Festen for Jesusbarnet - Sto Niño (fra Arkivet)

Når en ser gjennom sin blog. Finner en fra kladd-arkivet et innlegg fra januar 2010(!), og min første Sto Niño fiesta. Deler det nå, og minner om messen og festen vi fikk holdt, da. 

(video ikke HD-kvalitet...sånn er det med minner.)

Gode minner. 

Viva pit Senor.

---

Det er ikke lenge siden jul, og vi har vel en tendens til å "gjøre oss ferdig med julen". 

Som katolikk, er det nok av høytider, merkedager og festdager. 

En slik tros arv. Har gitt martyrer, teologer, helgener , prester, biskoper, kardinaler og paver. 

En blir "stum". Så mange som har "båret sitt kors". 

Uansett et rikt persongalleri. Er det ikke noe i kirken, en Gud selv. Legemliggjøringen av Gud. Født, som resten av menneskeslekten, som et barn. 

Da er vi inne på julefeiringen og juleevangelium. Som kirke er det også mye knyttet til Jesus skikkelsen som barn . Vil trekke frem to, Infant Jesus of Praha og Santo Niño de Cebú. 

Begge er representert som "Ecce homo" , se det menneske. Her virkelig symbolsk kledd i den kongelighet. -Pilatus ikke så foran seg.

Det er to forskjellige statuer, men også like. Befinner seg på to forskjellige kontinenter, men har overlevd under mye dramatikk, og det knyttes mirakler til dem. Dukkene er vakre, og i kirken (St Laurentius) er det en kopi av statuen.

Selve festen, var jo messen. Med besøk fra en Filippinsk prest, og nonne. Etter messen var det kirkekaffe, eller det det ble "Festen for Jesusbarnet". Noen tradisjonell "kirkekaffe" var, og ble det ikke. Det var kokt deilig ris og grillet kylling. Sang, og "dansende nonner". Det er den Filippinske foreningen som virkelig er flinke. Flinke til å organisere og engasjere. Det er det berikende med den katolske kirke i Norge. Det er et rikt spenn av kulturer, under samme tak. 

De Filippinske fremhever seg, med sin  glede i sin tilbedelse. noe en ser, og hører. Det er latter og smil. Er godt å kunne bryte den Norske, litt trauste tradisjonen. 

Konferansier Mang tok mikrofonen, men han brukt også mikrofonen for å synge første sang. Til stor applaus, i det han ga mikrofonen til presten. Vår bror fra Filippinene, om han nå virker i Norge. Det ble sunget på Tagalog, et språk ikke undertegnede kjenner, men våre Filippinske søsken, kunne teksten og sang med. Da det er deres morsmål. Det var nok ingen salme, men en kjærlighets salme. Hans kraftige stemme runget i menighetssalen. 

Av en eller annen grunn, sang de fleste kvinner med. Fra stemmene og tyde, var det en følsom sang.

Share|