Fremhevet innlegg

Tidens krav og messen

Lørdag (23.1.21) i St. Olav domkirke, Oslo, ble en «strømmet» messe, den hellige messe. En årlig Filippinsk festmesse til Sto Niño avbrutt, ...

søndag 11. april 2021

Hvite søndag - Den guddommelige miskunns søndag


Om du ønsker å støtte St Rita Radio økonomisk kan det gjøres på Vipps 650212

lørdag 13. februar 2021

Alt stille ved Vestmuren



«Bønn av en elendig, når han tæres av lengsel og utøser sin sorg for Herrens åsyn.» -Salmene 102:1


Jeg stilner her, og stiller med ved vestmuren, kirkens dør, stille. Uten krav eller krage. 


De teologiske spørsmål, noe passé eller ikke passende?  Se de, når hyrde stilner, alt er vel, tålmodig vel, fårene med. 


Når ord blir ord, fortellinger, kun fortellinger. Når (skal) alt bli viktig igjen? Messeplikten er innvilget amnesti(?)


2181. Søndagens eukaristi grunner og kroner all kristen gjerning. Dette er grunnen til at de troende er forpliktet til å ta del i eukaristien på de påbudte dager, hvis de da ikke har en alvorlig unnskyldning (slik som sykdom, spedbarnsstell el. lign.) eller er blitt fritatt av sin sjelesørger. De som med overlegg forsømmer messeplikten, begår en alvorlig synd. -Den katolske kirke katekisme

Det får noen andre svare på. Muren har ikke svar, døren er stengt, låst. Jeremia vet.




Share |

Exit menighetsliv - analog rekontakt


Samhold er på Zoom, familien er på teams, menighetslivet er på pause og kirkekaffe over kaffetrakteren hjemme.


De fleste og foreninger, forbund, lag og grender merker tydelig fravær av; sammen. Kirkene er ikke alene om det, men nærmest alene å snakke frem menighetslivet og viktigheten i det i 2021. Mye helse i en menighet. For sjel og kropp, og livet etter livet. 


En er henvist til en kjølig skjerm, filter på Zoom, museklikk og se inn i et kamera på PC. Er det noen det ute? 


Messe på skjerm, en skjermet messe. Vi er skjermet fra Kristus, den levende, livgivende sakrament. Fra alter og kalk.


Det er der, jeg er her og eukaristien like uoppnåelig som i lignelsen «den rike mannen og Lasarus».


«
send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines...» Luk 16:24-26


Når skal kirken gå i aktiv dialog med myndigheter?; «det kan ikke fortsette slik». 


Med smittevern, godt smittevern, skjønner jeg ikke, at det å gå til messe, utgjør noe større smittefare, enn å gå på kjøpesenter.


Alt det vi tror på, blir gjort nærmest uviktig. Der vievann, hurtig ble erstattet med Antibac(!) i 2020.


Savner kirken, nei ikke på skjerm, men der, sammen med deg. Drømme om og håpe på at vi som menighet har lært noe; viktigheten av hverandre ved alteret. Sammen, tilstede, tilgivende, overbærende, og tålmodig med hverandre. At en kommer ikke «alene» frem. 


Må vi, har vi lært noe. Eller frasen «alt blir bra» og glemt etter uke 2?! Nei, vil ikke ha det slik det var. Noe nytt, forfriskende nytt. 

Samhold, elsk hverandre og tilgi hverandre. Der masker falt under og etter fasten. Vi møtes, gleder oss sammen. 


I all barnlighet håper og drømmer jeg det. Stemplet naiv, vel så det. Men alltid i håp, det bli bedre, sammen. La oss åpne kirkedøren sammen, med plass til alle.

 

Den fattige mannen med, der vi er den fattige, lengtende, bli del av noe, ikke forvist alene, hjemme. Der «smulene» fra alteret, heller ikke er tilgjengelig.


Slik da er noen ord skrevet, «meningers mot», tale fritt, ytringsfrihet, hva hjelper det. Gjøre seg sårbar. Når det er stille, bare stille, møtes av stillhet, alltid stille, den stille hop, menighet, som venter på; «det vil bli bra» Vi er mange, og har et ansvar for hverandre. Spørsmålet er da;  -Hvordan drive menighetsliv i 2021 analogt?!
 

onsdag 10. februar 2021

Mussa på stampen og virus i stampe




Før kunne en lytte til fiskerimeldinga på radio, om en var tidlig våken. Nå er det smittetall. 
Om en ikke skjønte så mye av «Fiskerimeldinga», og «bankene utafor» så skjønner en jo mindre av den daglige Virusmeldinga.

Ærlig talt. Hva er planen fra myndigheter og hvordan skal det bli realistisk å leve normalt? 

Nye virusmutasjoner vil komme hele tiden. Hvordan skal vi møte det? 

Stenge ned Bergen, Tromsø, Sarpsborg, Rælingen, Trøgstad, Svelvik, Stavanger, Arendal, Molde osv. i perioder? 

Det blir jo ikke stabilitet og levelig av dette. For enkeltpersoner, næringsliv  og kultur-trosliv og idrett. 

