Når en er i en prosess, som det å konvertere er. Så kommer man før eller siden til, et frelsende prinsipp, omvendelse. Selv da, kommer man til stadig dypere og vid kunnskap. Ved Den Hellige ånd innflytelse, så starter man en (livslang) helliggjørelse. Rettferdiggjort er vi ved vår Frelsers sonoffer. Ved Hans hellige, dyrebare blod på korset
Det som forlanges av oss, er at vi bekjenner og omvender oss. Innser våre feil og overtredelser. I den prosessen, kan man komme til smertelig selverkjennelse, da man lever i nådens lys.
Er glad for at vi har håp, det omvendelsen fører oss ikke lengre fra Gud, men nærmere. Dette er også en livslang prosess.
En av de mange lignelser som griper meg, gir håp er lignelsen; "Den bortkomne sønnen". Den er fylt av nåde over nåde, og en dyp faderlig kjærlighet. En kan befinne seg så langt borte fra Gud, men vår far i himmelen elsker oss. Han ønsker oss, hjem.
Omvendelse kan være smertefull, mange tårer, erkjennelser og ydmykhet. Man strekker ut hender, for hjelp. Man folder bedende hender og ber om tilgivelse. "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren". Lukas 15:18-20
Kirken har myndighet til å gi syndeforlatelse, og det gir mennesket håp. Som konverterende, så opplever jeg, at man er i et vakuum. Man tar avstand fra sitt tidligere liv, man er i en læringsprosess. Det er mange inntrykk og nytt. Messen og tilhørigheten gir glede, men.... Man er ikke katolikk ennå, en nyter ikke alle priviligerer ennå, men det kommer.
En befinner seg mye på kne, i bønn, og siden april, har det blitt mange tanker, mange åndelige opplevelser. En dypere og dypere innsikt i messen og eukaristien. Hvor godt det er å være til messe. Bønneboken gir mye trøst. Det er en så fin arv, med mange vakre bønner. Mennesker før meg, har omvendt seg. Deres erfaringer, finnes i bønnene. Bønner som Gud har hørt. En føler seg plutselig ikke så ensom lenger.
Min konvertering, er nettopp min reise tilbake til Faderhuset. Der det er dekket for (deg og) meg. Spørsmålet er ikke så mye for meg, katolikk eller ikke? Hvem kirke er best?
Jeg vandrer bare tilbake, hjem.
"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham". Lukas 15:20
Share
|
Det som forlanges av oss, er at vi bekjenner og omvender oss. Innser våre feil og overtredelser. I den prosessen, kan man komme til smertelig selverkjennelse, da man lever i nådens lys.
Er glad for at vi har håp, det omvendelsen fører oss ikke lengre fra Gud, men nærmere. Dette er også en livslang prosess.
En av de mange lignelser som griper meg, gir håp er lignelsen; "Den bortkomne sønnen". Den er fylt av nåde over nåde, og en dyp faderlig kjærlighet. En kan befinne seg så langt borte fra Gud, men vår far i himmelen elsker oss. Han ønsker oss, hjem.
Omvendelse kan være smertefull, mange tårer, erkjennelser og ydmykhet. Man strekker ut hender, for hjelp. Man folder bedende hender og ber om tilgivelse. "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren". Lukas 15:18-20
Kirken har myndighet til å gi syndeforlatelse, og det gir mennesket håp. Som konverterende, så opplever jeg, at man er i et vakuum. Man tar avstand fra sitt tidligere liv, man er i en læringsprosess. Det er mange inntrykk og nytt. Messen og tilhørigheten gir glede, men.... Man er ikke katolikk ennå, en nyter ikke alle priviligerer ennå, men det kommer.
En befinner seg mye på kne, i bønn, og siden april, har det blitt mange tanker, mange åndelige opplevelser. En dypere og dypere innsikt i messen og eukaristien. Hvor godt det er å være til messe. Bønneboken gir mye trøst. Det er en så fin arv, med mange vakre bønner. Mennesker før meg, har omvendt seg. Deres erfaringer, finnes i bønnene. Bønner som Gud har hørt. En føler seg plutselig ikke så ensom lenger.
Min konvertering, er nettopp min reise tilbake til Faderhuset. Der det er dekket for (deg og) meg. Spørsmålet er ikke så mye for meg, katolikk eller ikke? Hvem kirke er best?
Jeg vandrer bare tilbake, hjem.
"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham". Lukas 15:20
Share
|
3 kommentarer:
Så sant, så sant.
Det er jo det det handler om; å komme hjem til faderhuset.
Det har lett for å bli mye kirkepolitikk og teologi, men alt handler jo om å komme hjem - til Kristus og Hans Kirke.
Hei Credo!
Også for meg har lignelsen om den bortkomne sønnen fått en egen plass, især nå i det siste. Dette kommer jeg til å skrive et blogginnlegg om i morgen. Derfor er det nesten som et himmelsk sammentreff at du så grundig behandler denne fortellingen akkurat i dag.
Dette viser at mye oppleves likt for oss som er ferske og uferdige innen Kirken.
Vi får ønske hverandre lykke til i all mulig gjensidighet!
Hilsen Inventus
Takk til dere begge.Vi er vel alle bortkomne, men vi er på vei,tilbake.For meg er det en bekreftelse, og trøst at vi kan oppleve åndelige erfaringer. På hver vår kant, veiledet av Den Hellige Ånds innflytelse.
Legg inn en kommentar