Tidens krav og messen

Lørdag (23.1.21) i St. Olav domkirke, Oslo, ble en «strømmet» messe, den hellige messe. En årlig Filippinsk festmesse til Sto Niño avbrutt, bedt, krevd om å avslutte. 

Da den ikke oppfylte krav til nye hastekrav til arrangement/messe fra Regjeringen. Eller det var forbud med alle «arrangement» fra kl 12. 

Messen på lørdag kl 13, oppfylte alle krav som gjalt før kl 12, men var nå «ulovlig» kl 13. 

(De få tilstedeværende, var i hovedsak familier/samme kohort, og var det i egenskap og del av kor, pianist og lektor. Disse var igjen, de aller fleste helsearbeider, som lege, sykepleier, hjelpepleier, helsefagarbeider o.l. Som er vant til smittevern og jobber med dette daglig.)

Presten som holdt messen, hadde ikke lyst til å avbryte og sognepresten var veldig usikker, og merket (nok) presset om av å be messen avbrutt.

Da ordets liturgi, prestens preken, og en prosesjondans, Sinulogdans (utført av en danser) var avholdt til Sto Niño. Ble messen, med tungt og uforståelig hjerte  stoppet, avbrutt. (Dvs ca halvveis ute i messen.)

Dette kan jo virke ubetydelig, da folk sto i Polkø i kommunene rundt Oslo. 

Mens dette var en hellig messe. Ikke kun et møte, eller en sammenkomst. Som med trosøyne er hellig. Ja, katolikker ser messen enn noe mer. Nemlig møte mellom kirken på jord og hellige i himmelen. Der himmel og jord møtes i Jesu navn og minne til Jesu legeme.

Innlegget her er ikke ment for å anklage de ansvarlige, finne noen med feil, eller syndebukk. Men heller stille spørsmål.

Hvor langt skal vi la oss diktere om vårt trosliv? Tilpasse oss?  Til det som var messen søndags morgen. Strømmet messe, med en prest og det var det. Er det og kan det kalles en messe?

Er det ingen teologiske motforestillinger om å avbryte en allerede pågående messe?

Når skal det hellige, bli hellig igjen. Sånn som vievann i kirken, når skal det bli hellig, og virksomt igjen? Sprinklet over menighet av presten. Plikten til messe! Nei ikke «åndelig» kommunion som standard, men som får være unntaket. Delta på messen, tilstedeværende.

Viktigheten av skriftemålet, som er vanskelig å få gjennomført nå. Ja, alle våre  sakramenter. Som nesten virker uviktig og uten kraft? 

Ja, frykte Gud og ikke mennesker. Om størst av alt, er kjærlighet og ikke bringe smitte til andre. Som jo må vær en trøst, med reguleringer som også kirken har blitt en del av og tilpasset seg i samfunnet. 

Gang på gang. Uten at en synlig reaksjon og debatt foregår i kirken(?) En avventer, tålmodig. Håper på bedre tider. Men i mellomtiden, hva da?

Når skal det bli viktig og påkrevd til å gå i kirken igjen? Ikke kun observere på sin egen TV, hjemme. Bedagelig i sin sofa.

Hvordan skal kirken ved dets biskoper kunne si; «kom til kirken». 

Når troende har sett i et år; «livet går jo videre allikevel». 

Om en nærmest er tom og kald som en «blikkboks» innvendig. 

I savn av MESSEN. Slik den skal være. Som er en (liturgisk)tradisjon det er nedlagt så mye arbeid med. For at alt skal være riktig, rikt og berikende. 

Løfte deg opp, være nær Gud, tilbed og prisende. Tilstede.

Minnes og finne nåde i Kristi legeme og livslovene blod. Utgytt for at vi skal minnes, i messen, for oss. I det ligger vår frelse.

Når skal dette bli VIKTIGERE enn alt annet i løpet av en uke.

Jeg, som deg. Savner messen, higer etter messen. Ikke pga rutine og vane. Men; for det er her jeg lever og fornyer min tro. Sammen med DEG. Støttes og oppmuntres. Ja, finner mitt liv, mitt håp og frelser.

Når jeg ser messen, så ser jeg, og er del(tar) av noe hellig. 

Jeg ser ikke noe lovbrudd. Som må stoppes for enhver pris. En messe kan stoppes ved f.eks brann i kirken. Det kan sikkert geistlige, besvare bedre enn en legmann og konvertitt.

Men ikke når den først er startet, gitt et nytt regulativ som hadde hatt gyldighet i en time. Da måtte man f.eks ha stoppet/avlyst messen. Før den startet. Ikke når den hadde startet. 

Jeg ber om at vi må komme gjennom tider med prøvelse. Ikke bare beholder vår helse, men vår levende, virksomme tro. At det ikke blir virksom og viktig igjen, når det er lett, men når det er tungt. 

Der kan jeg heller ikke sette meg til doms. Der en, du, jeg lider i stillhet.

Jeg skriver slik jeg føler, og opplever, savner og lengter. Ikke sikkert jeg har rett i mine ord, men de er mine, som lengselen og savnet. I savn og lengsel. 

Fred og alt godt.

Bilder

Bilder viser, og illustrer hvor viktig avholdende av messe er. Dette er bilder fra Filippinene, Sitio Pariahan, Bulacan der selv flom, ikke stopper en fra å komme til messe. 

Selv menigheten i båt, og presten stående i vann. Det er hellighet og hengivenhet. 

(Bilder fra messe på Filippinene hentet fra Churchpop ) 

Share |