Samhold er på Zoom, familien er på teams, menighetslivet er på pause og kirkekaffe over kaffetrakteren hjemme.
De fleste og foreninger, forbund, lag og grender merker tydelig fravær av; sammen. Kirkene er ikke alene om det, men nærmest alene å snakke frem menighetslivet og viktigheten i det i 2021. Mye helse i en menighet. For sjel og kropp, og livet etter livet.
En er henvist til en kjølig skjerm, filter på Zoom, museklikk og se inn i et kamera på PC. Er det noen det ute?
Messe på skjerm, en skjermet messe. Vi er skjermet fra Kristus, den levende, livgivende sakrament. Fra alter og kalk.
Det er der, jeg er her og eukaristien like uoppnåelig som i lignelsen «den rike mannen og Lasarus».
«send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines...» Luk 16:24-26
Når skal kirken gå i aktiv dialog med myndigheter?; «det kan ikke fortsette slik».
Med smittevern, godt smittevern, skjønner jeg ikke, at det å gå til messe, utgjør noe større smittefare, enn å gå på kjøpesenter.
Alt det vi tror på, blir gjort nærmest uviktig. Der vievann, hurtig ble erstattet med Antibac(!) i 2020.
Savner kirken, nei ikke på skjerm, men der, sammen med deg. Drømme om og håpe på at vi som menighet har lært noe; viktigheten av hverandre ved alteret. Sammen, tilstede, tilgivende, overbærende, og tålmodig med hverandre. At en kommer ikke «alene» frem.
Må vi, har vi lært noe. Eller frasen «alt blir bra» og glemt etter uke 2?! Nei, vil ikke ha det slik det var. Noe nytt, forfriskende nytt.
Samhold, elsk hverandre og tilgi hverandre. Der masker falt under og etter fasten. Vi møtes, gleder oss sammen.
I all barnlighet håper og drømmer jeg det. Stemplet naiv, vel så det. Men alltid i håp, det bli bedre, sammen. La oss åpne kirkedøren sammen, med plass til alle.
Den fattige mannen med, der vi er den fattige, lengtende, bli del av noe, ikke forvist alene, hjemme. Der «smulene» fra alteret, heller ikke er tilgjengelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar