torsdag 12. november 2009
mandag 2. november 2009
søndag 1. november 2009
Ego vs Gud
"You must ask God to give you power to fight against the sin of pride which is your greatest enemy - the root of all that is evil, and the failure of all that is good. For God resists the proud."
- St. Vincent de Paul
Dette blir litt famlende, søkende og nølende.-
For har tenkt på følgende lenge, og er inspirert av sitatet ovenfor. Det er tanker jeg deler. Dagene går, og en prøver å finne fremgang og nyanser i hverdagen.
Har man ikke som konvertitt, nettopp startet en drastisk endring i sitt liv? Hvilke forventninger har jeg, til det å konvertere? Det er lett å bli jeg/selv sentrert. Hele vår kultur er jo bygd opp rundt jeg og meg. Et samfunn med en veldig vekt på egoet, som igjen bringer stolthet med seg. Der Sigmund Freud, med sin filosofi, sentrerte alt, nettopp, rundt egoet, jeget. Ut fra de tankene, skal vi forstå verden. Jeget, egoet, er vel nettopp det som holder oss borte fra Herren?! Det er nettopp jeget, som er det (mitt ) største hinder(et).
I meg bærer jeg den største snublestein. Jeget er jo nettopp en fiende av Gud. For mitt ego, søker jo nettopp det som ikke hører Gud til. Det er noe jeg frykter, at jeg skal bli selv konsentrert i min konvertering.
Verdens filosofier har alltid levd ved siden av evangeliet, menneskers filosofer, var før, under, og etter vår Frelsers liv og død. De første apostler kjempet mot verdens filosofier, der falsk lære kom inn i kirken. Sannheter som var så like evangeliet, at det er vanskelig å skille "klinten fra hveten".
Herren har alltid hatt talsmenn på jorden. Profetene, før Kristi tid, den siste profet, Jesus selv, og de første apostler, som har ledet hans kirke. Siden Peter fikk nøklene fra Jesus Kristus. Dette frem til våre dager.
Så. jeg er også påvirket av forskjellige filosofier og -ismer. Så konverterer en, og så skal man justere sitt liv inn på det som man ser som "Guds vilje og plan". Motivene for å konvertere kan være mange, for meg er det kun en grunn. "Det er her (i kirken), evangeliet er i sitt fylde, og sakramentene blir utlagt for menneskene, i det har jeg et håp og føler meg elsket".
Bare tanken;"jeg, konverterer". Dette er min Blogg, hvordan jeg konverterer. Altså, hvordan jeg omvender meg, jeg tror, og jeg tilpasser mitt liv. Det blir veldig mye jeg/meg, og en blir veldig selv konsentrert. En føler på det, hvordan en har det, åndelig. Slik jeg (der var meget igjen) ser det. Blir det litt for mye meg? Hvordan jeg har det i dag. Mitt forhold til Herren. Mitt forhold til kirken. Jeg, jeg jeg.-
Det får meg til i større grad å innse en ting. Er at jeg kan ikke gjøre noe. Det er Herren som kan forandre meg, når jeg åpner mitt hjerte, og gir det til Gud. Det eneste Herren krever, er "et knust hjerte og en angrende ånd". Det å gå å føle hele tiden, det er slitsomt. "Elsker Herrene meg i dag"? "Har jeg gjort alt riktig i dag"? Det å gå sånn, grublende er ikke så nyttig. En sliter seg ut, en må hele tiden ha bekreftelser, fra Gud, kirken o.l. Det trenger vi ikke. For vi er elsket, om det kan virke stille fra Gud, at ånden ikke sterkt har jobbet med meg. Når dagen kommer mot en slutt. da vet jeg, at uansett, så kommer jeg til kort.
Det er ikke jeg, som skal konvertere, men jeg kan med Guds hjelp og ved Hans nåde, komme inn under nådens sakramenter. I det, ha et håp og et løfte, om og kan leve i lys fra Hans nåde, og ved hand nåde. Vende tilbake til Faderhuset. Det å konvertere, blir vel noe "sær-Norsk". I et protestantisk land, blir man en av få, som søker tilbedelse av Gud, under og i en katolsk messe. Til det kan det for oss "innfødte" Nordmenn, bli en prosess, og et nytt liv. Pga. man søker en/den katolsk kirke. Er det slik, for en som f.eks kommer fra Polen? Neppe? For oss blir det valg av tro og en livsførsel. For de som er født og oppvokst i et katolsk land, en mere selvfølge. Selv om alle må ta stilling til Jesus Kristus, på et personlig plan, uavhengig av nasjonalitet. For meg, betyr det glede, at jeg kan velge, da det ikke er noen selvfølge å være troende katolikk i Norge. At det blir et kulturvalg også, er pga historiske hendelser i Skandinavia. Jeg, og alle nordmenn med meg, har jo katolske forfedre, langt tilbake i vår slekt.
