søndag 13. desember 2009

Cattolica Armada


Når en velger å reise sjøveien. Vil før eller siden kaien, du kastet loss fra, forsvinne akter. Om du gjør som konen til Lot, som så seg tilbake. Som fikk det klare bud, om ikke "å se seg tilbake". Jeg velger å følge det rådet, som Lot,s familie fikk. Som hustruen ikke greide å følge, med de følger det fikk. Ikke stå akter å se meg tilbake, lengte til det "gamle". "kaien" er da mitt tidligere liv. Det har jeg kastet av meg, etter beste evne, og med Gud,s hjelp.

Når man som sjømann krysser ekvator første gang, er det skipstradisjon at kapteinen "døper" den førstereisende. Jeg har krysset mitt "åndelige ekvator", og blitt konfirmert, i fermingen. Jeg ville ikke lenger se kaien, om jeg ville se meg tilbake. Jeg er fri, på åpent hav nå. Er ikke alene, det er et stort mannskap på "St Laurentius", de som jeg har lært og kjenne som sanne brødre og søstre. Hvilket mannskap. Skips kartene og draftene er med. Vi vet hvilke farer som kan finnes i det farvannet vi reiser i, for det er så mange som har vært på samme seilas for oss. Det er en stor og rik arv. Vi har alle med hvert vårt "kompass", den Hellige ånd. Slik et skip har sin kaptein. Er pater Janusz vår. "Admiralitet" er vår +Biskop Bernt og Pave Benedikt XVI for den katolske "armada". Vi er trygge.

Den katolsk kirke kan meget godt sammenlignes med et skip. Vi har utrykket, bokstavelig i alle kirker. Skipet, av gammel tradisjon. Så jeg stod i "baugen" av skipet i dag. Unisont sa vi alle den nikenske trosbekjennelse. Der jeg alene føyde til, ordene. "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner" Kjente ord som alle konvertitter har uttalt før meg, en gang. Etter det la jeg min hånd, som er nærmest hjertet på Bibelen, og avla det høytidelige løftet, som var mitt hjertets ønske. Som en er høytidelig bundet til.

Er en del av mannskapet nå. Et mannskap, sammensatt, som på de fleste skip, fra forskjellige nasjoner. Der jeg er den yngste, ihvertfall i erfaring og fartstid. En førstreisgutt, som det heter på et skip.

Paulus, en av kirkens store arv, brukte båt ofte, og ble med tiden, sjøvant. På sin reise til Roma, ble hans trofasthet mot Gud. En kraft til Guddommelig inspirasjon, og til velsignelse for mannskapet, soldater og passasjerer. Da det ville komme en storm.

"Paulus steg fram blant dem og sa: «Dere skulle hørt på meg, karer, og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.' Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." Ap.gj. 27:21-26

Sjøfolkene hørte ordene, de lyttet muligens, men trodde ikke. For deres vantro redaksjon ble;

"Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet." Ap.gj. 27:30-31

De lot seg tilslutt overtale, om det var så menneskelig å forlate det kommende, synkende skip. Som skulle gå på grunn. De skarpe truende rev ventet, og de dødbringende brenningene ville knuse skipet.

I sin angst, sluttet de å spise. Rådet fra Paulus igjen;
"Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet". Ap.gj. 27:33-38

Fortsett å gå til messe, nyt av det måltid som er dekket for oss. Knel, vær lydig, og gå frem under eukaristien. Du trenger det hellige forbund med Gud. Legemliggjøringen av sønnen, i brødet og vinen.

Først da skipet hadde gått grundig på grunn, og baugen var knust til pinneved. Sa han;
"Han ga ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester.

Derfor
måte de vente til skipet var knust, slik at de kunne benytte seg av planker og vrakrester(!);


På denne måten kom alle velberget i land.
Ap.gj. 27:43-44


Slik Paulus i sin tid, en velsignelse for mannskapet. Slik har vi veiledning på vårt skip, "St. Laurentius". Be for din prest, slik det er forventet, at vi med glede ber, i dette "Prestenes år".
Be, og bli i bønn. Bli trofast på/(i) skipet. Ikke forlate det. Om det så stormer. Vi har alle samme lovnad. "Kaien" vi alle har kastet loss fra, vil vi ikke se igjen, men skuende ser vi etter løftet. Riket der fremme, som vi en dag, vil se i horisonten. Vi vil se det, men vi vil også møte andre, mange andre. Skipbrudne på vår reise. De er en sjøreisens plikt, og hjelpe om bord i "St. Laurentius". Så forbli trofast på skipet. Vi er alle en, ett i Kristus.

