En tåre-begge fra Polen

En tåre kjærtegner meg, og kiler meg, i sin ferd fra øyekroken ned mitt smilende kinn. Det er med stor glede jeg kommer til kunnskap. Om at avdøde Pave Johannes Paul II, nå kan kalles ærverdige. Dette skjedde lørdag 19. desember i Vatikanet. Dette dekretet går på mer enn følelser, og at pave Johannes Paul II var en populær pave, en sjarmerende pave, en ungdommens pave, en smilende pave. Dette er avgjørelser som ikke tas av "popularitet", men bl.a. krav om heroiske dyder, som det er funnet grunnlag på, hos enhver "ærverdig". Nå Johannes Paul II. Som igjen åpner for saligkåring. Da må det bl.a dokumenteres mirakler, om man da ikke er ærverdig som martyr, knyttet til deres forbønner.

En annen landsmann av pave Johannes Paul II jeg husker godt fra min ungdom, er presten Jerzy Popieluszkos(1947-1984). Som ble kidnappet, slått og mishandlet til død, av det hemmelige politiet. Husker dette gjorde, og gjør stort inntrykk på meg. Fra et Polen, som da var under undertrykkernes åk. Han ble et eksempel på å stå frem på det en tror på. Gi håp til menneskene, snakke mot "mørket", ved å forkynne ordet. Om så gi sitt liv. Nå har han fått sitt martyrium ( in odium fidei). Jeg er takknemlig at jeg lever i en tid. Da bl.a to slike menn kunne tre frem fra sin samtid, og bli et skinnende eksempel på tro, dyder og rettferdighet. I en tid preget av "...krig og rykter om krig".

Share
|

Johannes Paul II 1920 - 2005-Til minne

Har tidligere nevnt, mine erfaringer og minner. Knyttet til Johannes Paul II. Det hadde hvert ønskelig, om noen kunne dele erfaringer, hendelser. Fra JPII,liv og virke. Spesielt, om det er noen som har dette knyttet til Pavebesøket, i Norge. Som nå er 20 år siden. Del, på kommentarplass eller send en e.post. Så kan jeg dele dette med flere

.......for meg er JPII. Paven, som fikk meg, til å finne håp og tro, etter sin død.....ved sitt levende eksempel, i kjærlighet og tilgivelse.

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var -
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

- Nordahl Grieg

Requiescat in pace. Amen.

Share
|

Joan of Arc-Maid of Orleans/OMD

Har mulig nevnt det før. Fra tidlig ungdom, husker jeg to begivenheter. Til overgangen til -80 tallet. Ronald Reagan ble president i USA, og Johannes Paul II ble den nye paven. Reagan hadde sine år, og påvirket verden, sammen med bla. Margareth Thatcher/Iron Lady ("I have only one thing to say: you turn if you want to; this Lady's not for turning") . De gjorde inntrykk.... Årene går, og fortsatt var JPII der. Credo, mer voksen, og så en pave som sto på sitt, ufravikelig fra sine synspunkter og forsvarer av troen. De siste årene, latterliggjort her hjemme bla. Trond Viggo Torgersen, som en fremoverbøyd, svakelig (fraværende?) mann. Credo, reagerte selv da. Kontakt med kirken, var de årlige TV-overføringene av midnattsmessen fra Peters kirken, i julen. Da dødsbudskapet om Johannes Paul II kom, gjorde det inntrykk, men Credo var ennå ikke troende. Den Katolske kirke var fortsatt fremmed, og mystisk. Begravelsen ble overvært på TV. Skjedde det noe da, med Credo?!

Tenker på ordene fra skriften; Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Levende, utrettet JPII uendelig mye. Han må ha rørt mennesker med sine ord, sin kjærlighet og sine gjerninger. (Verden vil fortsatt håne, spotte og fordømme.) Nå når JPII er død, som hvetekornet, da bærer det frukter i meg. Credo er rikere nå, etter Pavens død, enn levende.

Sorgen er min, at jeg bare kan lytte, nå, til hans ord. Se hans gjerninger, undrende, og litt fattigere. Over at jeg ikke fikk verdsatt han, mens han levde. Hvetekornet er dødt, og er flere enn meg, Credo. Som ydmykt, er takknemlig, for at vi fikk kjenne Johannes Paul II.
Startet med -80 tallet, og ett av de musikalske inntrykk, jeg har fra den epoken er OMD (Orchestral Manoeuvres in the Dark), de har vel de fleste knappeste hørt om, eller husker, men jeg husker. Som gamle speider, husker jeg St. Georg, og med denne sangen/stykket, lærte jeg historien om den ekte "Iron Lady". St. Joan of Arc, Maid of Orleans- Hun "this Lady's not for turning", men (bokstavelig) kjempet. Tro til det siste, og til de siste flammer, hadde dødd ut, på martyrbålet.



If Joan of Arc
Had a heart
Would she give it as a gift

To such as me
Who longs to see
How an angel ought to be

Had dreams to give
Her heart away
Like an orphan along the way

She cared so much
She offered up
Her body to the grave

Det kimer inn.....

Dette var først ment som en kort kommentar til J. Lund sitt innlegg på "verdidebatt.no, "Bispe-nei til paven" ,har også en egen Debatt-Blogg der.

www.verdidebatt.no/loke

Så publiserer det også som ett eget innlegg der, og nå på min egen Blogg INRI 365, da det kan ha interesse for dere som besøker meg her, og en del av min engasjerte konvertering. Det favner mer enn Paven, det tar for seg ikke bare den økunemisk forandring, men mye i samfunnet som generelt, har forandret seg drastisk.