Kirken består (også i Norge) av mange kulturer, alle kneler under messen, og tilber den samme Gud, minnes den samme Frelser. Vi deler det samme håp, forenes i messen, i felles bønn og bekjennelse.
Vet nettopp hvor mye Kristus forventer av oss, og hvor mye Han elsker oss. Mindre meg, og mere deg, min neste. "Elsk din neste som deg selv".
Konverteringen er mindre, enn en selvrealisering, enn hva jeg kunne håpe på(?) Dette er ikke et nytt "kurs" i bli noe, "det å bli katolikk". Et av mange valg du tar, av andre tilbud, om å bli en bedre person/menneske. Dette er mere i tråd med ordene; " Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.". Sett alt det, i lys av Gudommelig kjærlighet og nåde. Da kan en kalle seg en disippel, og det er nettopp det, vi bekjenner under hver messe, at vi er. Til slutt et glimrende sitat;
"Whatever you do, think not of yourself, but of God."
- St. Vincent Ferrer
Hvis en fortsetter sin konvertering, og sitt liv, med dette sitatet, som forbilde, kan man leve som kristen.
Share
- St. Vincent de Paul
Dette blir litt famlende, søkende og nølende.-
For har tenkt på følgende lenge, og er inspirert av sitatet ovenfor. Det er tanker jeg deler. Dagene går, og en prøver å finne fremgang og nyanser i hverdagen.
Har man ikke som konvertitt, nettopp startet en drastisk endring i sitt liv? Hvilke forventninger har jeg, til det å konvertere? Det er lett å bli jeg/selv sentrert. Hele vår kultur er jo bygd opp rundt jeg og meg. Et samfunn med en veldig vekt på egoet, som igjen bringer stolthet med seg. Der Sigmund Freud, med sin filosofi, sentrerte alt, nettopp, rundt egoet, jeget. Ut fra de tankene, skal vi forstå verden. Jeget, egoet, er vel nettopp det som holder oss borte fra Herren?! Det er nettopp jeget, som er det (mitt ) største hinder(et).
I meg bærer jeg den største snublestein. Jeget er jo nettopp en fiende av Gud. For mitt ego, søker jo nettopp det som ikke hører Gud til. Det er noe jeg frykter, at jeg skal bli selv konsentrert i min konvertering.
Verdens filosofier har alltid levd ved siden av evangeliet, menneskers filosofer, var før, under, og etter vår Frelsers liv og død. De første apostler kjempet mot verdens filosofier, der falsk lære kom inn i kirken. Sannheter som var så like evangeliet, at det er vanskelig å skille "klinten fra hveten".
Herren har alltid hatt talsmenn på jorden. Profetene, før Kristi tid, den siste profet, Jesus selv, og de første apostler, som har ledet hans kirke. Siden Peter fikk nøklene fra Jesus Kristus. Dette frem til våre dager.
Så. jeg er også påvirket av forskjellige filosofier og -ismer. Så konverterer en, og så skal man justere sitt liv inn på det som man ser som "Guds vilje og plan". Motivene for å konvertere kan være mange, for meg er det kun en grunn. "Det er her (i kirken), evangeliet er i sitt fylde, og sakramentene blir utlagt for menneskene, i det har jeg et håp og føler meg elsket".
Bare tanken;"jeg, konverterer". Dette er min Blogg, hvordan jeg konverterer. Altså, hvordan jeg omvender meg, jeg tror, og jeg tilpasser mitt liv. Det blir veldig mye jeg/meg, og en blir veldig selv konsentrert. En føler på det, hvordan en har det, åndelig. Slik jeg (der var meget igjen) ser det. Blir det litt for mye meg? Hvordan jeg har det i dag. Mitt forhold til Herren. Mitt forhold til kirken. Jeg, jeg jeg.-
Det får meg til i større grad å innse en ting. Er at jeg kan ikke gjøre noe. Det er Herren som kan forandre meg, når jeg åpner mitt hjerte, og gir det til Gud. Det eneste Herren krever, er "et knust hjerte og en angrende ånd". Det å gå å føle hele tiden, det er slitsomt. "Elsker Herrene meg i dag"? "Har jeg gjort alt riktig i dag"? Det å gå sånn, grublende er ikke så nyttig. En sliter seg ut, en må hele tiden ha bekreftelser, fra Gud, kirken o.l. Det trenger vi ikke. For vi er elsket, om det kan virke stille fra Gud, at ånden ikke sterkt har jobbet med meg. Når dagen kommer mot en slutt. da vet jeg, at uansett, så kommer jeg til kort.
