgstad, Svelvik, Stavanger, Arendal, Molde osv. i perioder? 

Det blir jo ikke stabilitet og levelig av dette. For enkeltpersoner, næringsliv  og kultur-trosliv og idrett. 

Da Norge var okkupert sist, var en fri etter fem år, og den forhatte trusselen hadde reist og forlatt landet. Ikke det samme med virus?! 

Hva er planen for å avvikle unntakstilstanden og normalisere samfunnet. Ja, er det realistisk å normalisere. Noen sinne, «ever», noen gang.

Den største smitten opplever en i media, som i Ingebrigt Davik sang. «Hit eit steg, og dit eit steg» der muterte dukker opp rundt i landet.

Slik det holdes på nå, og nye muterte som kommer. Ser det ærlig talt ikke lyst ut. Om målet er at smittetall skal være >0. 

Om en skal redde liv, så må en også sørge for at folk har et liv. 

Konsekvensene og langtidseffekten kommer ikke ennå. Som hva? 

Flere skilsmisser, familier i oppløsning, tvangsauksjoner, økt bruk av rusmiddler, selvmord og økonomisk ruin. Listen kan virke mørk og lang.

I bunn ligger en fortvilelse og svekket psykisk helse. Om samfunnet har et bristepunkt for sykehusinnleggelser. Har psykisk helse hatt dårlige kår i mange år i Norge. Det holder ikke å ringe, kun, en krisetelefon. Oppfulgt av ingen oppfølging. 

-En får ringe igjen.

Paradokset er jo at dette virker mer som et klassespørsmål og fattigdomsspørsmål. Ikke kun alder og «underliggende årsaker» alene.

Der det er inntekt, egen helse og livssituasjon som virker avgjørende om du ikke overlever. Bosituasjon og størrelse på familie. Forskjeller som er store nå, blir større med Corona. Nå og ikke minst etterpå. Ja, «optimistisk» å håper på etterpå.

Mens noen kan reise på hytta på torsdag, er andre i sin blokkleilighet. Det er jo snart helg, polet er åpent, mens kirken er stengt. En får få sin altervin. Ikke i nadverdskø, men polkø. Men «Gud er Gud om (alle) land lå øde», som nå.

Men bank i bordet, uten hytte, tjukk lommebok eller Bitcoin, har unngått årets influensa. Kun mulig «tjukk i huet», men det er en aldri alene om.🦠

Share |

På «torv og plasser»

Dagens evangelium i Markus står i sterk kontrast til dagens situasjon i verden. 

Kan vi bære våre folk på; «torv og plasser»? Det er et paradoks. Der og da, der Kristus gikk rundt. Helbredet, trøste og ba. Nå er det kirken med alle sine helbredende sakramenter som har den oppgaven. I kraft av nåde gjennom Jesus Kristus. Men alt opp til Herre og mester for kirken. 

Nå er vel også ordet og begrepet; helbredelse. Det som har blitt både misforstått og misbrukt etter Kristus selv helbredet. Men det stoppet ikke der. Apostlenes gjerninger forteller det. Samt mirakler i moderne tid. 

Men hva med 2021 og Covid-19? 

Er det lov, ja kan en undre seg. Når en ikke har alle svar, når det er vanskelige tider. En har sin tro, tradisjon og i det ligger det håp. 

Men kan en forvente mer? Kan en forvente at kirken i det minste, kommer ut på «torv og plasser». 

Ikke kun «streaming» av messe i egen stue. Tilskuer,

men ikke deltager, er der, tilstede. Sammen med. Slik Kristus sa vi skulle møtes. Til minne om Ham.

«På den tid kom Jesus og disiplene til land ved Gennesaret, hvor de la til og fortøyde. Og straks de var gått i land, kjente folk ham igjen og sendte bud rundt i hele egnen, og de kom bærende med syke på bårer overalt hvor de hørte han var. Og hvor han kom, i byene, i landsbyene og på gårdene, la folk de syke frem på torv og plasser, og bad at de måtte få røre om så bare ved kvasten på hans kappe. Og alle som gjorde det, ble friske.» 

Markus 6: 53-56

Share |

Pavens budskap 8.2.21 - Til det diplomatiske korps i Vatikanet

(Bildet er ment som illustrasjon, og er ikke fra dagens tale til det diplomatiske korps.)

«The need to halt the spread of the virus has also had implications for a number of fundamental freedoms, including religious freedom, restricting public worship and the educational and charitable activities of faith communities.

