Ny Pave

For et år siden fikk kirken en ny pave. Nå er en ny pave på vei og det sies at han kom i sammen med sin mor.
Share

Altertavlen

Altertavlen i St.Laurentius kirke

Kirken er trygg, det er det kjente, og kjære. Stor var overraskelsen da en gjør vanlig kutyme for å gå inn i Herrens hus. Hører; "det har kommet ny altertavle". Slik at en ble litt avbrutt, i våpenhuset, før en gikk inn..

Ryktene om en ny altertavle. Hadde jeg hørt siden jeg startet i katekese. Allerede da, reagerte jeg med, en form for sorg. En trist følelse, for det store krusifikset, hadde blitt meg så kjært. Samt at man er av den formening, at det skal være et krusifiks, ved alteret. Noe jeg også, i min nysgjerrighet, har funnet skriftlig, skal nettopp være i en katolsk kirke(?) Uten at jeg kan finner det, akkurat nå. Vel, det som skulle bli den nye altertavlen, er vel ikke riktig å si. Det som skulle bli, altertavlen er mere korrekt. Da det kun hang krusifiks bak alteret. Utkastet til den. Hang  i menighetssalen. Et utkast som ikke vekket den store begeistring hos meg. Krusifikset i seg selv, var mer enn bra nok. Enkelt, og det var tydelig. Ikke noe defus kirkekunst.

At tiden gikk, og krusifikset fikk henge. Vekket håp og glede hos meg.

Nå hørte en ordene, som bekreftet, det andre så før meg. At altertavlen hadde kommet på plass! En så opp, og i våpenhuset henger nå krusifikset. Kristus med stola . Aldri har en stått så nære da. Det er som å stå ved fotenden av korset. Se opp på sin frelser og forløser. Korset er så stort, så tungt, og Kristus så nære.

En bøyer kne, går inn. Ser en altertavle, glitrende, påvirket av sollyset og den glans som kunstneren har greid å fremkalle.

Har mange ganger tenkt. Siden jeg ikke har tradisjonen, som barn, og gå til messe. Hvordan virker et kirkerom, på barna? Røkelsen, sangen, orgelpipene som basunerer ut tonene til salmer. Det må være sterke inntrykk for et barnesinn. Når jeg, som voksen lar meg bevege. Denne altertavlen, må da vekke beundring i barneøyne. Jeg håper det.

Denne søndagen, ble nettopp det. Masse følelser og undring. I det fokuset ofte gikk til altertavlen, med tårer i øyekroken. Den er vakker. I utførelsen, og i alle de historier, som er å finne på den. Historier, som beretter, om håp, og uendelig kjærlighet.

Da en av de, nettopp er å finne i et av motivene. Fiskebåten, med "menneskefiskere" og fulle garn. Der fisken, i vannet og av sollyset, når de dras inn. Skaper det samme lys-spillet, i altertavlen.. Som når glitrende fisk, bryter vannskorpen i møte med sol.

Ikke fanget, men reddet. Badende i lys.

Share |

Christos Voskrese!

Det er i dag, et år siden jeg var til messe for aller første gang. Det ble da, en minnerik og stor opplevelse. Gå til min første katolske messe. "En ring er sluttet for meg", skrev jeg for et år siden, og igjen er en ring sluttet. Mitt første personlige kirkeår, er over. Så å gå til påskemorgens messe. Var en dag jeg hadde gledet meg til, lenge.

En faste er tilbakelagt, en påske går mot en slutt. Som katolikk, er det virkelig et spennende og varierende år, man har. Livet får en naturlig variasjon og rytme. Nå, har påsken en dypere mening, pinsen en dypere forståelse. Julen et innhold. Samt alle de festdager, som er i den kirkelige kalender. Igjen er det arv, tradisjon en kommer tilbake til.

Et år, går tilsynelatende fort. Et år inneholder så mye. Det har vær et utrolig år. Mitt livs mest innholdsrike, der en har funnet selve livet.
Der en idag ble møtt av den seirende Kristus, i kirken, der han stod, oppstått ved alteret. Seiers-banneret ved sin side, symbolet på korsets seier, og seier over grav og død.

Der også røkelse fylte kirken, til vår alles velsignelse. Bruk av røkelse er noe jeg setter pris på. Det beriker meg, og gjør noe med meg. Symbolikken og selve duften. Så synd det ikke brukes oftere, der en ser røkelsen stiger mot taket, og forbi. Det gjør virkelig noe med messen og som person. 

Det å stå bokstavelig tettpakket sammen til messe, var en opplevelse jeg aldri før har opplevd, slik under en påske. Der vi alle bærer håpet, troen, og den overbevisning i vår tro. At Kristus er oppstanden.

