"You must ask God to give you power to fight against the sin of pride which is your greatest enemy - the root of all that is evil, and the failure of all that is good. For God resists the proud."
- St. Vincent de Paul
Dette blir litt famlende, søkende og nølende.-
For har tenkt på følgende lenge, og er inspirert av sitatet ovenfor. Det er tanker jeg deler. Dagene går, og en prøver å finne fremgang og nyanser i hverdagen.
Har man ikke som konvertitt, nettopp startet en drastisk endring i sitt liv? Hvilke forventninger har jeg, til det å konvertere? Det er lett å bli jeg/selv sentrert. Hele vår kultur er jo bygd opp rundt jeg og meg. Et samfunn med en veldig vekt på egoet, som igjen bringer stolthet med seg. Der Sigmund Freud, med sin filosofi, sentrerte alt, nettopp, rundt egoet, jeget. Ut fra de tankene, skal vi forstå verden. Jeget, egoet, er vel nettopp det som holder oss borte fra Herren?! Det er nettopp jeget, som er det (mitt ) største hinder(et).
I meg bærer jeg den største snublestein. Jeget er jo nettopp en fiende av Gud. For mitt ego, søker jo nettopp det som ikke hører Gud til. Det er noe jeg frykter, at jeg skal bli selv konsentrert i min konvertering.
Verdens filosofier har alltid levd ved siden av evangeliet, menneskers filosofer, var før, under, og etter vår Frelsers liv og død. De første apostler kjempet mot verdens filosofier, der falsk lære kom inn i kirken. Sannheter som var så like evangeliet, at det er vanskelig å skille "klinten fra hveten".
Herren har alltid hatt talsmenn på jorden. Profetene, før Kristi tid, den siste profet, Jesus selv, og de første apostler, som har ledet hans kirke. Siden Peter fikk nøklene fra Jesus Kristus. Dette frem til våre dager.
Så. jeg er også påvirket av forskjellige filosofier og -ismer. Så konverterer en, og så skal man justere sitt liv inn på det som man ser som "Guds vilje og plan". Motivene for å konvertere kan være mange, for meg er det kun en grunn. "Det er her (i kirken), evangeliet er i sitt fylde, og sakramentene blir utlagt for menneskene, i det har jeg et håp og føler meg elsket".
Bare tanken;"jeg, konverterer". Dette er min Blogg, hvordan jeg konverterer. Altså, hvordan jeg omvender meg, jeg tror, og jeg tilpasser mitt liv. Det blir veldig mye jeg/meg, og en blir veldig selv konsentrert. En føler på det, hvordan en har det, åndelig. Slik jeg (der var meget igjen) ser det. Blir det litt for mye meg? Hvordan jeg har det i dag. Mitt forhold til Herren. Mitt forhold til kirken. Jeg, jeg jeg.-
Det får meg til i større grad å innse en ting. Er at jeg kan ikke gjøre noe. Det er Herren som kan forandre meg, når jeg åpner mitt hjerte, og gir det til Gud. Det eneste Herren krever, er "et knust hjerte og en angrende ånd". Det å gå å føle hele tiden, det er slitsomt. "Elsker Herrene meg i dag"? "Har jeg gjort alt riktig i dag"? Det å gå sånn, grublende er ikke så nyttig. En sliter seg ut, en må hele tiden ha bekreftelser, fra Gud, kirken o.l. Det trenger vi ikke. For vi er elsket, om det kan virke stille fra Gud, at ånden ikke sterkt har jobbet med meg. Når dagen kommer mot en slutt. da vet jeg, at uansett, så kommer jeg til kort.