20 år.(ref. Paven besøk/"Bispe-nei til paven") Norge har forandret seg mye, på bare to ti-år. Flere kvinner i arbeidslivet, barnehager, SFO. Mediabildet, med flere aktører, innen både radio og TV. IT-revolusjonen, som har foranndret hele samfunnet, arbeids hverdagen og inntatt privatlivet. Dette som noe av de viktige forandringer.

Vi er en nasjon, med flere medborgere, som kommer fra fjerne kulturer. En del av kulturen, er deres religion.

Så aldri før har, Norge bestått av så mange etniske grupper, og religioner. Vi vil (gjerne) favne dem alle. Skulle vår Grunnlov blitt skrevet i dag, (hypotetisk), så hadde det vært spennende å hvert "flue på veggen" i Eidsvoll-salen.

Eidsvollsmennene (det hadde kanskje hvert noen kvinner der å?) kommet ut etter lange dager/måneder, en 17 Mai i år 20XX. Proklamert Norges Grunnlov, tilpasset samfunnet i dag. Jeg lar den hypotesen ligge og pennen hvile. Eller får vel si tastaturet, selv språket har endret seg på 20 år.

Dette viser jo at vi lever, i et dynamisk samfunn, før veldig homogent, men (tids passet) dynamisk, og nå, med et mangfold. Det er lettere å like maten til de forskjellige kulturer, enn religionen.

En biskop, er en samlende (burde være) og viktig person i alle Bispedømmer.

Nå har vi heller ikke lenger bare Lutherske Biskoper, men tilsvarende geistlige personer, i andre religioner og kristne kirker i dagens Norge.

Det er også Katolske Bispedømmer/stift i Norge. Paven hadde sitt besøk og Statsbesøk, for 20-år siden. Da var Paven(Biskopen av Roma), mulig en kuriositet for folk flest (ikke-katolikker) og en "motstander" for Biskopene i Den Norske kirke. De som ikke var der, får argumentere selv, hvorfor de ikke var tilstede.

Johannes Paul II, ble og var en avholdt Pave. Evnen til kontakt nevnes treffende av J. Lund. Ved sin bortgang var han nettopp en respektert, populær og avholdt Pave, menneske og kristen. Langt utover Vatikanet og Katolske Bispedømmer, verden over.

Det er jo nettopp vår (nasjon) vilje, til å ta imot "ny-landsmenn" at vi har fått ett mangfold. Norge er ikke homogent lengre, og vi lever ikke livet lengre, i hvert vårt "dalsøkk", eller i "trange fjordarmer", livet ut.

Den Katolske kirke i Norge, etter reformasjonen, var jo, og nettopp ble en "innvandrer-kirke". Før begrept var daglig tale. Etter at den Katolske kirke igjen fikk krysse Norges grenser, etter flere hundreårs (ufrivillig)fravær. Da kom de til et homogent kirke-norge. Toleransen var ikke, så til stede, da fra Storting og samfunn.

Prester kom fra andre land, nonner og munker så. Der de slo seg ned, dannet menigheter, klostre og sykehjem. Ble de en "kuriositet" også møtt med fiendskap. Se på nonnene (Lunden kloster feiret 50 år i helgen) var nettopp like "fargerike", som kvinner med hijab i dag. Noen møtte nonnene/prester med skepsis, andre mere åpne.

Det er jo nettopp det dagen,s hijab-bærende kvinner møter i dag, og debatten har pågått her på "Verdidebatten.no", lenge. Hevder så; "at den katolske kirke var og er ett foregangseksempel, i nettopp ta imot "fremmede". Da, for de katolikker som har funnet Norge som sitt nye land, men også omsorg for alle som søkte til "deres dører". Alle de "fremmede familier" som slo seg ned i Norge. Ble lokale bakere, urmakere, smeder osv. Ble med å bygget opp og styrke de lokale menighetene, for kirken var og er så viktig.

Dette er ikke noe som har pågått de siste 20-år, men siden dag 1, siden kirken, "kom tilbake" til Norge. Vil gjøre det, gjør det og fortsette med det, uansett politisk dagsorden/agenda.

Er mye seg som har forandret seg fra f.eks Christian Michelsen dager, til Jens Stoltenberg regjering. Når linjene er trukket tilbake til den ruvende Statsminister C. Michelsen, i Norsk historie. Har det alltid og vil være en debatt (ihvertfall i ett demokrati), der de konservative og liberale krefter, skaper en dynamikk. Vi får fremgang eller tilbakegang. Innen for "kirke-Norge" er det også en slik debatt, og det økunemiske samarbeidet har kommet langt, men ikke langt nok på 20-år.

Mennesket er en "treg materie", for vi har alle meninger, (bra!) det er ikke "leder-ulven" som har sin flokk og sitt hierarki i Norge. Så debatten foregår, ikke ved "melkerampen" lengere, men som her på "Verdidebatten.no".

Hadde dagens Pave Benedikt XVI, ankommet Gardermoen i dag, og kysset norsk jord. Hadde nok imøtekommende heten vært større, til han som Paven.

Men og det er ett men, media-norge og samfunn hadde vel ikke glemt krigen (1939-45), og at han er av Tysk herkomst, og selv ungdom under disse tragiske krigsår. Der hadde vel stenen i skoen "trykket nå", i dag. Ikke det økunemiske.

Når skal vi greie å se over, forbi, til det større. Det all religioner (de fleste) søker? Gud.

I den katolske kirke St. Laurentius, kimer nettopp den protestantiske kirkes klokker, inn til messer og høymesse for oss. Bevist, eller ubevist?

Takk for godt naboskap!