Da Norge var okkupert sist, var en fri etter fem år, og den forhatte trusselen hadde reist og forlatt landet. Ikke det samme med virus?! 

Hva er planen for å avvikle unntakstilstanden og normalisere samfunnet. Ja, er det realistisk å normalisere. Noen sinne, «ever», noen gang.

Den største smitten opplever en i media, som i Ingebrigt Davik sang. «Hit eit steg, og dit eit steg» der muterte dukker opp rundt i landet.

Slik det holdes på nå, og nye muterte som kommer. Ser det ærlig talt ikke lyst ut. Om målet er at smittetall skal være >0. 

Om en skal redde liv, så må en også sørge for at folk har et liv. 

Konsekvensene og langtidseffekten kommer ikke ennå. Som hva? 

Flere skilsmisser, familier i oppløsning, tvangsauksjoner, økt bruk av rusmiddler, selvmord og økonomisk ruin. Listen kan virke mørk og lang.

I bunn ligger en fortvilelse og svekket psykisk helse. Om samfunnet har et bristepunkt for sykehusinnleggelser. Har psykisk helse hatt dårlige kår i mange år i Norge. Det holder ikke å ringe, kun, en krisetelefon. Oppfulgt av ingen oppfølging. 
-En får ringe igjen.

Paradokset er jo at dette virker mer som et klassespørsmål og fattigdomsspørsmål. Ikke kun alder og «underliggende årsaker» alene.

Der det er inntekt, egen helse og livssituasjon som virker avgjørende om du ikke overlever. Bosituasjon og størrelse på familie. Forskjeller som er store nå, blir større med Corona. Nå og ikke minst etterpå. Ja, «optimistisk» å håper på etterpå.

Mens noen kan reise på hytta på torsdag, er andre i sin blokkleilighet. Det er jo snart helg, polet er åpent, mens kirken er stengt. En får få sin altervin. Ikke i nadverdskø, men polkø. Men «Gud er Gud om (alle) land lå øde», som nå.

Men bank i bordet, uten hytte, tjukk lommebok eller Bitcoin, har unngått årets influensa. Kun mulig «tjukk i huet», men det er en aldri alene om.🦠

Share |

mandag 8. februar 2021

På «torv og plasser»


Dagens evangelium i Markus står i sterk kontrast til dagens situasjon i verden. 
Kan vi bære våre folk på; «torv og plasser»? Det er et paradoks. Der og da, der Kristus gikk rundt. Helbredet, trøste og ba. Nå er det kirken med alle sine helbredende sakramenter som har den oppgaven. I kraft av nåde gjennom Jesus Kristus. Men alt opp til Herre og mester for kirken. 

Nå er vel også ordet og begrepet; helbredelse. Det som har blitt både misforstått og misbrukt etter Kristus selv helbredet. Men det stoppet ikke der. Apostlenes gjerninger forteller det. Samt mirakler i moderne tid. 
Men hva med 2021 og Covid-19? 
Er det lov, ja kan en undre seg. Når en ikke har alle svar, når det er vanskelige tider. En har sin tro, tradisjon og i det ligger det håp. 
Men kan en forvente mer? Kan en forvente at kirken i det minste, kommer ut på «torv og plasser». 

Ikke kun «streaming» av messe i egen stue. Tilskuer,
men ikke deltager, er der, tilstede. Sammen med. Slik Kristus sa vi skulle møtes. Til minne om Ham.

«På den tid kom Jesus og disiplene til land ved Gennesaret, hvor de la til og fortøyde. Og straks de var gått i land, kjente folk ham igjen og sendte bud rundt i hele egnen, og de kom bærende med syke på bårer overalt hvor de hørte han var. Og hvor han kom, i byene, i landsbyene og på gårdene, la folk de syke frem på torv og plasser, og bad at de måtte få røre om så bare ved kvasten på hans kappe. Og alle som gjorde det, ble friske.» 
Markus 6: 53-56

Share |

Pavens budskap 8.2.21 - Til det diplomatiske korps i Vatikanet


(Bildet er ment som illustrasjon, og er ikke fra dagens tale til det diplomatiske korps.)


«The need to halt the spread of the virus has also had implications for a number of fundamental freedoms, including religious freedom, restricting public worship and the educational and charitable activities of faith communities.

It must be recognized, however, that religion is a fundamental aspect of the human person and of society, and cannot be eliminated.

Even as we seek ways to protect human lives from the spread of the virus, we cannot view the spiritual and moral dimension of the human person as less important than physical health.»


Share |

fredag 5. februar 2021

«Lær den unge» - gjerne med liturgisk sang

«Lær unge den vei han skal gå»... tradisjoner må læres, synges og bringes videre...


Share |

mandag 1. februar 2021

«Ingen er lenger alene på jorden»


«En salmes oppgave er å bryte menneskelig isolasjon.»
-Svein Ellingsen

En salmedikter minnes med takk. Aldri så brutt stillhet, som i sang. Takk for sangen, for salmen i trøst.

Share |