Det er ikke jeg, som skal konvertere, men jeg kan med Guds hjelp og ved Hans nåde, komme inn under nådens sakramenter. I det, ha et håp og et løfte, om og kan leve i lys fra Hans nåde, og ved hand nåde. Vende tilbake til Faderhuset. Det å konvertere, blir vel noe "sær-Norsk". I et protestantisk land, blir man en av få, som søker tilbedelse av Gud, under og i en katolsk messe. Til det kan det for oss "innfødte" Nordmenn, bli en prosess, og et nytt liv. Pga. man søker en/den katolsk kirke. Er det slik, for en som f.eks kommer fra Polen? Neppe? For oss blir det valg av tro og en livsførsel. For de som er født og oppvokst i et katolsk land, en mere selvfølge. Selv om alle må ta stilling til Jesus Kristus, på et personlig plan, uavhengig av nasjonalitet. For meg, betyr det glede, at jeg kan velge, da det ikke er noen selvfølge å være troende katolikk i Norge. At det blir et kulturvalg også, er pga historiske hendelser i Skandinavia. Jeg, og alle nordmenn med meg, har jo katolske forfedre, langt tilbake i vår slekt.
Kirken består (også i Norge) av mange kulturer, alle kneler under messen, og tilber den samme Gud, minnes den samme Frelser. Vi deler det samme håp, forenes i messen, i felles bønn og bekjennelse.
Vet nettopp hvor mye Kristus forventer av oss, og hvor mye Han elsker oss. Mindre meg, og mere deg, min neste. "Elsk din neste som deg selv".
Konverteringen er mindre, enn en selvrealisering, enn hva jeg kunne håpe på(?) Dette er ikke et nytt "kurs" i bli noe, "det å bli katolikk". Et av mange valg du tar, av andre tilbud, om å bli en bedre person/menneske. Dette er mere i tråd med ordene; " Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.". Sett alt det, i lys av Gudommelig kjærlighet og nåde. Da kan en kalle seg en disippel, og det er nettopp det, vi bekjenner under hver messe, at vi er. Til slutt et glimrende sitat;
"Whatever you do, think not of yourself, but of God."
- St. Vincent Ferrer
Hvis en fortsetter sin konvertering, og sitt liv, med dette sitatet, som forbilde, kan man leve som kristen.
Share
- St. Vincent de Paul
Dette blir litt famlende, søkende og nølende.-
For har tenkt på følgende lenge, og er inspirert av sitatet ovenfor. Det er tanker jeg deler. Dagene går, og en prøver å finne fremgang og nyanser i hverdagen.
Har man ikke som konvertitt, nettopp startet en drastisk endring i sitt liv? Hvilke forventninger har jeg, til det å konvertere? Det er lett å bli jeg/selv sentrert. Hele vår kultur er jo bygd opp rundt jeg og meg. Et samfunn med en veldig vekt på egoet, som igjen bringer stolthet med seg. Der Sigmund Freud, med sin filosofi, sentrerte alt, nettopp, rundt egoet, jeget. Ut fra de tankene, skal vi forstå verden. Jeget, egoet, er vel nettopp det som holder oss borte fra Herren?! Det er nettopp jeget, som er det (mitt ) største hinder(et).
I meg bærer jeg den største snublestein. Jeget er jo nettopp en fiende av Gud. For mitt ego, søker jo nettopp det som ikke hører Gud til. Det er noe jeg frykter, at jeg skal bli selv konsentrert i min konvertering.
Verdens filosofier har alltid levd ved siden av evangeliet, menneskers filosofer, var før, under, og etter vår Frelsers liv og død. De første apostler kjempet mot verdens filosofier, der falsk lære kom inn i kirken. Sannheter som var så like evangeliet, at det er vanskelig å skille "klinten fra hveten".
Herren har alltid hatt talsmenn på jorden. Profetene, før Kristi tid, den siste profet, Jesus selv, og de første apostler, som har ledet hans kirke. Siden Peter fikk nøklene fra Jesus Kristus. Dette frem til våre dager.
Så. jeg er også påvirket av forskjellige filosofier og -ismer. Så konverterer en, og så skal man justere sitt liv inn på det som man ser som "Guds vilje og plan". Motivene for å konvertere kan være mange, for meg er det kun en grunn. "Det er her (i kirken), evangeliet er i sitt fylde, og sakramentene blir utlagt for menneskene, i det har jeg et håp og føler meg elsket".