Jeg blir ombord.

fredag 11. desember 2009

Charlie Brown,s Jul

I en verden som krever mer av vår oppmerksomhet, og vil gi oss nye svar. Eller intrikate svar, på det enkle. Da det kan det sies enkelt og rett frem. Som da grubleren og tenkeren, Charlie Brown i "Knøttene". Skriker ut sin fortvilelse; "Hvorfor feirer vi jul"? Svaret gis enkelt av hans venn, Linus Van Pelt, da han entrer scenen.


torsdag 10. desember 2009

Fermingen

Fermingen (konfirmasjon) er en av syv sakramenter, som finnes og som den katolske kirke grunner på. Fermingen mottas kun en gang, og er sakramentet som konvertitter innlemmes og tas opp i kirkens fulle fellesskap. Da begynner slutten på en reise, men starten på en ny, og evigvarende. Livet innen den katolske tro, tradisjon og kirke. En føler ydmykhet, en føler seg liten, men Herren vil at vi ikke skal reise alene, vi skal ha en konstant, trofast "reisekompanjong". Den Hellig Ånd, noe en mottar under fermingens salvelse.

Fra den Katolske katekisme (KKK); "1309. Forberedelsen til fermingen bør ha til hensikt å føre den kristne til å forenes sterkere med Kristus, til større fortrolighet med Den Hellige Ånd og med Åndens virke, gaver og kall, slik at han bedre blir i stand til å ta på seg det kristne livs apostoliske ansvar. Ved dette skal fermingskatekesen søke å vekke bevisstheten om å tilhøre Jesu Kristi Kirke, både den allmenne Kirke og den lokale menighet". Det å motta fermingens sakrament, er noe en forbereder seg på under hele katekesen, og en forandrer sitt liv. For meg har det vært rike måneder, men du verden, en har virkelig fått prøvd seg. Lært mye om seg selv, og at man er mere enn sitt eget, selv. Mang en tåre, og en har blitt kastet på knær. For noe skjer med et menneske, når en sier til Jesus; "la meg tjene deg, og tilhøre din kirke".

Når vi lar, når vi våger å la Herrens evangelium, gjelde for sitt liv. "Stemmer" kan si "nei", "hva innbiller du deg?!", "du er ikke verdig?!". Det er stemmer som ikke er inspirert av Den Hellig Ånd. Men, man skal; "1310 For å motta fermingen må man være i nådens stand. Det anbefales derfor å søke til botens sakrament for å bli renset med henblikk av å motta Den Hellige Ånds gave. Et mer intenst bønneliv forbereder på å ta imot Den Hellige Ånds nådegaver og kraft i lydighet og åpenhet"(KKK).
Så det er noe som må skje før mottagelsen av den hellige fermingen, boten. Skriftemålet kommer først, og jeg lengter etter det. Uvant ja, men å møte sin skriftefar, møte Gud,s representant og bekjenne. Det skal bli godt og forløsende, og det minner meg på hvilken nåde og kjærlighet Gud har til det enkelte menneske. Få tilgivelse for sine synder, og ja et liv kan forandre seg, og stadig fullkommengjøres med ropet "Vend om". Søke skrifte ofte, og korrigere sitt liv. Etter førstkommende søndag, får jeg håpe og be, om at jeg har mottatt fermingen. Da har jeg, og de troende med meg, Den Hellige Ånd,s gave. Noe som skiller kristne fra alle andre, som livslang ledsager.