It must be recognized, however, that religion is a fundamental aspect of the human person and of society, and cannot be eliminated.

Even as we seek ways to protect human lives from the spread of the virus, we cannot view the spiritual and moral dimension of the human person as less important than physical health.»

ADDRESS OF HIS HOLINESS POPE FRANCIS TO THE MEMBERS OF THE DIPLOMATIC CORPS ACCREDITED TO THE HOLY SEE 

Share |

«Lær den unge» - gjerne med liturgisk sang

«Lær unge den vei han skal gå»... tradisjoner må læres, synges og bringes videre...

Share |

«Ingen er lenger alene på jorden»

«En salmes oppgave er å bryte menneskelig isolasjon.»

-Svein Ellingsen

En salmedikter minnes med takk. Aldri så brutt stillhet, som i sang. Takk for sangen, for salmen i trøst.

Share |

Podcast - Helgen på en Søndag #1.a

Helgen på en Søndag #1.a

Share |

Podcast - Endelig Helgen - trailer

Share |

Podcast- Endelig Helgen #1 Pilot

En katolsk podcast med undringer og betraktninger. Teologi og poesi,  «tilpasset hverdagen, der en lever sin tro»

«Hvor langt skal vi la oss diktere om vårt trosliv? Tilpasse oss?  Til det som var messen søndags morgen. Strømmet messe, med en prest og det var det. Er det og kan det kalles en messe?

Er det ingen teologiske motforestillinger om å avbryte en allerede pågående messe?»

Til slutt i episoden, skal vi inn "hundre meter" inn i skogen.

Bli med med. Du er herved invitert til; Endelig helgen.

Podcast Anchor: Endelig helgen - «Tidens krav og messen»

Podcast iTunes: Endelig helgen - «Tidens krav og messen»

Share |

Festen for Jesusbarnet - Sto Niño (fra Arkivet)

Når en ser gjennom sin blog. Finner en fra kladd-arkivet et innlegg fra januar 2010(!), og min første Sto Niño fiesta. Deler det nå, og minner om messen og festen vi fikk holdt, da. 

(video ikke HD-kvalitet...sånn er det med minner.)

Gode minner. 

Viva pit Senor.

---

Det er ikke lenge siden jul, og vi har vel en tendens til å "gjøre oss ferdig med julen". 

Som katolikk, er det nok av høytider, merkedager og festdager. 

En slik tros arv. Har gitt martyrer, teologer, helgener , prester, biskoper, kardinaler og paver. 

En blir "stum". Så mange som har "båret sitt kors". 

Uansett et rikt persongalleri. Er det ikke noe i kirken, en Gud selv. Legemliggjøringen av Gud. Født, som resten av menneskeslekten, som et barn. 

Da er vi inne på julefeiringen og juleevangelium. Som kirke er det også mye knyttet til Jesus skikkelsen som barn . Vil trekke frem to, Infant Jesus of Praha og Santo Niño de Cebú. 

Begge er representert som "Ecce homo" , se det menneske. Her virkelig symbolsk kledd i den kongelighet. -Pilatus ikke så foran seg.

Det er to forskjellige statuer, men også like. Befinner seg på to forskjellige kontinenter, men har overlevd under mye dramatikk, og det knyttes mirakler til dem. Dukkene er vakre, og i kirken (St Laurentius) er det en kopi av statuen.

Selve festen, var jo messen. Med besøk fra en Filippinsk prest, og nonne. Etter messen var det kirkekaffe, eller det det ble "Festen for Jesusbarnet". Noen tradisjonell "kirkekaffe" var, og ble det ikke. Det var kokt deilig ris og grillet kylling. Sang, og "dansende nonner". Det er den Filippinske foreningen som virkelig er flinke. Flinke til å organisere og engasjere. Det er det berikende med den katolske kirke i Norge. Det er et rikt spenn av kulturer, under samme tak. 

De Filippinske fremhever seg, med sin  glede i sin tilbedelse. noe en ser, og hører. Det er latter og smil. Er godt å kunne bryte den Norske, litt trauste tradisjonen. 

Konferansier Mang tok mikrofonen, men han brukt også mikrofonen for å synge første sang. Til stor applaus, i det han ga mikrofonen til presten. Vår bror fra Filippinene, om han nå virker i Norge. Det ble sunget på Tagalog, et språk ikke undertegnede kjenner, men våre Filippinske søsken, kunne teksten og sang med. Da det er deres morsmål. Det var nok ingen salme, men en kjærlighets salme. Hans kraftige stemme runget i menighetssalen. 