En er glad, en er lykkelig. Dette er en erkjennelse og en sannhet, som gjør noe med ett menneske. God påske! Voistinu Voskrese!
Share
|

Te Deum for 2009

En fin måte å avslutte året på. Er det å avslutte året med å synge Te Deum. Noe som vil gi;

"Den trofaste(The Faithul) som vil det å takke Gud for velsignelser mottatt, andaktig resitere "Amborsian Hymn Te Deum Laudamus", er innvilget Plenary Indulgence (ettergivenhet in plenum) med den vanlige vilkår med tillegg av bekjennelse og hellige nattverd og bønn for intensjonene med den hellige Far.
Fra "the Sacred Penitentiary Apostolic", August 10th, 1936:

Dette kan enten sunget eller resitert offentlig, det vil si to eller flere personer. Noe jeg selv vil gjøre klokken 23:55 i kveld.

God nytt år, under Gud,s nåde, til mine leser og følgesvenner.


Te Deum laudamus

Te Deum laudamus:
te Dominum confitemur.
Te aeternum Patremomnis terra veneratur.
Tibi omnes Angeli;
tibi caeli et universae Potestates;
Tibi Cherubim et Seraphim
incessabili voce proclamant:
Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth.
Pleni sunt caeli et terra
maiestatis gloriae tuae.
Te gloriosus Apostolorum chorus,
Te Prophetarum laudabilis numerus,
Te Martyrum candidatus laudat exercitus.
Te per orbem terrarum
sancta confitetur Ecclesia,
Patrem immensae maiestatis:
Venerandum tuum verum et unicum Filium;
Sanctum quoque Paraclitum Spiritum.
Tu Rex gloriae, Christe.
Tu Patris sempiternus es Filius.
Tu ad liberandum suscepturus hominem,
non horruisti Virginis uterum.
Tu, devicto mortis aculeo,
aperuisti credentibus regna caelorum.
Tu ad dexteram Dei sedes,
in gloria Patris.
Iudex crederis esse venturus.
Te ergo quaesumus,
tuis famulis subveni:
quos pretioso sanguine redemisti.
Aeterna fac cum sanctis tuis in gloria numerari.
Salvum fac populum tuum,
Domine, et benedic hereditati tuae.
Et rege eos,
et extolle illos usque in aeternum.
Per singulos dies benedicimus te;
Et laudamus Nomen tuum in saeculum,
et in saeculum saeculi.
Dignare, Domine, die isto sine peccato nos custodire.
Miserere nostri domine,
miserere nostri.
Fiat misericordia tua,
Domine, super nos,
quemadmodum speravimus in te.
In te, Domine, speravi:
non confundar in aeternum.

Share
|

Thomas à Becket-Kirkens forsvarer

Når en kommer til den Engelske del, av den katolske kirke. Er opptegnelser og dokumentasjon meget gode. En mann, en Erkebiskop (av Canterbury) som er viden kjent. I sin samtid og ettertid. Er martyren Thomas à Becket. En kan ikke beskylde den Hellige Becket, for å være konfliktsky. Som Biskop, voldte han Henrik II, ganske mye hodebry. Utsagnet om;«Who will rid me of this turbulent priest» har stått i ettertid som et eksempel en mildt sagt fortvilet konge. Om en Biskop som ikke gikk til kompromi, om de tidligere hadde kommet til et kunstig og anstrengt forlik. Fire av kongens riddere, som må ha hørt disse ord, direkte eller inderekt. Red resuolutt til London. De møtte Biskop Tomas Becket, og da det ringt inn til vesper 29 Desember 1170, i Canterbury katedralen. Møtte biskopen deres sverd, og han ble drept, i sin egen katedral, uttalende med en martyrs ord;«Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken». Dette er hans festdag.

Share
|

Annus mirabilis

En slutter ikke å undre seg over, hva et år kan bringe, og hvor det kan bringe en hen?! Når en ser tilbake på sine år. Er det lett å glemme begivenheter og sine valg. En faktor, som gjør et mennesket er jo nettopp valg. På mange måter er mennesket, en sum av sine valg, en av flere faktorer som utgjør et menneske. 2009, ble et år med viktige valg for meg. Valg, uavhengig av miljø, tradisjon jeg er en del av.