Det er ikke jeg, som skal konvertere, men jeg kan med Guds hjelp og ved Hans nåde, komme inn under nådens sakramenter. I det, ha et håp og et løfte, om og kan leve i lys fra Hans nåde, og ved hand nåde. Vende tilbake til Faderhuset. Det å konvertere, blir vel noe "sær-Norsk". I et protestantisk land, blir man en av få, som søker tilbedelse av Gud, under og i en katolsk messe. Til det kan det for oss "innfødte" Nordmenn, bli en prosess, og et nytt liv. Pga. man søker en/den katolsk kirke. Er det slik, for en som f.eks kommer fra Polen? Neppe? For oss blir det valg av tro og en livsførsel. For de som er født og oppvokst i et katolsk land, en mere selvfølge. Selv om alle må ta stilling til Jesus Kristus, på et personlig plan, uavhengig av nasjonalitet. For meg, betyr det glede, at jeg kan velge, da det ikke er noen selvfølge å være troende katolikk i Norge. At det blir et kulturvalg også, er pga historiske hendelser i Skandinavia. Jeg, og alle nordmenn med meg, har jo katolske forfedre, langt tilbake i vår slekt.
Kirken består (også i Norge) av mange kulturer, alle kneler under messen, og tilber den samme Gud, minnes den samme Frelser. Vi deler det samme håp, forenes i messen, i felles bønn og bekjennelse.
Vet nettopp hvor mye Kristus forventer av oss, og hvor mye Han elsker oss. Mindre meg, og mere deg, min neste. "Elsk din neste som deg selv".
Konverteringen er mindre, enn en selvrealisering, enn hva jeg kunne håpe på(?) Dette er ikke et nytt "kurs" i bli noe, "det å bli katolikk". Et av mange valg du tar, av andre tilbud, om å bli en bedre person/menneske. Dette er mere i tråd med ordene; " Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.". Sett alt det, i lys av Gudommelig kjærlighet og nåde. Da kan en kalle seg en disippel, og det er nettopp det, vi bekjenner under hver messe, at vi er. Til slutt et glimrende sitat;
"Whatever you do, think not of yourself, but of God."
- St. Vincent Ferrer
Hvis en fortsetter sin konvertering, og sitt liv, med dette sitatet, som forbilde, kan man leve som kristen.
Share
søndag 18. oktober 2009
Omvendelse
Når en er i en prosess, som det å konvertere er. Så kommer man før eller siden til, et frelsende prinsipp, omvendelse. Selv da, kommer man til stadig dypere og vid kunnskap. Ved Den Hellige ånd innflytelse, så starter man en (livslang) helliggjørelse. Rettferdiggjort er vi ved vår Frelsers sonoffer. Ved Hans hellige, dyrebare blod på korset
Det som forlanges av oss, er at vi bekjenner og omvender oss. Innser våre feil og overtredelser. I den prosessen, kan man komme til smertelig selverkjennelse, da man lever i nådens lys.
Er glad for at vi har håp, det omvendelsen fører oss ikke lengre fra Gud, men nærmere. Dette er også en livslang prosess.
En av de mange lignelser som griper meg, gir håp er lignelsen; "Den bortkomne sønnen". Den er fylt av nåde over nåde, og en dyp faderlig kjærlighet. En kan befinne seg så langt borte fra Gud, men vår far i himmelen elsker oss. Han ønsker oss, hjem.
Omvendelse kan være smertefull, mange tårer, erkjennelser og ydmykhet. Man strekker ut hender, for hjelp. Man folder bedende hender og ber om tilgivelse. "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren". Lukas 15:18-20
Kirken har myndighet til å gi syndeforlatelse, og det gir mennesket håp. Som konverterende, så opplever jeg, at man er i et vakuum. Man tar avstand fra sitt tidligere liv, man er i en læringsprosess. Det er mange inntrykk og nytt. Messen og tilhørigheten gir glede, men.... Man er ikke katolikk ennå, en nyter ikke alle priviligerer ennå, men det kommer.
En befinner seg mye på kne, i bønn, og siden april, har det blitt mange tanker, mange åndelige opplevelser. En dypere og dypere innsikt i messen og eukaristien. Hvor godt det er å være til messe. Bønneboken gir mye trøst. Det er en så fin arv, med mange vakre bønner. Mennesker før meg, har omvendt seg. Deres erfaringer, finnes i bønnene. Bønner som Gud har hørt. En føler seg plutselig ikke så ensom lenger.
