Cattolica Armada

Når en velger å reise sjøveien. Vil før eller siden kaien, du kastet loss fra, forsvinne akter. Om du gjør som konen til Lot, som så seg tilbake. Som fikk det klare bud, om ikke "å se seg tilbake". Jeg velger å følge det rådet, som Lot,s familie fikk. Som hustruen ikke greide å følge, med de følger det fikk. Ikke stå akter å se meg tilbake, lengte til det "gamle". "kaien" er da mitt tidligere liv. Det har jeg kastet av meg, etter beste evne, og med Gud,s hjelp.

Når man som sjømann krysser ekvator første gang, er det skipstradisjon at kapteinen "døper" den førstereisende. Jeg har krysset mitt "åndelige ekvator", og blitt konfirmert, i fermingen. Jeg ville ikke lenger se kaien, om jeg ville se meg tilbake. Jeg er fri, på åpent hav nå. Er ikke alene, det er et stort mannskap på "St Laurentius", de som jeg har lært og kjenne som sanne brødre og søstre. Hvilket mannskap. Skips kartene og draftene er med. Vi vet hvilke farer som kan finnes i det farvannet vi reiser i, for det er så mange som har vært på samme seilas for oss. Det er en stor og rik arv. Vi har alle med hvert vårt "kompass", den Hellige ånd. Slik et skip har sin kaptein. Er pater Janusz vår. "Admiralitet" er vår +Biskop Bernt og Pave Benedikt XVI for den katolske "armada". Vi er trygge.

Den katolsk kirke kan meget godt sammenlignes med et skip. Vi har utrykket, bokstavelig i alle kirker. Skipet, av gammel tradisjon. Så jeg stod i "baugen" av skipet i dag. Unisont sa vi alle den nikenske trosbekjennelse. Der jeg alene føyde til, ordene. "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner" Kjente ord som alle konvertitter har uttalt før meg, en gang. Etter det la jeg min hånd, som er nærmest hjertet på Bibelen, og avla det høytidelige løftet, som var mitt hjertets ønske. Som en er høytidelig bundet til.

Er en del av mannskapet nå. Et mannskap, sammensatt, som på de fleste skip, fra forskjellige nasjoner. Der jeg er den yngste, ihvertfall i erfaring og fartstid. En førstreisgutt, som det heter på et skip.

Paulus, en av kirkens store arv, brukte båt ofte, og ble med tiden, sjøvant. På sin reise til Roma, ble hans trofasthet mot Gud. En kraft til Guddommelig inspirasjon, og til velsignelse for mannskapet, soldater og passasjerer. Da det ville komme en storm.

"Paulus steg fram blant dem og sa: «Dere skulle hørt på meg, karer, og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.' Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." Ap.gj. 27:21-26

Sjøfolkene hørte ordene, de lyttet muligens, men trodde ikke. For deres vantro redaksjon ble;

"Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet." Ap.gj. 27:30-31

De lot seg tilslutt overtale, om det var så menneskelig å forlate det kommende, synkende skip. Som skulle gå på grunn. De skarpe truende rev ventet, og de dødbringende brenningene ville knuse skipet.

I sin angst, sluttet de å spise. Rådet fra Paulus igjen;
"Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet". Ap.gj. 27:33-38

Fortsett å gå til messe, nyt av det måltid som er dekket for oss. Knel, vær lydig, og gå frem under eukaristien. Du trenger det hellige forbund med Gud. Legemliggjøringen av sønnen, i brødet og vinen.

Først da skipet hadde gått grundig på grunn, og baugen var knust til pinneved. Sa han;
"Han ga ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester.

Derfor måte de vente til skipet var knust, slik at de kunne benytte seg av planker og vrakrester(!);

På denne måten kom alle velberget i land.Ap.gj. 27:43-44


Slik Paulus i sin tid, en velsignelse for mannskapet. Slik har vi veiledning på vårt skip, "St. Laurentius". Be for din prest, slik det er forventet, at vi med glede ber, i dette "Prestenes år".
Be, og bli i bønn. Bli trofast på/(i) skipet. Ikke forlate det. Om det så stormer. Vi har alle samme lovnad. "Kaien" vi alle har kastet loss fra, vil vi ikke se igjen, men skuende ser vi etter løftet. Riket der fremme, som vi en dag, vil se i horisonten. Vi vil se det, men vi vil også møte andre, mange andre. Skipbrudne på vår reise. De er en sjøreisens plikt, og hjelpe om bord i "St. Laurentius". Så forbli trofast på skipet. Vi er alle en, ett i Kristus.

Jeg blir ombord.

Share
|