Velger å bruke en av de siste dager i året til å se tilbake på 2009. Som ble "det bemerkelsesverdige året". Nedtrykt og ikke lite optimistisk da det var ved disse tider i fjor. Nærmest likegyldig. Derfor kunne vel så gjerne overskriften ha vært "Annus horribilis", og ikke mirabilis. Skal ikke bruke tid på hva som kunne blitt, men hva det ble. Kun nevne at jeg er utrolig takknemlig, for at Gud er god. At all verdens visdom, ikke kan forutse Hans vei. Det er en stor glede i mitt sinn og mitt bryst, når det kun er få dager igjen av 2009.
Det har skjedd utrolig mye. At jeg nå kan sitte som skrivende, troende og tenkende katolikk. Det er et mirakel. Jeg er så rik. "Så fjernt (jeg trodde det ihvertfall) jeg var fra Gud. Kunne ikke et menneske komme." Var mine tanker og selvbilde. Synden skilte meg fra Gud. Stoltheten skilte meg fra Gud. Bitterhet skilte meg fra Gud. Allikevel deltok jeg i min første messe. Lørdag før palmesøndag, i St. Laurentius menighet. Deltok på min første katekese, hørte min første "Hill deg Maria" (så vakkert) i menighetssalen med alle barna og ungdommen. Palmegrener (det var vel gran?) overalt. Det var å komme hjem, det var eksotisk, fremmed. Selv om en er vokst opp et "steinkast" unna kirken. Først nå tok jeg søkende, ydmyk, farløs, fortvilet og lengtende, skritt inn i troen, kirken og menigheten. Der Gud kan forandre hjerter. Jeg var nok selv en "fremmed fugl" for de troende, men følte/føler meg ikke som det. Etter det første møtet vokste jeg sakte i kunnskap og nåde. Aldri før har jeg vel lest så mye å studert så mye. Om troen og den katolske kirke. Historie, tradisjon, katekisme. Det er mye å favne og forstå. Aldri satt jeg noen direkte spørsmålstegn. For jeg var forberedt, slik Herren hadde forberedt meg. Hele mitt liv pekte mot dette ene, fatte troen og tre inn i kirken. Det er her jeg hører hjemme, det er dette som er hjemme. Her finner jeg det ankre, som holder meg fast. Ikke lenger flakende og søkende på opprømt hav. At ens tro får konsekvenser for sitt daglige live. At ens verdier endres, og jeg med dem. Når noe er nytt, har jeg tidligere erfart at det er lett å ivre når alt, nettopp er nytt. Har kommet til den forståelse, at dette ikke er noe jeg skal engasjere meg, kun i en kreativ periode. En flamme som derimot skal brenne livet ut. En må alltid ha "olje på lampen". Så om ikke flammen alltid er stor, så brenner den da. Det kan en makte, med Guds barmhjertige hjelp. Dette er et valg for livet, for Gud er livet. Da dette har vært et begivenhetsrikt år, har det også inneholdt det motsatte. Det har kostet sjelssmerter, en synder som vender hjem. Vil gjennomgå forløsende renselse og botsøvelser. Der en ser sitt liv, sin person i et nytt syn, med nye øyne. Det er derimot ikke varig, smerten, men forbigående. Sjelssmerte er ikke varig, til det finnes omvendelse, tilgivelse ved bekjennelse, og nåde. Da kan en tåle de smerter, slik jeg har opplevd.

Dette har vært for meg, og er for meg. Mer enn boklig lærdom, teologi og teorier. Dette er selve livet. Der en ser sine feil, i lys av Adam,s feil, og den tilstand av uorden hele verden befinner seg i. Med Adam-mennesket alle sine feil. Der Gud, har fra tidenes morgen, kun hatt en stemme, en røst, og et ønske. "Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg". Jeg har besvart det ropet, erkjent som Adam, "her er jeg". Er ikke lenger naken, men salvet og kledd i sakramentenes nye drakt.

Det har aldri vært noen spørsmål, om å tro eller ikke tro, på Jesus Kristus. Det var bare et spørsmål å tilslutt høre den stille innbydende røst, i verdens virvar av "stemmer";
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg".

Share
|

En tåre-begge fra Polen

En tåre kjærtegner meg, og kiler meg, i sin ferd fra øyekroken ned mitt smilende kinn. Det er med stor glede jeg kommer til kunnskap. Om at avdøde Pave Johannes Paul II, nå kan kalles ærverdige. Dette skjedde lørdag 19. desember i Vatikanet. Dette dekretet går på mer enn følelser, og at pave Johannes Paul II var en populær pave, en sjarmerende pave, en ungdommens pave, en smilende pave. Dette er avgjørelser som ikke tas av "popularitet", men bl.a. krav om heroiske dyder, som det er funnet grunnlag på, hos enhver "ærverdig". Nå Johannes Paul II. Som igjen åpner for saligkåring. Da må det bl.a dokumenteres mirakler, om man da ikke er ærverdig som martyr, knyttet til deres forbønner.

En annen landsmann av pave Johannes Paul II jeg husker godt fra min ungdom, er presten Jerzy Popieluszkos(1947-1984). Som ble kidnappet, slått og mishandlet til død, av det hemmelige politiet. Husker dette gjorde, og gjør stort inntrykk på meg. Fra et Polen, som da var under undertrykkernes åk. Han ble et eksempel på å stå frem på det en tror på. Gi håp til menneskene, snakke mot "mørket", ved å forkynne ordet. Om så gi sitt liv. Nå har han fått sitt martyrium ( in odium fidei). Jeg er takknemlig at jeg lever i en tid. Da bl.a to slike menn kunne tre frem fra sin samtid, og bli et skinnende eksempel på tro, dyder og rettferdighet. I en tid preget av "...krig og rykter om krig".

Share
|

Video;"Vigsling-St. Franciskus Xaverius- Arendal 1954"

Det er virkelig noe nostalgisk over denne sh/h filmen jeg kom over på nettet. Det er hele 8m:43sek levende historie en får se.Filmen kunne godt vært fra "sydligere strøk", men det er Norge anno 1954. Der biskopen "hopper" litt, fornøyd etter endt festmiddag. Nyt!

Share
|