Min konvertering, er nettopp min reise tilbake til Faderhuset. Der det er dekket for (deg og) meg. Spørsmålet er ikke så mye for meg, katolikk eller ikke? Hvem kirke er best?
Jeg vandrer bare tilbake, hjem.
"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham". Lukas 15:20
Share
|
Det som forlanges av oss, er at vi bekjenner og omvender oss. Innser våre feil og overtredelser. I den prosessen, kan man komme til smertelig selverkjennelse, da man lever i nådens lys.
Er glad for at vi har håp, det omvendelsen fører oss ikke lengre fra Gud, men nærmere. Dette er også en livslang prosess.
En av de mange lignelser som griper meg, gir håp er lignelsen; "Den bortkomne sønnen". Den er fylt av nåde over nåde, og en dyp faderlig kjærlighet. En kan befinne seg så langt borte fra Gud, men vår far i himmelen elsker oss. Han ønsker oss, hjem.
Omvendelse kan være smertefull, mange tårer, erkjennelser og ydmykhet. Man strekker ut hender, for hjelp. Man folder bedende hender og ber om tilgivelse. "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren". Lukas 15:18-20
Kirken har myndighet til å gi syndeforlatelse, og det gir mennesket håp. Som konverterende, så opplever jeg, at man er i et vakuum. Man tar avstand fra sitt tidligere liv, man er i en læringsprosess. Det er mange inntrykk og nytt. Messen og tilhørigheten gir glede, men.... Man er ikke katolikk ennå, en nyter ikke alle priviligerer ennå, men det kommer.
En befinner seg mye på kne, i bønn, og siden april, har det blitt mange tanker, mange åndelige opplevelser. En dypere og dypere innsikt i messen og eukaristien. Hvor godt det er å være til messe. Bønneboken gir mye trøst. Det er en så fin arv, med mange vakre bønner. Mennesker før meg, har omvendt seg. Deres erfaringer, finnes i bønnene. Bønner som Gud har hørt. En føler seg plutselig ikke så ensom lenger.
Min konvertering, er nettopp min reise tilbake til Faderhuset. Der det er dekket for (deg og) meg. Spørsmålet er ikke så mye for meg, katolikk eller ikke? Hvem kirke er best?
Jeg vandrer bare tilbake, hjem.
"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham". Lukas 15:20
Share
|
lørdag 10. oktober 2009
Stier
Høst, da kaller fjellet for så mange nordmenn. Takknemlige vi er, for at DNT,s og andre turgåere. Har gått før oss, og tråkket opp og merket stier.
Slik er det i troslivet og i kirken. Som har en rik og dyp historie og ta av. Mennesker før oss, opp sendte de, de samme bønner som oss. Knelte som oss, led og gledet seg som oss, i troen på vår frelser Jesus Kristus, Den hellige jomfru Maria, den hellige familie, og de forskjellige helgener, som tidlig i kirkehistorien ble en viktig bestandel for de første kristne. De første helgner var i hovedsak martyrer, de ga det størst, sitt liv. For sin frelser, og virkelig, "ble naglet til korset. Tok sitt kors, og led. Denne søndag, er det fem nye, som får helgenstatus. det er en gledens dag. Spesielt for de katolikker, som får en landsmann/kvinne, ordensbror/søster osv. til helgen. Hele kirken gleder seg, for sine helgener. I de får de nye lysende eksempler på at, en, den ene. Med Gud,s hjelp, kan utrette mye, med sitt eksempel.
Det er denne uendelige rike arven, jeg skjønner mer og mer av. Hvor heldige vi er, som har kirkefedre, helgener, Paver, som har gått før oss. Det gjør det enklere, selv om hver og enkelt av oss, må si ja til Gud, innrette vårt liv, etter Gud,s bud. Vi kan ikke leve på lånt lys. Da bygger vi en tro, og et håp, på sandgrunn. Vi må stå forankret, som Peter, på klippen. I henhold til Jesu Kristi evangelium, og ledsaget ved den Hellige ånd.
Som oss, hadde Peter svakheter, han som sviktet og fornektet, men, omvendte seg, og ble styrket, tilgitt av og ved Herren,s nåde.
I hans (Peter) svakhet, ligger styrken, som Paulus sa; "når jeg er svak, er jeg sterk". Peter lot Herren, forme ham, og skikket til å entre Rom, og ble Rom,s første biskop.