Av en eller annen grunn, sang de fleste kvinner med. Fra stemmene og tyde, var det en følsom sang.

Share|

Popecine

To eldre herrer i vaksinekø. 

Med stikk i armen og tatt sin popecine. 

Sikkert beroligende for mange katolikker. 

Så får en se om eksemplets makt, senker «guarden» hos skeptikere(?)

Paven ber oss be for ham, uansett. 

Det var faktisk det første ønsket hans da han ble pave;

 «be for meg». 

Vi er velsignet å kan be for to paver.

Ora pro me, 

Pope Francis and the Pope emeritus receive Covid-19 vaccine

Share |

The Young Pope - S266 E8

Share |

500 års jubileum - logo

Nysgjerrig på betydningen av #SantoNinoAt500 - logoen?

Femkantformen (5 sider) betyr de fem fargerike århundrene med kristendom på Filippinene.  Det representerer også det kristne samfunnet som ble bygget gjennom tro.

 Hendene som holder Sto.  Niño representerer symbolsk Faderens stadige tilstedeværelse i samfunnet.  Sto.  Niño-bildet som holdes av Faderen er gitt til menneskeheten.  Som sagt i evangeliet, “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.  Ordet ble kjøtt og bosatte seg blant oss.  Vi har sett hans herlighet, herligheten til den eneste Sønnen, som kom fra Faderen, full av nåde og sannhet. ”  (Johannes 1: 1; 14)

 Bølgene og galleonen gir oss et bilde av hvordan bildet ble brakt til øya.  Videre representerer det også vår reise med livet.  Til tross for livets storm fortsetter vi å seile i tro på at vi aldri er alene.

 Kartet over Cebu representerer øya der Sto.  Niño-bildet fant sitt hjem.

 De tilbedende hendene skildrer skikken og tradisjonen knyttet til hengivenheten til det hellige barnet.  Første hånd som bærer et lys representerer dansingen av den tradisjonelle Sinulog, som gjøres av lysleverandørene som ber og danser foran Basilica Minore del Sto.  Niño de Cebu.  I mellomtiden representerer andrehånden viften til hengivne når de synger Gozos til Senor Sto.  Niño de Cebu kjent som Bato Balani sa Gugma (Magnet of Love).

 500-tallet betyr 500-årsjubileet for ankomsten av det mirakuløse bildet av Sto.  Nino de Cebu.

 For å lære mer om 500-årsjubileet for ankomsten av det mirakuløse bildet av Sto.  Niño de Cebu og hvordan vi feirer det, besøk https://www.santonino500.com/

Share |

En uke går..

En uke går fort

ikke lenger kø

 ved landets pol,

langt nord

 og nede i sør

Hyttefolket tilbake,

med SUV eller EL

kan fare fritt 

av sted, 

igjen.

Mens kirken 

"det er et gammelt hus"

helt, tom 

og alene.

(bildet hentet fra Namsos kirke og rettigheter/tilhører

 Midtre Namdal kirkelige fellesråd)

Share |

Katakombens stillhet

Det er en nakenhet

Der vi sitter

i hjemmets katakomber

venter.

På og etter felleskap, kommunion, tilstedeværelse,, amen

Da alt skal bli bra, da, men nå

Sitt stille

ventende

stillhet

og det ble 

stille

Share |

Legio Covida

Kong Sverre 

«talte Roma midt imot», 

mens vi går 

kohort, kohort, kohort... 

ave Legio Covida

Share |

Tidens krav og messen

Lørdag (23.1.21) i St. Olav domkirke, Oslo, ble en «strømmet» messe, den hellige messe. En årlig Filippinsk festmesse til Sto Niño avbrutt, bedt, krevd om å avslutte. 

Da den ikke oppfylte krav til nye hastekrav til arrangement/messe fra Regjeringen. Eller det var forbud med alle «arrangement» fra kl 12. 

Messen på lørdag kl 13, oppfylte alle krav som gjalt før kl 12, men var nå «ulovlig» kl 13. 

(De få tilstedeværende, var i hovedsak familier/samme kohort, og var det i egenskap og del av kor, pianist og lektor. Disse var igjen, de aller fleste helsearbeider, som lege, sykepleier, hjelpepleier, helsefagarbeider o.l. Som er vant til smittevern og jobber med dette daglig.)

Presten som holdt messen, hadde ikke lyst til å avbryte og sognepresten var veldig usikker, og merket (nok) presset om av å be messen avbrutt.