Bare tanken;"jeg, konverterer". Dette er min Blogg, hvordan jeg konverterer. Altså, hvordan jeg omvender meg, jeg tror, og jeg tilpasser mitt liv. Det blir veldig mye jeg/meg, og en blir veldig selv konsentrert. En føler på det, hvordan en har det, åndelig. Slik jeg (der var meget igjen) ser det. Blir det litt for mye meg? Hvordan jeg har det i dag. Mitt forhold til Herren. Mitt forhold til kirken. Jeg, jeg jeg.-
Det får meg til i større grad å innse en ting. Er at jeg kan ikke gjøre noe. Det er Herren som kan forandre meg, når jeg åpner mitt hjerte, og gir det til Gud. Det eneste Herren krever, er "et knust hjerte og en angrende ånd". Det å gå å føle hele tiden, det er slitsomt. "Elsker Herrene meg i dag"? "Har jeg gjort alt riktig i dag"? Det å gå sånn, grublende er ikke så nyttig. En sliter seg ut, en må hele tiden ha bekreftelser, fra Gud, kirken o.l. Det trenger vi ikke. For vi er elsket, om det kan virke stille fra Gud, at ånden ikke sterkt har jobbet med meg. Når dagen kommer mot en slutt. da vet jeg, at uansett, så kommer jeg til kort.
Det er ikke jeg, som skal konvertere, men jeg kan med Guds hjelp og ved Hans nåde, komme inn under nådens sakramenter. I det, ha et håp og et løfte, om og kan leve i lys fra Hans nåde, og ved hand nåde. Vende tilbake til Faderhuset. Det å konvertere, blir vel noe "sær-Norsk". I et protestantisk land, blir man en av få, som søker tilbedelse av Gud, under og i en katolsk messe. Til det kan det for oss "innfødte" Nordmenn, bli en prosess, og et nytt liv. Pga. man søker en/den katolsk kirke. Er det slik, for en som f.eks kommer fra Polen? Neppe? For oss blir det valg av tro og en livsførsel. For de som er født og oppvokst i et katolsk land, en mere selvfølge. Selv om alle må ta stilling til Jesus Kristus, på et personlig plan, uavhengig av nasjonalitet. For meg, betyr det glede, at jeg kan velge, da det ikke er noen selvfølge å være troende katolikk i Norge. At det blir et kulturvalg også, er pga historiske hendelser i Skandinavia. Jeg, og alle nordmenn med meg, har jo katolske forfedre, langt tilbake i vår slekt.
Kirken består (også i Norge) av mange kulturer, alle kneler under messen, og tilber den samme Gud, minnes den samme Frelser. Vi deler det samme håp, forenes i messen, i felles bønn og bekjennelse.
Vet nettopp hvor mye Kristus forventer av oss, og hvor mye Han elsker oss. Mindre meg, og mere deg, min neste. "Elsk din neste som deg selv".
Konverteringen er mindre, enn en selvrealisering, enn hva jeg kunne håpe på(?) Dette er ikke et nytt "kurs" i bli noe, "det å bli katolikk". Et av mange valg du tar, av andre tilbud, om å bli en bedre person/menneske. Dette er mere i tråd med ordene; " Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.". Sett alt det, i lys av Gudommelig kjærlighet og nåde. Da kan en kalle seg en disippel, og det er nettopp det, vi bekjenner under hver messe, at vi er. Til slutt et glimrende sitat;
"Whatever you do, think not of yourself, but of God."
- St. Vincent Ferrer
Hvis en fortsetter sin konvertering, og sitt liv, med dette sitatet, som forbilde, kan man leve som kristen.
Share
1 kommentar:
Takk for en tankevekkende tekst.
Det er bare så sant alt du sier her, at jeg nok må tygge på det resten av dagen.
Igjen, takk.
Legg inn en kommentar