Share
|





"Non nobis, Domine, non nobis"

I moderne film, kan latinske salmer berike og dukke opp. For 20 år siden hadde filmen "Henry V" premiere. Jeg gikk oppløftet, rørt til tårer og "matt" ut fra kinomørket. Etter og ha sett glimrende Shakespearsk skuespillerkunst. Samt hørt den mektige, men korte salmen "Non nobis". Sunget i takk, etter det berømte slaget ved Agincourt. 25 oktober i 1415 (St. Crispin,s day) Kontrasten blir stor, etter blodig krig, etterfulgt av takksigelse, det hellige, kommet til uttrykk i mektige "Non nobis, Domine, non nobis- Sed nomini tuo da gloriam". Ikke oss Herre, ikke oss-men gi Ditt navn ære. Da blir et menneske lite, der vi, om ikke verdslige konger og fyrster, strider og strever med trivialiteter i våre liv.

Share
|





Katolsk messe - August Söderman

Den katolske messe. Har blitt tonsatt av mange komponister. For bedre å forstå messen. Har jeg funnet glede og lytte til den svenske komponisten; August Söderman (1832 - 1876) Følgende er hans verk "Katolsk messe" (1875) Det er unikt at Nordiske komponister tonsetter, og uten den katolske tradisjon og arv intakt i landet. For meg blir det et unikt særpreg. Uansett så er musikken til, for bedre å forstå messens enkelte deler (Ordinarium). Sett deg tilbake å nyt. Min favoritt under messen er Sanctus, nydelige toner. Der den toner ut, etter kaskader av kor; "Sanctus", til det ebber ut i et lite Sanctus. Menneskets spede stemme, i ærefrykt.

I Kyrie


II Gloria

III Credo

IV Offertorium

V Sanctus

VI Benedictus

VII Agnus Dei

lørdag 28. november 2009

Ettertanke-Vårt Land


Noe av det mest kjærkommende, og det jeg leser først i Vårt Land, er "Ettertanke"(andakten) i Vårt Land. Det gir en god start på dagen og i avisen. Det setter perspektivet rett. Denne uke, heter den "ettertenksomme" Ragnhild H. Aadland Høen. Hun er kateket i St. Paulus menighet i Bergen. Hun har gitt seks gode andakter, der hun har delt av seg selv, og satt ting i perspektiv. Overskriften har vært; "Å sove i endetimen", "Den lære dere har tatt imot", "At i maa blive fuldkommede", "Dagen uten Gud", "Hele skaperverket oppstandelse" og "Lignelsen om morgenstjernen". Det har vært en rik uke, med en katolsk betraktning av andakten. Katolsk? Vel det er nå kun de ord, som hun har fått det, å gitt videre ved Den Hellig ånd. Slik vi alle skulle ta i mot og gi det videre. Slik at ordet kan beholde sin kraft.

Share
|





Et brev


Det Nye testamente, er meste brev til de først kristne menigheter. Brev har for de hellige hatt stor betydning. For det var kjærkommen kontakt, nyheter og åndelig veiledning fra de første apostler, biskoper og hyrder. Derfor er NT godt å lese, for det er som de kunne vært skrevet til en selv. Noen ganger får en selv viktige brev i posten, de er adressert til en selv, og er personlig.

I dag fikk jeg, for meg, det viktigste brev etter jeg startet på min konvertering. Det var et personlig brev fra Biskop Eidsvig, av Oslo. Der det gis tillatelse til at jeg kan bli meddelt fermingens hellige sakrament. Samt tas opp i "Kirkens fulle fellesskap". Resten er ord til meg, som jeg skatter høyt.

Føler en enorm takknemlighet til vår Far i Himmelen, for den nåde og kjærlighet han har til det enkelte menneske. At han nettopp har rettferdige menn, som har følt kallet, som prester, noen med biskopens hyrdestav. I sitt virke, for å forkynne frelsens evangelium, finne de fortape får, som meg. Innlemme og forrette de hellige sakramentene, slik at vi kan være trygge av verden. Alt til vår velsignelse.
Share
|





lørdag 21. november 2009

Norsk dilemma


Her kommer et tankevekkende sitat fra (Polske); Nina Witoszek-Fitzpatrick. Der våre olje-milliarder, er mulig, vårt største hinder, for å søke; "Gud har et bedre øye til nordmenn enn nordmenn har til Gud".
Share
|