Da ordets liturgi, prestens preken, og en prosesjondans, Sinulogdans (utført av en danser) var avholdt til Sto Niño. Ble messen, med tungt og uforståelig hjerte  stoppet, avbrutt. (Dvs ca halvveis ute i messen.)

Dette kan jo virke ubetydelig, da folk sto i Polkø i kommunene rundt Oslo. 

Mens dette var en hellig messe. Ikke kun et møte, eller en sammenkomst. Som med trosøyne er hellig. Ja, katolikker ser messen enn noe mer. Nemlig møte mellom kirken på jord og hellige i himmelen. Der himmel og jord møtes i Jesu navn og minne til Jesu legeme.

Innlegget her er ikke ment for å anklage de ansvarlige, finne noen med feil, eller syndebukk. Men heller stille spørsmål.

Hvor langt skal vi la oss diktere om vårt trosliv? Tilpasse oss?  Til det som var messen søndags morgen. Strømmet messe, med en prest og det var det. Er det og kan det kalles en messe?

Er det ingen teologiske motforestillinger om å avbryte en allerede pågående messe?

Når skal det hellige, bli hellig igjen. Sånn som vievann i kirken, når skal det bli hellig, og virksomt igjen? Sprinklet over menighet av presten. Plikten til messe! Nei ikke «åndelig» kommunion som standard, men som får være unntaket. Delta på messen, tilstedeværende.

Viktigheten av skriftemålet, som er vanskelig å få gjennomført nå. Ja, alle våre  sakramenter. Som nesten virker uviktig og uten kraft? 

Ja, frykte Gud og ikke mennesker. Om størst av alt, er kjærlighet og ikke bringe smitte til andre. Som jo må vær en trøst, med reguleringer som også kirken har blitt en del av og tilpasset seg i samfunnet. 

Gang på gang. Uten at en synlig reaksjon og debatt foregår i kirken(?) En avventer, tålmodig. Håper på bedre tider. Men i mellomtiden, hva da?

Når skal det bli viktig og påkrevd til å gå i kirken igjen? Ikke kun observere på sin egen TV, hjemme. Bedagelig i sin sofa.

Hvordan skal kirken ved dets biskoper kunne si; «kom til kirken». 

Når troende har sett i et år; «livet går jo videre allikevel». 

Om en nærmest er tom og kald som en «blikkboks» innvendig. 

I savn av MESSEN. Slik den skal være. Som er en (liturgisk)tradisjon det er nedlagt så mye arbeid med. For at alt skal være riktig, rikt og berikende. 

Løfte deg opp, være nær Gud, tilbed og prisende. Tilstede.

Minnes og finne nåde i Kristi legeme og livslovene blod. Utgytt for at vi skal minnes, i messen, for oss. I det ligger vår frelse.

Når skal dette bli VIKTIGERE enn alt annet i løpet av en uke.

Jeg, som deg. Savner messen, higer etter messen. Ikke pga rutine og vane. Men; for det er her jeg lever og fornyer min tro. Sammen med DEG. Støttes og oppmuntres. Ja, finner mitt liv, mitt håp og frelser.

Når jeg ser messen, så ser jeg, og er del(tar) av noe hellig. 

Jeg ser ikke noe lovbrudd. Som må stoppes for enhver pris. En messe kan stoppes ved f.eks brann i kirken. Det kan sikkert geistlige, besvare bedre enn en legmann og konvertitt.

Men ikke når den først er startet, gitt et nytt regulativ som hadde hatt gyldighet i en time. Da måtte man f.eks ha stoppet/avlyst messen. Før den startet. Ikke når den hadde startet. 

Jeg ber om at vi må komme gjennom tider med prøvelse. Ikke bare beholder vår helse, men vår levende, virksomme tro. At det ikke blir virksom og viktig igjen, når det er lett, men når det er tungt. 

Der kan jeg heller ikke sette meg til doms. Der en, du, jeg lider i stillhet.

Jeg skriver slik jeg føler, og opplever, savner og lengter. Ikke sikkert jeg har rett i mine ord, men de er mine, som lengselen og savnet. I savn og lengsel. 

Fred og alt godt.

Bilder

Bilder viser, og illustrer hvor viktig avholdende av messe er. Dette er bilder fra Filippinene, Sitio Pariahan, Bulacan der selv flom, ikke stopper en fra å komme til messe. 

Selv menigheten i båt, og presten stående i vann. Det er hellighet og hengivenhet. 

(Bilder fra messe på Filippinene hentet fra Churchpop ) 

Share |