Hvilke eksempler vi har, bare fra de første 10-år, etter oppstandelsen, i disse menn og kvinner, som, uten den hellig ånd, ville "famlet i mørket". Endte opp med en verdensomspennende, voksende katolsk kirke. Det er stort, og gleden over å lese, få kunnskap om disse pionerer, i spiren, og blodet fra korset. Inntok, den mektigste jordiske makt, og omvendte et hedensk Romerrike.
Det er en kraft i evangeliet, det forandrer mennesker, nærmiljø, landsdeler og nasjoner.
Ennå er ikke alle samlet i "flokken", og i det kan vi se tilbake, når vi skal se fremover, og bygge videre på den arv vi har. Slik at vi kan etterlate, vår arv, til troende som vil følge oss.
Jeg er ydmyk over denne kunnskap. Kirkehistorien har en dybde, i de kanoniserte og en bredde i det antall, "ukjente" troende, som har rommet katedraler og kirker gjennom århundrene.
Alle, troende gjennom dåp og den hellige ånd, er hellige.
Derfor føles det trygt å gå i fjellet, på opptrådte stier, men samtidig, sanse og oppleve naturen , på sin helt egen måte, samme som våre personlige erfaringer, med/i bønn, skriftemålet, eukaristien og møtet med Gud.
3."Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4. Og dit jeg går, vet dere veien". Joh. 14;3-4
Share
|
torsdag 1. oktober 2009
"The 13th Day"
Ny film, med et av forrige århundres, største mirakler. "Jomfru Maria og barna fra Fatima". Nå er det ny storslagen film, med premiere. Støtt og bli fan på Facebook. fortell om filmen, så flere i "kalde nord" kan bli klar over det miraklet, som skjedde i Fatima, Europa, under viktige, blodige krigsår. En advarsel og tent håp, som ble gitt, ved tre barn. Hendelsen har også hvert filmatisert før, men denne i ny språkdrakt og dratt nytt filmteknologi anno 2009. Av det som kan sees på bilder og Trailer(e), virker filmen lovende.
"Admiralen"
Da jeg feiret jul, i Russland i år. Bare det i seg selv var en opplevelse. Fikk jeg med meg filmen "Admiralen" på DVD. Den er uten tekst, og jeg har sett den snart ti ganger. Jeg har ennå ikke skjønt dialogen, da den er på russisk, men fant dette gripende klippet på YouTube. En trenger ikke kunne språket, for å skjønne dramatikken. Eller hva mennene med sin kaptein, kneler i bønn....før all annen videre handling.
Filmen viser hvor mye deres tro, preger dem. Spesielt i kampen mot kommunistene, borgerkrigen. Der Admiralen, er en samlende person. Troen kommer først, samt ære. Er en gripende film, som jeg håper finner veien til Norske distributører. Her snakkes det om en film i særklasse, der troen står sterkt. I en tid, der et lands tro var angrepet, og der troens forsvarere, blir gripende beskrevet her. Filmen har en gripende slutt. Symbolsk og sterk. Den finnes på slutten av første klippet her.
Filmen er basert på virkelige hendelser.
Filmen viser hvor mye deres tro, preger dem. Spesielt i kampen mot kommunistene, borgerkrigen. Der Admiralen, er en samlende person. Troen kommer først, samt ære. Er en gripende film, som jeg håper finner veien til Norske distributører. Her snakkes det om en film i særklasse, der troen står sterkt. I en tid, der et lands tro var angrepet, og der troens forsvarere, blir gripende beskrevet her. Filmen har en gripende slutt. Symbolsk og sterk. Den finnes på slutten av første klippet her.
Filmen er basert på virkelige hendelser.
Share
|
tirsdag 8. september 2009
Oppdateringer
For tiden, har jeg ikke mulighet, dessverre. Til like ofte å oppdatere mine sider. Vit at jeg har det bra. Troen er sterk, og dagene går, med fornyet styrke. Alt takket være Gud's nåde, og bønn.
Oppfordrer alle til å lese fra salmenes bok. Noe jeg selv studerer om dagen. Selv fordyper jeg meg innen Maria/Marialogi.
Marie er vår Frelser,s mor. Selv sier hun,; "salig" og seg selv. Da hun selv forstod, Herren,s budskap, og sin rolle i Herren,s nåde til mennesker.
Be din rosenkrans, daglig, og din insikt til bla. Maria vil vokse. Noe som gjør, at Hellige Maria. Trekker deg nærmere vår frelser.
Gud's fred, bare slik Han kan gjøre det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
