Dato var 4.4, jeg ble 46 år, og stod på trappa til St. Laurentius. For første undervisning, og første Messe. Jeg var på kjent grunn, kirkegården, gatene. Den lille trekirke var borte, men erstattet et pent bygg i rød murstein. Barndomsgater, der jeg lærte å sykle, kjøre min første moped, med skrekk i ansiktet. 46 år, og sirkelen for meg, virket sluttet. 47 år fra Faderhuset, sannheten var så nær, men en ser ofte ikke det som er nærmest. Og tanken gikk til sangen, "De nære ting".
Tidlig ute var jeg, da jeg var avhengig av offentlig transport. Brukte tiden til å tilnærme meg kirkebygget, med ærefrykt, og sitrende spenning. Er rart og føle seg som fremmed. Ikke troen på Jesus Kristus, men at den Katolske kirke, skulle være så marginal, fremmed og mystikk. Så godt grep har den Lutherske kirke preget min barndom. Selv om jeg ikke var oppdratt, mer enn noen andre på min alder, en pugging av salmevers.
Herren er god, og det skjer små mirakler hver dag, forvandlingen skjer i mitt hjerte, og ved å ta vekk gamle skylapper, åpenbarer. Paven, Kardinaler og Biskoper, med sine Prester. I all sin fylde, Gud,s rike er her på jord. Manifestet i alle katolikkers hjerter, og rent fysisk, med tjenere i rett linje fra Simon Peter. Ett spennende år, åpenbarer seg for meg..... 1 år som undersøker, konvertitt. Reisen har startet.
